Hjem
Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier
Personnavn

Bakgrunnsmateriale for navnesaksbehandling

Materialet er ordna etter hver paragraf i lov om personnavn (navneloven). Det er informasjon om løsningsmåter og lenker til navnelister. Framstillinga er først og fremst laga for saksbehandlere i folkeregister og er mest tilpassa det. Dette kan også være nyttig informasjon for andre.

Hovedinnhold

 

<Sist endra 26.6.2023>

OBS!

Melding først lagt til 27.1.23

Mange lenker videre til adresser med "folk.uib.no" som del ble brutt fra 1.1.2023. Lenkene er lagt inn på nytt fra 22.3.2023, med nye adresser. Kontroll av lenker blir gjort i tida framover, og da kan noen av lenkene videre få nye adresser.

Nettsidene om navnesaksbehandling bygger på materiale som jeg har brukt på kurs for saksbehandlere, svar til folkeregister, artikler jeg har skrevet til annen bruk, og ekstra supplering. Mye av det er ganske detaljert.

Dette er råda slik jeg gir dem til folkeregister og statsforvaltere (tidligere fylkesmenn), og de er i hovedsak bekrefta gjennom vedtak fra folkeregister og statsforvaltere. Jeg har så langt som mulig tatt med praksis som jeg kjenner til. Dersom det jeg skriver ikke bygger på praksis, går det fram (bl.a. deler om § 10 første ledd).

Stoffet er organisert slik:

  • Hjelpestoff som gjelder flere bestemmelser, merka "Felles" i menyen og sidetitlene.
  • Hver bestemmelse i loven har egne deler i menyen og sidetitlene. Det vil si § (paragraf), ledd (avsnitt) og nummer fra loven. For hver av disse er det i mange tilfeller undersider, merka med "- -" først, vist både i menyen og sidetitlene.

En enklere oversikt fins hos folkeregisteret. Se faktaboksen "Å melde navn og søke om navneendring hos Folkeregisteret"

De overordna og juridisk gjeldende dokumentene, og forarbeider til loven

De overordna og juridisk gjeldende dokumentene er personnavnloven og Rundskriv G-20/2002 (også i en faktaboks). Det samme gjelder forarbeidene til loven, som vil si NOU 2001:1 (Lov om personnavn) og Ot.prp. nr. 31 (2001-2002). Aktuelle dokumenter, både de ovenfor og stortingsbehandlinga, er samla her, lenke. Dessuten vil vedtak gjort av statsforvalterne i klagesaker være overordna på samme måten. De er ikke samla. Mye av det er innarbeida her. Viktige temaer som ikke er innarbeida her, går fram i neste avsnitt.

Dette er ikke med på disse nettsidene

Denne framstillinga dekker først og fremst navnefaglige temaer. Det vil si at det ikke er med stoff som gjelder ulike typer foreldres retter og plikter, adopsjon, fosterforhold, psykiske forhold og lovvalg for internasjonal rett. Konkret vil det si:

  • § 2, foreldreansvar
  • § 4-1-6, steforeldre og fosterforeldre
  • § 5, adopsjon
  • § 10-2, nr. 5, særlige grunner til navneendring -- noe generelt forklart
  • § 11 og 12, meldeplikt
  • § 13, søksmål fra noen som det har blitt gjort urett mot (krenka) med andres navnevalg
  • § 14, lovvalg, dvs. internasjonalt

For dette viser jeg til de overordna juridiske dokumenta, nevnt ovenfor. For saksbehandlere som behandler navnesaker, kan jeg ev. gi andre referanser.

For disse temaene kan saksbehandlere også se på notater og presentasjon fra fagdag om navneloven 2. juni 2021 (over Skype). Presentasjonen ble oppdatert etter fagdagen med stoff som kom opp underveis.

Kontaktinfo: ivar.utne <KRØLL> uib.no. Her er "<KRØLL>" satt inn for at adressa ikke skal bli henta av roboter.

 

 

Felles: Oversiktsartikler av Ivar Utne

Stoff fra begge artiklene like nedafor blir etter hvert innarbeida i nettsidene her om navnesaksbehandling, og det meste er allerede på plass.

 

(2012, publisert 2013)
  • Beskrivelse av praksis de første ti åra med navneloven som gjaldt fra 2003. Trykt i tidsskriftet Studia Anthroponymica Scandinavica. Tidskrift för nordisk personnamnsforskning (årg. 20, 2012, utg. Uppsala i 2013).
  • Dette omhandler ikke regler og praksis for navn fra nyere innvandrerkulturer. Se neste artikkel.
 

"Converting Non-Norwegian Name Cultures into the Norwegian National Census Register" (2012, publisert 2015)

  • Artikkelen omhandler regler og praksis for navn fra nyere innvandrerkulturer. På grunn av et forlags rettigheter blir artikkelen ikke lagt ut her. Artikkelen står i tidsskriftet Onoma (internasjonalt tidsskrift for navneforskning) vol. 47), lenke til referanse og sammendrag. Saksbehandlere kan få mer info ved å ta kontakt med meg (IU).

Felles: Opphav og tradisjon

(høst 2021, 9.6.22)

Det er mange detaljer om opphav og tradisjon under denne lenka:

Her er en kortere oversikt, som også har med annet enn under lenka ovenfor.

 

Tradisjon vil si:

  • Bruk i minst én generasjon (rundt 20 år) for minst 5 personer, og er måten dette praktiseres på med grunnlag i Rundskriv G-20/2002, i dette tilfellet særlig 3.4 (om § 3-3-3) og pkt. 2.3.7.1; og ellers pkt. 4 og pkt. 2.3.7.1. Mest detaljert i det siste punktet (2.3.7.1). Dette gjelder Norge og de fleste europeiske land, med unntak like nedenfor.
  • Dessuten er grensa 500 for bruk bare i land uten navnelov som skiller mellom for- og etternavn, og ev. mellom kjønn, som USA og Storbritannia.
  • Bruk som offisielle navn på personer, dvs. personnavn. Bruk som kjælenavn og kallenavn gjelder ikke som navnetradisjon under navneloven. Navnetradisjon gjelder heller ikke for navn på fiktive figurer bl.a. i litteratur, film, viser og fortellinger. Grensa mot navn på figurer eller oppdikta personer i mytologi og sagn er ikke klar, og flere hensyn kan bli trukket inn i vurderinga av slike navn i forhold til navnetradisjon. Noen av disse typene som ikke har navnetradisjon kan bli vurdert i forhold til opphav, som er omtalt lenger nede, men hensynet til tidligere bruk for motsatt kjønn og etternavn er da også viktig.

Etter dette oppslaget blir opphav og tradisjon utdjupa i noen underpunkt (se menyen).

