Pris til nyskapende undervisning i teaterhistorie

På teatervitenskap arbeider vi målrettet med aktive læringsformer, som bringer viten i spill. Gjennom arkivarbeidet tilegner studentene seg verdifulle ferdigheter i historisk analyse, kildetolkning og digital historiefortelling. De lærer å undersøke teatertradisjoner gjennom tiden, og forstå hvordan forestillinger gjenspeiler sin kulturelle kontekst.

^{Ulla Kallenbach, professor i teatervitenskap}     

Spurveugleprisen er en pris for kvalitet i utdanningen som deles ut til personer, prosjekter eller fagmiljøer ved Det humanistiske fakultet som har gjennomført spesielt vellykkede  tiltak i undervisningen sin, gjerne i samarbeid med andre.

Prisen for 2025 går til Ulla Kallenbach, professor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier (LLE), og Gina Dahl, førstebibliotekar ved Spesialsamlingene på Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Bergen. De får prisen for sitt arbeid med å trekke Teaterarkivet inn i bachelor-undervisningen i teatervitenskap.

Samarbeid om teaterhistorie

Kallenbach og Dahl har siden 2021 samarbeidet tett om emnet «Moderne teaterhistorie». Der har studentene har fått utforske Teaterarkivet, både gjennom forelesninger, workshops og ekte kurateringsarbeid.

Bachelor-studentene har vært med og laget utstilling om Ludvig Holberg i forbindelse med Holberg-jubileet i 2022; de har laget formidlingsvideoer med mer enn 12 000 visninger om det erkebergenske teaterstykket Jan Herwitz fra 1825, som gjentatte ganger er blitt satt opp på Den Nationale Scene. Videoene handler både om teaterstykket Jan Herwitz, om  teaterkostymene som ble brukt  og utforsker bergensernes forhold til den gamle komedien.

Aktiv læring

I priskomiteens begrunnelse for valget av Ulla Kallenbach og Gina Dahls undervisningsprosjekter, blir det lagt særlig vekt på de faglig-pedagogiske kvalitetene ved undervisningen: «Prosjektet er et fremragende eksempel på studentaktiv læring, der studentene både tilegner seg kunnskap og bruker den i praksis.» 

«Læring og forskning er tett integrert gjennom bruk av arkivmateriale, og den digitale formidlingen bidrar både til faglig fordypning og utvikling av formidlingskompetanse. Denne kompetansen er direkte overførbar til arbeidslivet. I tillegg har modellen høy overføringsverdi, fordi samarbeidet mellom fagmiljøet og biblioteket er lett å tilpasse til andre disipliner, og bruken av digitale verktøy og studentaktive prosjekter kan gi bred inspirasjon.»

De to prisvinnerne er strålende fornøyd med komiteens valg, og er begge entusiastiske fagpersoner som gjerne forteller om samarbeidet sitt og om studentene. Det er tydelig at undervisningen de er premiert for, har vokst fram gjennom grundig refleksjon rundt det pedagogiske innholdet.

Teaterarkivet

Teaterarkivet ved Universitetsbiblioteket består av papirmateriale som er tatt vare på fra Bergen og Vestlandets teaterhistorie, inkludert nyere materiale fra BIT Teatergarasjen: manus, fotografier, teaterplakater, brev, regianvisninger og mye mer. Deler av arkivet er digitalisert og er tilgjengelig på Spesialsamlingenes nettsider.

Ifølge Gina er det et av fineste arkivene hun kjenner: «Det er så flott – og så er det visuelt veldig vakkert.» Ulla forteller at studentene blir fascinert av hvor mange ulike typer kilder arkivet inneholder – hvor mange sider av teatervirksomheten som er dokumentert.

Arkivet tilhørte tidligere Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, men ble i 2021 overført til Universitetsbiblioteket. Og det var da Ulla kontaktet Gina for å få med studentene på en omvisning der, at Ulla og Gina traff hverandre. Det førte blant annet til en fast ordning der studentene ved teatervitenskap hvert år får en introduksjon til Teaterarkivet.

Er det en billett?

Men samarbeidet ble fort utvidet. For Ulla er tanken at studentene skal få en  forståelse av hvordan teaterhistorie blir til gjennom et fysisk møte med gjenstandene i arkivet. Hva velges ut når historien skapes, og hvordan fortolkes arkivgjenstander? Hva er ikke tatt med i historien? Gjennom aktiv kildekritikk og analyse ønsker hun at studentene får selvtillit nok til å gjøre litt egen forskning allerede i bachelor-oppgaven.

Nettopp det fysiske møtet med gjenstander er en viktig dimensjon, forteller begge. En stor teaterbillett i tykk kartong, beregnet på gjenbruk, blir møtt med overraskelse: "Er det en billett?" Gamle papirer med fingeravtrykk eller spor etter kattepoter gir en helt annen fornemmelse av historie enn bilder av de samme dokumentene, framhever Ulla.

Gina er opptatt av at valgene studentene gjør – hva de velger ut fra arkivet til ulike prosjekter – må begrunnes. De skal kunne argumentere for valgene sine, slik at de får et bevisst forhold til det historiske materialet. Slik blir læringen aktiv på en annen måte enn gjennom forelesninger, og studentene får en bakgrunn for kritisk vurdering av egne lærebøker: Hva er kildene som er brukt, og hvordan?

Hun skryter hemningsløst av hvor flinke og aktive studentene er: "Det gøye med teaterstudentene er at de er veldig flinke til å diskutere – og så er de gjerne uenige, og det må de få lov til. De blir venner igjen etterpå." Hun understreker det verdifulle ved at de må lage grupper, sette seg sammen og finne ut av ting – og kanskje krangle litt.

EU-prosjekt om amatørteater

Årets undervisningsprosjekt sprang ut av at Ulla ble kontaktet i forbindelse med EU-prosjektet Performing Citizenship, som handler om amatørteater i Europa fra 1780 til 1850. Der bidrar studentene på teatervitenskap med en «wiki» – en artikkel på Wikipedia – om Det dramatiske selskab i Bergen. Amatørteateret ble opprettet i Bergen i 1794, og fra 1800 til 1828 holdt det til i Komediehuset på Engen, som var byens første teaterhus.

For å kartlegge denne historien måtte studentene både lære seg gotisk skrift og finne betydningen av fremmede ord og uttrykk i kildematerialet. Ivrige studenter tok nesten ikke pause, og ble svært tilfredse når de løste gåten og forsto innholdet i det de så på. 

Slike prosjekter bidrar ikke minst til at studentene forstår at de selv kan forske. Ulla merker effekten også på masterstudentene, der flere går løs på selvstendig forskning i oppgavene sine.

Skjørt papirmateriale

På spørsmål om ikke det føles risikabelt å overlate skjøre, historiske dokumenter til uerfarne studenter, er svaret fra Gina: «Vi finner jo ting vi vet de kan bla i. – Og jeg synes det er viktigere at noe er i bruk, enn at det skal ligge der og ingen får se det. Da er det dødt, og det skal det ikke være.»