 

- - Dokumentasjon av tradisjon

(høst 21, 9.6.22)

For dokumentasjon av tradisjon som personnavn kan en ha nytte av dette:

  • Lenka til "Opphav og tradisjon" ovenfor. Det vil i praksis si offisielle dokumenter, f.eks. kirkebøker, folketellinger, lysningsblad o.a., ev. kombinert med private kilder, som medlemsregister og brev. For opphav må det være sannsynlig hva som er opphavet, ofte er det kombinert med navneskifte.
  • Dokumentene må normalt være fra samtida for tidligere navnebruk. Det vil si mens personer med navna levde, og de brukte navna, eller navna ble brukt om dem. For yngre kilder må en vurdere om de er å stole på (holdbare). For yngre kilder kan det f.eks. være muntlige opplysninger.
  • Arkivkilder, som er litt omtalt under menypunktet "Felles: Søk i Digitalarkivet".
  • Slekts- og bygdebøker er normalt ikke sikre nok kilder fordi de kan bygge på oppfatninger i nyere slektledd. De er ofte ikke kilder fra samtida. Derimot kan slike kilder være nyttige som tips om hvor en kan leite i offisielle kilder.
  • Publiserte for- og etternavnleksika gir normalt ikke informasjon om så sjeldne navn som det gjerne er aktuelle for navnesøknader. I noen tilfeller kan en ha nytte av slike oppslagsverk. Slike bøker skrevet på vitenskapelig grunnlag og som er holdbare for navnesaksbehandling, er blant annet disse like nedenfor.
>>>>

Norske:

  • Norsk personnamnleksikon (Kristoffer Kruken og Ola Stemshaug, 1982, 1995, 2013),
  • 10 001 navn. Norsk fornavnleksikon (Gulbrand Alhaug, 2011) og
  • Norsk etternamnleksikon (Olav Veka, 2000/2001 og 2016).

For andre språk omfatter det bl.a.

  • Lexikon der Vornamen (Duden, flere utgaver; tysk, men dekker navn fra mange land og språk godt) og
  • Oxford Dictionary of First Names (Hanks, Handcastle, and Hodges; flere utgaver, sist 2006; også nettutgave).

Se ellers omtalen av § 8 om fornavn (i menyen). /NOE AV DETTE KAN BLI FLYTTA TIL DEN OMTALEN./

 

- - Tradisjon og regulering for fornavn - før og nå

(høst 21, 9.6.22)

 

Før 1923:

  • Mange etternavn tatt i bruk som fornavn, uten regulering.
  • Ikke formell regulering av navn for kjønn, men tradisjonene har mest sannsynlig stått sterkt, men avgrensa til lokale former. Mange navn kunne bli like for begge kjønn på grunn av dialektformer (bl.a. Helge-, Tore-, Ann- (Arn), Gun- og Gud-varianter).

Fra 1923 (med 1923-navneloven):

  • Etternavn som fornavn ble stoppa. Det ble da streng praksis med at nye fornavn ikke skulle være like etternavn. Det var unntak for fornavn som hadde godt kjent norsk tradisjon som fornavn, som Åse og Roald.
  • Navn fra motsatt kjønn ble også strengt regulert, og med samme slags unntak og åpning som for etternavn ovenfor. Det kunne særlig gå ut over utenlandske navn, i praksis blant annet engelske med -y/-ie/-i sist.
  • Streng regulering av navn som var ukjente i Norge, som i praksis ville si navn utenfor Skandinavia, f.eks. mange engelske navn uten tidligere bruk i Norge. Det ble etter hvert godkjent navn fra flere land i Europa, særlig navn som var godt kjent. Grunnen til avvisning var ulempe.

Fra sent i 1990-årene (praksis, under 1964-navneloven):

  • Det ble innført en praksis med at fornavn som var like etternavn kunne bli godtatt dersom det klart kunne dokumenteres at de hadde annet opphav enn fornavnet. Det vil si at sjeldnere navn kunne tas i bruk. Dette var følge av en dom som godtok jente-navnet Linn. Det var i Eidsivating lagmannsrett i 1982.

Fra 2003 (med 2002-navneloven):

  • Med 2002-navneloven, som gjaldt fra 1.1.2003, ble kravet til tradisjon mye mindre strengt.
  • Tradisjonskravet ble definert slik som ovenfor under "Tradisjon". Først var det krav om 10 personer med navnet, men det blir redusert til 5 allerede i løpet av 2003, med ei tolking av Justisdepartementet. Først var alle disse tallgrensene muntlig avtalt, men ble senere stadfesta av datidas fylkesmenn (= nåtidas statsforvaltere).
  • Fra 2003 kunne etternavn gitt som fornavn i Norge fram til 1923 bli godkjent med grunnlag i det nye tradisjonskravet.
  • Dessuten kunne fornavn brukt i hele verden godkjennes for det eller de kjønna som oppfyller tradisjonskravet i Norge eller i verden ellers.
  • Det innebærer blant annet at etternavn som er i bruk i Norge, men oppfyller tradisjonskravet som fornavn bare i andre land, kan godkjennes som fornavn i Norge for det eller de kjønna det oppfyller tradisjonskrav for.
>>>

Eksempel:

  • I USA fikk 1087 gutter Jensen som fornavn i 2021, og 303. plass. Med lignende tall for fødte i over ti år er det mange tusen gutter og menn som heter Jensen til fornavn i USA. Dessuten var Jensen inne på tusen på topp-listen første gangen i 1998 (og har vært ute igjen noen år), slik at det også har vært i bruk som fornavn for gutter i minst én generasjon. Da er tradisjonskravet oppfylt både for antall (som er 500 for USA, og minst én generasjon (rundt 20 år).
  • For jenter i USA var det inne blant tusen på topp det ene året 1998, med 204 jenter. Det hadde litt svakere tall i noen år før og etter, men nok til å nå 500-grensa. Slik oppfyller Jensen også kravet til tradisjon som jentenavn etter den norske regelen.  (I Norge var det allerede den 1.1.2022 4 gutter/menn i Norge med Jensen som første eller eneste fornavn.)
  • De fleste godt kjente etternavna i USA oppfyller det norske tradisjonskravet til fornavn for minst ett kjønn. Dessuten fins mange av dem allerede både som fornavn og etternavn i Norge, ofte på grunn av innvandring for alle navnetypene.

 

  • I forarbeidet NOU 2001:1 Lov om personnavn ble det under pkt. 9.2.2.2, avsnitt 5, foreslått at "navn som er registrert i bruk som fornavn i folkeregisteret, uten videre skal godtas som fornavn". Dette gjelder ikke etter at loven ble vedtatt. Etter at lovforslaget og NOU-en ble sendt på høring og før lovforslaget ble sendt til Stortinget, ble dette stramma inn, slik det er omtalt i Ot.prp. nr. 31 (2001-2002), pkt. 7.3, og i Rundskriv G-20/2002, pkt. 2.3.7.1 (og andre steder i det samme rundskrivet). Som det går fram ovenfor ble tradisjonsgrensa først satt til 10, og like etter redusert til 5. Det som kom til å gjelde fra sent i 2003, er omtalt ovenfor på denne nettsida under "Tradisjon vil si:".

     

    - - Opphav som fornavn, mellomnavn og etternavn

    (høst 21, 24.3.23)

    Noen momenter

    • På et tidspunkt er alle navn laga. I Norge, og andre land, er det også mulig å lage nye for-, mellom- og etternavn nå.
    • Opphav for navn vil i navneloven si at de har blitt laga som personnavn.
    • Med navneloven kan en bygge på opphav som grunnlag for godkjenning av navn uten å stille krav til tradisjon. Loven sidestiller opphav og tradisjon, slik at det er krav om bare ett av dem (§ 8). For opphav gjelder altså ikke antallet navn (som for tradisjon) og heller ikke krav om bruk i minst én generasjon.
    • Navn blir til (ved opphav) med at de er henta fra ord, deler av ord eller deler av navn i norsk eller andre språk, med ta i bruk kjæle- eller kallenavn som virkelige navn, eller det kan være fritt valgte kombinasjoner av bokstaver i hele eller deler av navnet. Eller det kan være navn som har fått nye former når de blir tatt i bruk på nye språk, slik det kanskje er for danske Lærke til norske Lerke, for engelske June og Hope til norske Juni og Håp, og ellers for mange navn tatt i bruk Norge i tidligere hundreår.
    • Opphav regnes atskilt for hver navnetype, også når navnet er likt navn i en annen navnetype. Navnetype vil her (i denne framstillinga) si fornavn for ulike kjønn, etternavn og mellomnavn.
    • Dokumentasjon for opphav kan bygge på samme typer kilder som er foreslått for tradisjon ovenfor.

     

    • Mer om opphav som etternavn
     
    • Opphav som etternavn vil si at det en gang er nylaga som etternavn.
    • At et navn har opphav som etternavn, vil si at det må være dokumentert brukt som etternavn, men altså ikke nødvendigvis så mye som for tradisjonskravet. Dokumentasjon for opphav kan bygge på samme typer dokumentasjon som foreslått for tradisjon i menypunktet "Felles: Opphav og tradisjon" i underpunktet "Tradisjon vil si:".
    • Grunnen til at det for navnesaker er bruk for å slå fast at et navn har opphav som etternavn, er at det har et opphav uavhengig av et likt fornavn. Da trengs det dokumentasjon som viser, eller i alle fall gjør det svært sannsynlig, at det er en slik forskjell. Se unntak under neste kulepunkt.
    • Det er rett nok mange etternavn som har blitt til fra fornavn for etterkommere. Det ligner måte som parentonymer (av foreldres fornavn med ending) og norske sen- og son-navn har blitt til på, men med den forskjellen at det ofte ikke blir brukt endinger eller andre uttrykk i tillegg til det opphavlige fornavnet. Det er helt normal skikk i muslimsk navneskikk, blant tamiler og i eritreisk navneskikk. Det gjelder også i flere andre navneskikker som er representert med innvandring i Norge siden sent på 1900-tallet. I tillegg har fornavn blitt tatt i bruk som etternavn i store deler av Europa utenom Norden inntil for noen hundre år siden, bl.a. i Tyskland, England, Frankrike, Spania og Italia. Derfor er de fleste eldre fornavn i slike land også i bruk som etternavn. Når etternavn har blitt til fra fornavn på disse måtene, har de blitt til slik etternavn normalt kan ha opphav i disse kulturene. Dette kan altså regnes som opphav som etternavn. I praksis blir søknader om slike navn løst med tradisjonskravet fordi navna er tilstrekkelig i bruk for å oppfylle det kravet.
    • I eldre tid, fram til navneloven i 1923, kan det ha blitt til nye etternavn uten hensyn til om de var like fornavn. Det er grunnen til at det fins etternavn som er like mytologiske og andre nordiske navn som også er fornavn. For mange av disse tilfella kan navna ha blitt tatt i bruk uavhengig av hverandre, men det kan være vanskelig å dokumentere. De fleste slike tvilstilfeller blir normalt lettere løst med tradisjonskravet.
    • Med navneloven fra 1923 og senere navnelover skal nye etternavn som hovedregel ikke være like fornavn som eller har vært registrert som fornavn i folkeregisteret (som litt etter litt ble oppretta fra tidlig på 1900-tallet til 1947), § 3-3. Det vil være unntak for etternavn som er like gårdsnavn som søkeren har tilknytning til, § 4-1-8. Det er også mulig å få nye etternavn som bare er fornavn i Norge, dersom de har opphav eller tradisjon som etternavn i tidligere tider i Norge eller er eller har vært etternavn i andre land, § 3-3-3.
    • Se også omtalen av § 3 tredje ledd, bl.a. fellesdelen for den bestemmelsen.

     

    Felles: Kulturer som ikke skiller mellom fornavn og etternavn

    (27.4.22, 16.6.22)

    Den tidligere store lista og flere mindre lister med slike navn er samla i ei ny fellesliste fra 15.6.22, lenke.

     

    - - Oversiktstabell, kulturer som ikke skiller for- og etternavn

    (27.4.22, 25.5.22)

    Nedenfor er en oversikt over navnekulturer der en ikke skiller mellom for- og etternavn. Dette omfatter både skikker der fornavn fra far og/eller tidligere farsslekt blir til etternavn og skikker der det blir brukt bare fornavn.

    For noen av disse landa er det enten innført etternavn i nyere tid, eller det kan være praksis med faste etternavn. Det vil si at skikkene lever side og side. Dels kan folk fra disse områda ha utvandra i ei tid med mindre bruk av faste etternavn enn de senere åra.

     

    Kultur, landfornavnfars navnfarfars navnandre navnland, områdekommentarer
           
    Muslimsk 1xx  Sentral-Asia, og uigurer i KinaEget og fars fornavn.
           
    Muslimsk 2xxx Midt-Østen, Afrika (mest i nord)Eget, fars og farfars fornavn.
           
    Muslimsk 3xx(x)xIran, og dels ellers.Andre navn enn eget og fars fornavn kan vise til viktige religiøse personer lokalt eller i videre bruk, til religiøse begrep eller til steder en har slekt fra. Farfars navn kan også være med før slike andre navn som ikke er tidligere fornavn i slekta.
           
    Somaliaxxx SomaliaDels muslimske navn i somaliske former, og dels opphavlige somaliske navn.
           
    Eritreisk, etiopiskx (+ x)x (+ x)  Eritrea, EtiopiaOfte to navn, der det første er et eritreisk/etiopisk kristent begrep
           
    Tamiler & sørlige Indiaxx (x)Sri Lanka og sørlige India (Kerala, Tamil Nadu)Vanlig med fars navn. Fins også andre etternavn. I land der skikken er vanlig, står etternavn først og fornavn sist.
           
    Rwanda, Burundix + x   Rwanda, BurundiTo fornavn, der det første er kristent/ europeisk og det andre på lokalt språk
           
    Mongolia 1xx  MongoliaSiden 1920 har det vært noe bruk av fars navn som etternavn, eller fars navn med ending, bl.a. -in. Fars fornavn hav vært vanlig i Norge. I land der skikken er vanlig, står etternavn står først og fornavn sist.
           
    Mongolia 2x  xMongoliaEtternavn ble innført fra 1.1.1998, men det er begrensa i bruk blant mongoler i Norge. I land der skikken er vanlig, står etternavn står først og fornavn sist.
           
    Myanmarx (+ x)   MyanmarTradisjonelt ett navn. På 2000-tallet er det vanlig med to eller flere navn, som i tradisjonell skikk er fornavn. Foran navn kan det være tittel, bl.a. Daw for voksne kvinner (fru) og U for voksne menn (herr).

     

    - - Muslimsk navneskikk

    (27.4.22, 2.5.22)

    I muslimske navnekulturer er det flere etternavnsystem, dels i samme land eller område.

    Muslimsk navneskikk fins særlig i nordlige halvdel av Afrika, Midt-Østen, Indonesia, deler av Sentral-Asia og blant uigurene i nordvestlige Kina.

    Etternavn viser særlig slekt ett eller flere ledd bakover, sted en kommer fra eller har slekt fra, eller tilknytning til personer eller annet som står for religiøs tilknytning.

    • I Midt-Østen og Afrika er det innenfor muslimske skikker ofte tre navn, der det tredje kan være fornavn til bl.a. farfar eller et fast etternavn.
    • Utenfor dette området kan det ofte være to navn, eget og fars fornavn.
    • I flere av disse områda kan det være slike navn som er nevnt ovenfor (religiøst, sted), i tillegg. De navna som kommer i tillegg, kan bli overført som etternavn mellom generasjoner på en måte som tilsvarer faste etternavn blant annet i Norge.
    • Fornavn fra far og eventuelt farfar, som gjelder i de fleste områda, er knytta til generasjon slik som parentonymer (navn etter far eller mor med bl.a. -datter og -sønn etter norsk skikk).

     

    Ekempel fra muslimsk skikk med tre navn, der en ikke skiller mellom for- og etternavn

    For muslimsk navneskikk er det tradisjonelt ofte slik:

    • Eget fornavn + fars fornavn + farfars fornavn
    • F.eks. Fatima Hassan Ibrahim

    Ifølge den norske navneloven skal dette bli slik:

    • fornavn: Fatima
    • mellomnavn: Hassan
    • etternavn: Ibrahim

    Dette er også vanlig i Somalia.

     

    Juridisk er det slik (som er lik omtalen for § 4 første ledd nr. 3; se menyen):

    • I loven blir fars (eller mors) fornavn i kulturer med slik skikk etter § 4 første ledd nr. 3 til etternavn. Dernest kan alt som kan gis som etternavn, gjøres til mellomnavn etter § 9.

    Klipp fra navneloven (2002):

    § 4. Avledede etternavn

     
     

    Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

    […]

    3. navn som er eller har vært en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn, når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

    § 9. Mellomnavn

     
     

    Navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn.

     

    - - Tamilsk navneskikk og skikker i det sørlige India

    (27.4.22, 26.6.23)

    Blant tamiler på Sri Lanka og både blant tamiler og andre i det sørlige India (delstatene Kerala og Tamil Nadu) blir fars navn brukt som etternavn til barn (og koner). I Norge omfatter dette for det meste tamiler fra Sri Lanka. For tamiler er navna for det meste hinduiske. I hele dette området blir også muslimske og kristne navn brukt på samme måten. Tamilske eksempler på saksbehandling, lenke. (Som omtalt på nettsida for § 4 første ledd (avsnitt) nr. 5 blir hos tamiler tradisjonelt også mannens fornavn til etternavn for koner.)

    Her er flere detaljer om tamiler og andre sør i India

    • Hinduiske navn blir brukt i flere kulturer i India og områder rundt, bl.a. på Sri Lanka. Slike navn blir i noen områder/kulturer brukt på en måte som ikke skiller mellom for- og etternavn. Det vil helst si fars fornavn som etternavn for barn, og kan i tillegg være manns fornavn for koner. Begge disse bruksmåtene er tradisjon for tamiler (som nevnt ovenfor) både på Sri Lanka og på fastlandet i India. Dessuten kan slik bruk også finnes ellers. Dette vil si at hinduiske navn oppfyller kravet om navn med skikker som ikke skiller mellom for- og etternavn.
    • Kilder for hinduiske navn vil en kunne finne på internettet, men en må i så fall vurdere om en har faglig pålitelige kilder. Min kilde er boka "The Penguin Book of Hindu Names", av Maneka Gandhi (1993, og tidligere). Det samme innholdet fins også i nyere utgaver delt på kjønn, som "The Penguin Book of Hindu Names for Girls" og "The Penguin Book of Hindu Names for Boys" (Bøkene ser ikke ut til å være på norske bibliotek, men kan kjøpes i utenlandske nettbokhandler.) Navn kan bli transkribert (omskrevet fra hinduisk skrift) på flere måter, bl.a. veksling mellom d og t(h). Mer om transkripsjonsvarianter kan komme i delen av transkripsjon (men er ikke der pr. 18.1.22).
    • Folk i de indiske delstatene Kerala og Tamil Nadu og på Sri Lanka bruker også navn fra andre kulturelle opphav, blant annet muslimske navn og navn som har kommet dit med kristendommen. Navn som har kommet med kristendommen til områder med skikker som ikke skiller mellom for- og etternavn, blir normalt ikke behandla etter hovedreglene for behandling av navn i slike kulturer. Søkere med kristne navn og med bakgrunn fra disse områdene kan bli behandla etter unntaksregelen i § 4 første ledd (avsnitt) nr. 9, slik det er omtalt i Rundskriv G-20/2002, pkt. 5.2.1. Slik unntaksbehandling kan være aktuelt når det er klart at f.eks. navn fra Europa eller muslimske navn er mye i bruk. /MER KAN KOMME/

     

    - - Eritrea og Etiopia, navneskikker

    (27.4.22, 10.6.22)

    I Eritrea og Etiopia er det flere kulturer som i stor grad kan bruke samme navn som for- og etternavn. Det vil si at det er kulturer som ikke skiller mellom for og etternavn, som er omtalt i flere bestemmelser i navneloven. Dette er vanligst i Eritrea. I Etiopia er det mer tatt i bruk faste etternavn, slik at det også kan være andre navn.

    Ganske mange av navna er hentet fra kristen bruk, enten varianter av navn kjent fra Bibelen, eller er henta fra hellige (kristne) begrep.

    Det er stort sett kjønnsbestemte fornavn, men ofte er det uttrykt med første del når det er to navn, slik at alle kan få navn fra begge kjønn (bl.a. fra Bibelen) som andre fornavn. Det er et ganske begrensa utvalg av ledd som har fast plass først eller sist.

     

    Eksempler på navn som står først av to:

    >>>kvinner:Sege ('blomst'), Ehete ('søster'), Hirute ('fromhet, godhet'; Rut), Fere ('frukt'; brukt for menn når det er et mannsnavn etter), Menbere ('sete, alter'), Menna ('manna, gave').
     menn:Amde ('kroppen til'), Berhane ('lys til'), Fekre ('kjærlighet til'), Ghebre/Gebre ('tjener til'), Haile/Hayle ('makt til/av'), Tekle ('plante til'), Tesfa ('håp til'), Velde/Volde/Welde/Wolde ('sønn av').

     

    For alle disse navna kan det være mange transkripsjoner (omskrivinger) fra alfabet brukt i Eritrea og Etiopia. Det er vist med noen varianter ovenfor og nedenfor. Doble navn kan med omskriving til vårt alfabet også bli skrevet enten som to navn med mellomrom mellom, som sammenskrevne i ett navn, eller med bindestrek, slik som:

    • Ghebre Yesus
    • Ghebreyesus (etternavnet til WHO-lederen i 2022)
    • Ghebre-Yesus

     

    Eksempler på navn som ofte står sist for begge kjønn, eller alene (som kan være kjønnsbestemt):

    • Fra Bibelen:
    >>>kvinner:Hanna, Hirut(e), (Rut), Mariam/Maryam (Miriam, Maria), Yodit (Judit)
     menn:Abraham, Amanuel/Ammanuel (Immanuel, Emmanuel), Biniam/Binyam (Benjamin), Elias, Gebriel, Isaac, Krestos (Kristus), Mikael/Michael (Mikael), Paulos, Petros (Petrus, Peter), Yaikob, Yesus (Jesus), Yohannes (Johannes), Yosef, Zekarias (Sakarias/Sakarja), Zion/Tzion/Tsion (Sion).
    • Fra helgener: .
    >>>Giyorgis/Giorgis (Georg)
    • Uttrykk med kristen bruk:
    >>>Ab (far = Gud), Amlak (Gud), Berhan (lyset), Haimanot/Haymanot (troen), Hawariat/Hawaryat (apostlene), Heywet (livet), Medhin (Frelseren), Meskel (korset), Selassie/Selasi/Sellase (Treenigheten)

     

    I tillegg fins mange navn med kristen og annen bakgrunn.

    Mer om navn i Eritrea og Etiopia fins her, lenke.

    Litt om navnesøknader for eritreiske og etiopiske navn:

    • Siden samme navn kan brukes som for- og etternavn, skal alle kunne godkjennes som fornavn.
    • For etternavn skal ikke likhet med fornavn være hinder, på samme måten som for andre kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn.
    • Problemer oppstår i tilfeller der en av skrivemåtene kommer i konflikt med beskytta etternavn. Det vil si enten det sammenskrevne navnet, eller en av delene i oppdelte navn.
    • Mer om søknader og mulige løsninger er omtalt på ei side om transkripsjon.

     

    - - Rwanda og Burundi

    (27.4.22, 2.5.22)

    Mer om navneskikker og søknader fins her, lenke

    Litt om søknader: Barns fornavn nummer to er, som nevnt i tabellen ovenfor, ofte et navn fra lokal kultur. Det er oftest ikke navn fra andre i familien. Dersom en person allerede er registrert slik, kommer slik bruk for nye personer komme i konflikt med bestemmelsen om beskytta etternavn. En rimelig løsning kan være å gi slike navn med bestemmelse i § 4 første ledd nr. 9 om særlig tilknytning. Dette er ikke avklart med en statsforvalter. Alternativet er å ikke godta slik skikk i Norge, eller en kan ta andre navn brukt i tidligere ledd. Denne skikken var ikke kjent i Norge og ikke vurdert da loven ble til, og har ikke støtte i loven. Det var sentralt for loven å kunne føre videre skikker, men noen få unntak (prefiks i nye etternavn, doble etternavn uten bindestrek, etternavn først).

    - - Mongolia

    (27.4.22, 2.5.22)

    Skikker og søknader er omtalt her, lenke

    - - Myanmar

    (27.4.22, 9.6.22)

    Mer om skikker og søknader fins her, lenke.

    Litt om søknader om navn fra Myanmar: Både første og andre fornavn blir gitt uavhengig av navn ellers i familien. Det vil si at det er lignende forhold som for navn fra Rwanda og Burundi ovenfor. Siden det også er mulig med bare ett navn, uten etternavn, kan det også kreve spesielle løsninger. Dette er omtalt på nettsida om § 1 (plikt til å ha navn).

     

    Felles: Tegnsett, latinske alfabet

    (juni 2021, 31.5.22)

    Tegnsett er aktuelt på disse stedene i Rundskriv G-20/2002:

    1. omtalen av «aksenter o.l.» sist i pkt. 2.3.4 (aksenter o.l. sist) /OBS! I strid med nytt tegnsett? /
    2. «eventuelt i en form tilpasset lovens system og det norske alfabetet» i pkt. 2.3.5
    3. omtalen av § 3 andre og tredje ledd, under pkt. 3.3 (særlig s. 28) og 3.4 (særlig s. 30)
    4. ev. også transkripsjon under omtalen av § 4 første ledd nr. 9 (særlig s. 38-39)

     

    Tegn som kan skrives i navnefeltet i "Modernisert Folkeregister" (pr. 2021) som skal kunne godkjennes som bokstaver i navn:

    ABCDEFGHIJKLMNOPQRSTUVWXYZÆØÅ

    abcdefghijklmnopqrstuvwxyzæøå

    ÁÀÄÇČÉÈÊÎÓÒÔÖÙÜ

    áàäçčđéèêîóòôöùü

     

    I tillegg skal disse komme inn:

    Ñ – Ŋ – Ï – Ŧ – Đ – Ž – Š

    De kan ikke godkjennes verken som store eller små bokstaver før de er inne i systemet.

    Av disse som mangler, er Ñ/ñ er brukt i spansk, Ŋ/ŋ, Ŧ/ŧ , Đ/đ, Ž/ž og Š/š i nordsamisk, og Ï/ï i sør-samisk, – og ev. brukt for andre språk.

     

    Utvida tegnsett skal i bruk etter hvert som det blir klart. Det vil si at de som har bruk for tegna, bør bli informert om at det er mulig å få registrert tegn fra mange språk.

     

    Bokstaver (tegnsett) i forhold til navneloven

    I forhold til navneloven er hovedregelen for etternavn er at ulike skrivemåter er ulike navn (Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.3 (beskyttede etternavn). For søknad om nye etternavn og mellomnavn gjelder i tillegg mulighet for "at navnene lett kan blandes sammen" (§ 3 tredje ledd nr. 1).

    Nye tegn vil lett føre til sammenblanding med nesten like tegn. Muligheten for sammenblanding kan minske over tid, men det kan gå ett eller flere tiår for noen av tegna, og mer for andre.

    É kan muligens være første tegn der bruk av varianter é og e ikke "lett" vil føre til sammenblanding. Dette er foreløpig usikkert (pr. 2021). Det må i falle fall vurderes ut fra hvor godt det er kjent at det dreier seg om to ulike navn, og at det er lite mulighet for sammenblanding.

    De øvrige tegna er skrivemåter som vi kan regne med blir lett forveksla. Disse tenkte eksempla kan sannsynligvis lett forveksles: Lövli/Løvli og Utvär/Utvær. Mest aktuelt kan dette være for ikke-norske navn, blant annet svenske og finske. Det samme gjelder tegn fra Øst-Europa. Det vil også gjelde samiske tegn, særlig fordi spesielle samiske former av tegn ikke lar seg registrere i mange system, og foreløpig (pr. sommer 2021) ikke i folkeregisteret.

     

    Se også omtalen av stavevariasjon i menypunktet "§ 3 3. ledd nr. 1 (nye etternavn -- og likhet med beskytta etternavn)".

     

    Felles: Transkribering

    (høst 21, 30.5.22)

    Transkribering vil si å skrive om fra et skriftspråk til et annet. Det vil si å skifte ut tegn i ett alfabet eller annet tegnsystem med et annet. Alfabet vil si tegn som fins i alfabet, f.eks. latinsk (som bl.a. i Norge), kyrillisk (som bl.a. i Russland) og arabisk alfabet. Det vil også si alfabet med bildetegen (ikon), som bl.a. i kinesisk, koreansk og japansk.

    System for transkribering fra de ulike språka også med samme bokstavtegn veksler. Det har å gjøre med at tegna (bokstaver og andre skrifttegn) ofte har ulik uttale på hvert av språka. Veksling fra arabisk har å gjøre med uttale i ulike områder med arabisk navneskikk, og med forskjellige måter å skrive lyder på i ulike latinske alfabet.

    På de neste undersidene er det info om transkribering fra mange språk. Det viser utvalgte eksempler på hvordan variasjonen er.

    Språkrådet i Norge har laget system for transkripsjon fra mange språk med kyrillisk skrift og fra gresk, lenke. For gresk er nygresk det aktuelle.

    I nettleksikonet Wikipedia fins mange slike system. Noe fins på norske nettsider, og mer fins på nettsider for andre språk. Sjekk gjerne flere steder på nettet for transkripsjon mellom samme alfabet-par.

    For saksbehandling: For alle språka her fins det flere litt ulike system for transkripsjon til andre språk. For innføring i det norske folkeregisteret kan vanlige system fra de fleste land brukes, og ikke bare system fra Språkrådet. Noe av variasjonen er vist for flere språk på de neste undersidene.

     

    - - Russisk, transkripsjon

    (11.4.22, 14.6.22)

    Russisk med kyrilliske tegn, flere transkripsjonssystem (juni og nov. 2021)

    Opplysninger om transkripsjon fra kyrillisk skrift for russisk fins under denne lenken. Se bl.a. oversiktstabeller nederst på sida der.

    Flere eksempler står nedenfor her.

    Transkripsjonssystemtegntegntegnnavneformnavneform
    Russisk, kyrilliskЮ юЯ яЧ чЮлияИванович
    ISO-standard, fra 1995û (ju)jačJulijaIvanovič
    NorskjujatsjJulijaIvanovitsj
    Dansk, svenskjujatjJulijaIvanovitj
    Engelskyu (iu)ia (ya)chYuliaIvanovich
    Engelsk, ALA-LCiuiachIuliaIvanovich
    Franskiou (you)ia (ya)tchIouliaIvanovitch
    Tysk, DudenjujatschJulijaIwanowitsch
    Russiske pass 2010 (ICAO)iuiuchIuliaIvanovich

     

    Russisk, flere eksempler (juni og nov. 2021)

     

    SpråkFornavnPatronym, mellomnavnEtternavn
        
    Russisk, kyrilliskЕленаНиколаевнаВасильева
    Engelsk, en av flere varianterYelenaNikolayevnaVasilyeva
    Russiske pass siden 2010ElenaNikolaevnaVasileva
    Norsk, SpråkrådetJelenaNikolajevnaVasiljeva
        
    Russisk, kyrilliskСергейИвановичНиколаев
    Engelsk, en av flere varianterSergeyIvanovichNikolayev
    Russiske pass siden 2010SergeiIvanovichNikolaev
    Norsk, SpråkrådetSergejIvanovitsjNikolajev

     

    - - Ukrainsk, transkripsjon

    (11.4.22, 2.5.22)

    Opplysninger om transkripsjon fra kyrillisk skrift for ukrainsk fins undre denne lenken. Se bl.a. oversiktstabeller nederst på sida der.

    Flere eksempler står nedenfor her.

    Flere tegn i det kyrilliske alfabetet blir transkribert ulikt fra russisk og fra ukrainsk. Forskjellen kommer av av tegna med ulik transkripsjon også har ulik uttale på de to språka. Her er noen eksempler (se ellers lenken det er vist til ovenfor).

    Г: Tegnet blir transkribert til G fra russisk, men oftest til H fra ukrainsk, der uttalen er h.

    • Григор > Hryhor (fra russisk: Grigor).
    • Ігор > Ihor (fra russisk: Igor).
    • Олга > Olha (fra russisk: Olga)

    Е: Tegnet blir ofte transkribert til Je, Ye og E fra russisk. Fra ukrainsk er det E.

    • Елена > Elena (fra russisk: Jelena, Yelena, Elena)

    И: Tegnet blir transkribert til I (i) fra russisk, men oftest til Y fra ukrainsk selv om uttalen er som i.

    • Володимир > Volodymyr (etter prinsipper for russisk vil det være Volodimir, men siden navnet på russisk er Владимир, er det normale da Vladimir)

    І/і: Dessuten har ukrainsk tegnet І/і som blir transkribert som i. Uttalen er også i.

    • Григорів > Hryhoriv (russisk form er Григоров > Grigorov)

    Ї: Og tegnet Ї blir transkribert som ji (blant annet til norsk) og yi (på engelsk). Uttalen er ji.

    • Київ > Kyjiv, uttalt /kijiv/ (der ї ikke blir brukt på russisk, der byen er skrevet Киев, og transkriberinger er Kijev og Kiyev).

     

    - - Kasakhstansk, transkripsjon

    (2.5.22)

    Opplysninger om transkripsjon fra kyrillisk skrift for kasakhstansk fins under denne lenken. Se bl.a. oversiktstabeller nederst på sida der.

     

    - - Gresk, transkripsjon

    (9.6.22)

    Under denne lenken fins det oversikt over transkripsjon fra gresk.

     

    - - Arabisk, transkripsjon

    (11.4.22, 30.5.22)

    Arabiske tegn, transkribering, med mange eksempler på variasjon (juni og nov. 2021)

    Under denne

    er det eksempler hvordan ulike transkripsjonsmåter gir arabiske navn i ulike former. Nedover her er det mye mer av det samme.

     

    Tegn

    Navn på tegnet

    Uttale­varianter

    Stave­varianter for tegnet

    Eksempler på navn

    ِ

    Kasrah

    (kort) /i/, eller /e/

    i, e

    Ibrahim, Ebrahim; Sajid, Sajed (m)

    ي

    (lang) /i:/

    i, ee, ī

    Karim, Kareem

    َ

    Fathah

    (kort) /a/, eller /e/

    a, e

    Ahmad, Ahmed; Salima, Selima; Fatima, Fatime; Muhammad, Muhammed

    ا

    Alīf

    (lang) /a:/

    a, aa, ā

    Haashim, Hashim

    ُ

    Dammah

    (kort) /u/, dvs. kort o-lyd

    u, o, ou

    Osman, Usman, Ousman

    و

    Wāw

    (lang) /u:/, dvs. lang o-lyd

    u, o, oo, ou, ū

    Nur, Noor, Nura, Noora, Noura; Faruk, Faroq, Farooq, Farouq

    او

    Alif + Wāw

    /au/, eller /o/, dvs. ao-uttale eller å-uttale

    aw, ou, o

    Tawfeeq, Taufiq, Tofiq

    اي

    Alif + Yā

    /ai/, eller /ei/

    ay,ai,ei

    Zainab, Zeinab, Zaineb, Zeineb, Zaynab

    ج

    Jīm

    /dʒ/, dvs. dsch (stemt lyd)

    j, dj, g

    Jamal, Djamal, Gamal

    ث

    Thā

    /θ/ (th), dvs. utstemt lyd, som i "thing" på engelsk

    th, s

    Othman, Osman, Uthman, Usman

    م, مّ,

    س, سّ

    Mīm (m) + Sīn (s); dobbel = ّ

    transkripsjoner med enkle og doble kons.

    m, mm; s, ss

    Muhammad (tilsvarer arabiske tegn), Muhamad, Hussayn, Husayn (tilsvarer arabiske tegn)

    ق

    Qāf

    /k/

    k, q

    Taufik, Taufiq; Farook, Farouk, Farooq, Faroq

    ش

    Shīn

    /ʃ/ (sh)

    sh, ch, sch

    Aisha, Aicha, Aischa; Rashid, Rachid, Raschid

      

    kontekstregler (bestemt av omgivelser) for bestemt artikkel

    al osv.

    al-Din, ad-Din, ud-Din, ed-Din, eddin, uddin; Abd-ur ..., Abd-as .., at-Tikriti, Abd al, Abdul, Abdel ...

     

    Transkribering fra arabisk - Muhammad, Husayn, Karim, Jamal (juni og nov. 2021)

    Variasjon for fire navn etter ulike transkripsjoner. Flere er mulige. Fet skrift er nærmest arabisk bokstav for bokstav.

    Mohamad,

    Mohamed,

    Mohammad,

    Mohammed,

    Muhamad,

    Muhamed,

    Muhammad,

    Muhammed

     

    her dobbel m = مّ;

    m = م,

    to ganger /a/ [kort], َ

    Hosain,

    Hosein,

    Hossain,

    Hossein,

    Houssein,

    Hocine,

    Husain,

    Husein,

    Hussain,

    Hussein,

    Hussayn,

    Husayn

    /u/ [kort], و; enkelt-s i arab. skrift, س; /aj/ [diftong], (kort a), َ, og “Ya”, ﻴ

    Karim,

    Kareem

     

    /i:/, lang i, arabisk bokstav “Yā”, ي

    Jamal,

    Djamal,

    Gamal

    (også mer forklart nedenfor)

    /ʒ/, “Jīm”, ج

     

    Mer detaljert eksempel, vist med transkripsjonsvariantene Jamil, Djamil, Gamil (sommer 21, 1.4.22)

    • Konsonanten ﺠ / ج (ulikt tegn avhengig av posisjon i ord) har stemt dsch-uttale, [dʒ], og andre nyanser.
    • I latinske alfabet som J, Dj, Ğ og G.
    >>>
    • Jamil
    • Djamil
    • Ğamil (bl.a. den internasjonale ISO-standarden som blir lite brukt); i praksis oftest skrevet Gamil
    • Hele navnet er ﺠﻣﻴﻝ, med bokstavene LIMJ, som en leser fra høyre mot venstre.
    • På arabisk kan kort A bli markert som et tegn for kort a (som likner oppoveraksent) over J-en i dette tilfellet, slik at navnet blir LIMAJ, dvs. JAMIL.

     

    Transkribering fra arabisk, bestemt artikkel (al, el) (juni 2021, 30.5.22)

    al, bestemt artikkel, ofte som el

    kan bli transkribert på mange måter, bl.a.

    - med ulike vokaler, bestemt av uttale (dels lokalt talemål): al, el, ul

    - assimilert til neste konsonant når de er alveolarer = lyder uttalt med tunga mot gommen/bak tennene (bl.a. d, t, r, s): ad, at, ar, as, ed, ud, ur o.a.

     

    Eksempler:

    > al-Din, ad-Din, ud-Din, ed-Din, eddin, uddin;

    > Abd al / Abdel, / Abdul, Abdur Rashid,

    > Anwar as-Saadaat, Saddam Hussein at-Tikriti

     

    - - Transkribering fra koreansk og kinesisk

    (sept. og nov. 2021)

    (eksempler kan komme)

    Det fins saker der folk med bakgrunn i navn fra Sør-Korea og Kina søker om å få endre skrivemåten av fornavnet sitt. Dette kan da komme i konflikt med navneloven fordi det enten er likt et etternavn eller fornavn for motsatt kjønn.

    Det er flere måter å løse dette på, bl.a.

    • Innvilge som det er søkt om. Det går an dersom det er en fullt mulig måte å transkribere på, og navnet har tradisjon som fornavn for samme kjønn i Kina eller Sør-Korea. Det vil si bruk av § 8 om fornavn.
    • Transkribere på andre måter, enten med andre bokstaver, eller med sammenskriving eller oppdeling. Dette er mest aktuelt dersom en ikke klarer å dokumentere opphav eller tradisjon.

    Vi skal se litt mer på detaljer.

    For begge disse navnekulturene er etternavn (slektsnavn) normalt plassert først blant navna, og dernest står oftest to fornavn. Det vil si i alt tre tegn (ikon), og dermed også navn, på de språka. Hvert av de tre navna har normalt én stavelse.

    Istedenfor å bli skrevet i ett navn, blir ofte de to fornavna enten skrevet sammen i ett tostava navn, eller som to deler med bindestrek mellom. For den tidligere kinesiske lederen Mao Ze Dung var Mao etternavn (slektsnavn) og Ze Dung to fornavn. Fornavnet blir også skrevet Zedung og Ze-Dung.

    >>

    Fornavna blir, som nevnt ovenfor, transkribert til latinsk (vårt) og andre alfabet med tre ulike måter å sær- eller sammenskrive:

    1. to navn med mellomrom mellom: Ze Dung
    2. to navn med bindestrek mellom: Ze-Dung
    3. ett navn med to stavelser: Zedung

     

    Disse navna for ofte snudd rekkefølge i land som har etternavn sist, som i de fleste vestlige land. Da kan det f.eks. bli Tse Dung Mao, for øvrig noe som har vært helt uvanlig for denne tidligere kinesiske lederen. Snuing skjer helst med utvandring til land som bruker etternavn sist.

      Alt dette kan skje med samme navn og for samme person.

      I tillegg blir navn fra de samme områda (og fra andre alfabet og skriftsystem ulikt latinsk) transkribert til mange ulike stavemåter, fordi det fins ulike måter å transkribere på, ofte avhengig av hvordan bestemte lyder blir skrevet i ulike språk, både til- og fra-språk.

      For Mao fins fornavnet med formene: Zedong og Tse-tung, som både viser ett og to ord, og ulike stavemåter (nyere pinyin-transkripsjon og Wade-Giles-system (som var ett av flere gamle system)). Maos fornavn fins også, som nevnt ovenfor, i særskrevne former uten bindestrek, Ze Dong.

      Skulle det være tvil for konkrete søknader, vil representasjon for hjemlandet i Norge eller Norden kunne svare. Eller det kan være eventuelle fagfolk ved et norsk universitet.

       

      I flere av de nevnte sør-asiatiske kulturene, i alle fall kinesisk og koreansk, blir noen navn med samme tegn brukt for begge kjønn. I tillegg blir mange navn med ulike tegn (og betydninger) like i latinsk alfabet. Det samme gjelder også mellom for- og etternavn.

       

      - - Transkribering fra språk i Eritrea og Etiopia

      (juni 2021, 27.4.22)

      (Under omredigering siden 27.4.22)

      Det fins søknader der folk med eritreisk og etiopisk bakgrunn søker om å dele lange navn i to, sette sammen to navn til ett, eller sette inn bindestrek. Oftest gjelder det etternavn. Språket er blant annet amharisk. Det er brukt annet alfabet enn vårt latinske alfabet, og det er flere transkriberingsmåter i bruk (som det kan bli lagt inn eksempler på her etter hvert).

      Dette er kulturer som i stor grad kan bruke samme navn som for- og etternavn. Som omtalt sammen i delen om kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn, er det mye bruk av navn knyttet til kristendom.

      I transkribering av slike for- og etternavn satt sammen av to nav blir samme navn skrevet for eksempel

      • Ghebreyesus (etternavnet til WHO-lederen i 2021)
      • Ghebre Yesus
      • Ghebre-Yesus

      Vi ser at det er slike navn på den måten at de sammenskrevne ofte har fire stavelser, dels også tre og fem. Og vi ser at de særskrevne har to stavelser, eller sjelden bare én (Ab, Qal), og sjelden tre. Skulle det være tre, er det iblant navn som ligner varianter fra Bibelen eller helgener, som Maryam (Maria, Miriam), Giyorgis (Georg), Yohannes (Johannes), Biniam (Benjamin).

      Her er litt om behandling av navnesøknader med navn fra Eritrea og Etiopia.

      Siden samme navn kan brukes som for- og etternavn, skal alle kunne godkjennes som fornavn. Det vil si alle tre former av slike navn skal godtas sjøl om de er like etternavn.

      For etternavn skal ikke likhet med fornavn være hinder, på samme måten som for andre kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn.

      Problemer oppstår i tilfeller der en av skrivemåtene kommer i konflikt med beskytta etternavn. Det vil si enten det sammenskrevne navnet, eller en av delene i oppdelte navn.

      Dette kan i noen tilfeller løses slik:

      • Dersom det er forholdvis nyinnvandra personer, og de har eritreisk eller etiopisk pass eller dokumentasjon som viser navna skrevet med hjemlig (opphavlig) alfabet, kan det være mulig gjennomføre alternativ transkripsjon. Det vil si en transkripsjon som passer til det som det er søkt om. Dette kan være en rimelig løsning fordi det sjelden er bærerne sjøl som har bestemt transkripsjon ved innvandring. Dette kan være dekt av § 4 første ledd nr. 9, med særlig tilknytning. Kan hende pkt. 2.3.5 i Rundskriv G-20/2002 kan være til støtte i noen tilfeller.
      • Dersom det er familier med flere generasjoner i Norge og de er norske statsborgere, kan det være aktuelt å dokumentere navn med grunnlag i tidligere generasjoner. Da vil også alternative transkripsjoner kunne være mulig. Det letteste vil være om eldre generasjoner har hatt den formen det blir søkt om, også i norsk dokumentasjon.

       

      Felles: Retting i utenlandske navn

      (15.12.21, 31.5.22)

      Lange og upraktiske

      Noen navn er lange og upraktiske å bruke i Norge. Det er fordi de er satt sammen av flere deler som er sammenskrevne til ett navn, fordi delene hver for seg er lite kjente i Norge. Dessuten har de ofte bokstavkombinasjoner som er uvanlige i norsk. Oftest har navnebærerne sjøl brukt ei kortform.

      Det er mulig å få endra til en kortform i slike tilfeller. Dette blir ikke regna som navneendring etter navneloven, men det er en endring som kan gjøres i folkeregisteret utenom navneloven. Det innebærer at slike endringer normalt blir godtatt sjøl om navn som er ønska, er like etternavn som er beskytta i Norge.

      Mulighet for endringer av lange navn fra språk svært ulikt norsk, og som det er upraktisk i bruke i Norge, er omtalt i Rundskriv G-20/2002, pkt. 2.3.5. Endringer i utenlandske navn etter praksisen like ovenfor gjelder normalt ikke endringer av stavemåter i navn med europeisk og amerikansk bakgrunn. Ordninga gjelder lange navn, i praksis over ti bokstaver og svært lite kjente bokstavkombinasjoner i Norge.

       

      Annen transkribering

      Ønske om annen transkribering. Det er mulig å endre stavemåter i navn som ved innvandring (eller tidligere) har blitt ført inn i folkeregisteret med en skrivemåte som en ikke ønsker. I praksis vil det si at en ønsker en annen transkribering (omskriving bokstav for bokstav) fra annet alfabet til latinsk alfabet.

      Det krever dokumentasjon på at den ønska skrivemåten er riktig. I så fall er dette en endring som blir gjort av folkeregisteret uten hensyn til navneloven.

      Mulighet for endring i transkripsjonsmåte er mer forklart i pkt. 2.3.5 i rundskrivet nevnt ovenfor. Noen slike tilfeller kan også behandles etter § 4 førte ledd nr. 9 (særlig tilknytning), som er omtalt i pkt. 3.5.8 i samme rundskriv. (Mer om dette kan komme her, eller under omtalen av § 4 første ledd nr. 9, i menypunktet "- - Utenlandske etternavn: endringer og skrivemåter".)

       

      Gjennom flere tegnsystem

      Noen kan ha fått navna overført gjennom flere tegnsystem, både utenfor og i Norge. Blant annet gjelder det uigurer i nordvestlige Kina. De har arabiske navn, men gjerne i tyrkisk form fordi språket deres er i den tyrkiske språkfamilien. De har fått navna sine transkribert (omskrevet) fra en uigursk variant av arabisk alfabet til kinesiske tegn. Disse navna kan igjen ha blitt transkribert fra kinesiske tegn, oftest med den offisielle kinesisk pinyin-transkripsjonen, til latinsk alfabet.

      På vei gjennom kinesisk kan det ha påvirka lyder som n og l, og vokaler og konsonanter i noen posisjoner. Resultatet av dette er ulikt en direkte transkripsjon fra arabisk alfabet til latinsk skrift (alfabeta bl.a. i Norge og store deler av Europa), som dessuten kan gjøres på mange måter.

      En kan ikke regne med at personene har skriftlig dokumentasjon for sin egen navnehistorikk. Her bør en kunne regne med at et ønske om å få ei navneform som passer med arabiske navn eller slike navn i tyrkisk form, er rimelig å godta. Dette er det mest rimelig å gjøre med grunnlag i § 4 første ledd nr. 9, dvs. "særlig tilknytning" (omtalt også for den bestemmelsen).

      Uigurske alfabet og den kinesiske pinyin-transkripsjonen er omtalt i Store norske leksikon. Referanser:

      -

      Lignende situasjoner kan en regne med for folk som har blitt omregistrert gjennom flere språk og tegnsystem, bl.a. i Sentral-Asia og på Balkan.

      -

      Se også omtalen av § 4 første ledd nr. 9 i ei egen underside.

       

       

      For hver regel i navneloven.

       

      § 1 (alle skal ha fornavn og etternavn)

      (15.12.21, 31.3.22)

      Lovtekst:

      "Plikt til å ha navn

      Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her."

       

      Det fins kulturer der noen får bare ett navn. De skal føres inn med to navn i norsk folkeregister. I praksis er det etternavn som må legges til. Navn som legges til, skal ikke være i konflikt med regler i navneloven (f.eks. beskytta etternavn eller i konflikt med regler om fornavn). Like nedenfor er noen muligheter, som normalt bør (helst skal) godtas av navnebæreren eller foreldre til barn. Det kan også tenkes andre muligheter.

      • Forslag fra navnebæreren, som kan være den mest positive løsningen.
      • Fornavnet kan føres også som etternavn. Grunn: Navnet kommer fra en kultur som ikke skiller mellom for- og etternavn. To like navn kan normalt ikke regnes å være i konflikt med § 10 første ledd om vesentlig ulempe eller andre sterke grunner. Det er ellers blant annet godt mulig for navneskikker der fornavn for tidligere generasjoner blir til etternavn, f.eks. muslimsk skikk.
      • Titler for unge eller eldre kvinner og menn kan føres som fornavn og opprinnelig navn som etternavn. Slike titler fins bl.a. i Myanmar, f.eks. U (= herr) for U Thant (tidligere generalsekretær i FN). Se ellers omtale av navnebruk på nettsider for Myanmar (tidligere Burma) og Mongolia. Det vil si at titlene også godtas som fornavn, ofte som nylaga fornavn. Det forutsetter normalt at de ikke er i konflikt med mellom- og etternavn, eller fornavn for motsatt kjønn; og ellers oppfyller krava i § 8 om fornavn.
      • Fars eller mors fornavn som etternavn. Grunn: Navnet kommer fra en kultur som ikke skiller mellom for- og etternavn.
      • Stedsnavn, dvs. sted der personen eller personens familie kommer fra. Det forutsetter at navnet ikke er beskytta etter den norske navneloven.

       

      § 2 Plikt til å velge navn for barn (bare lovtekst)

      Lovtekst:

      "Senest når barnet fyller seks måneder, skal den eller de som har foreldreansvaret for barnet, sende melding om hvilket navn barnet skal ha.

      Har barnet fylt seks måneder uten at melding er sendt eller uten at meldingen kan godtas, får barnet morens etternavn. Dette gjelder ikke etternavn som nevnt i § 4 første ledd nr. 2, og har moren ikke annet etternavn, får barnet i stedet morens fornavn med ending som viser slektskapet."

       

      § 3 (fellesstoff for frie, beskytta og nye etternavn - 1., 2. og 3. ledd)

      (5.5.22, 31.5.22)

      Lovtekst er ført inn sammen med omtalen av hvert av underledda. Se menyen.

       

      Antall etternavn i bruk i Norge avgjør om navn kan gis etter reglene om frie, beskytta eller nye etternavn. Det er fordelt innenfor § 3 i 1., 2. og 3. ledd på de neste nettoppslaga.

      • Frie etternavn: over 200 bærere, dvs. minst 201
      • Beskytta etternavn: 1-200 bærere
      • Nye etternavn: ingen bærere i Norge når søknaden blir behandla

      Måten å finne antall etternavn på blir omtalt like nedenfor her.

      For navnesaker er det antall etternavnbærere på tidspunktet søknaden blir behandla, som gjelder. Folkeregisteret har direkte tilgang til oppdaterte tall. Antall bærere av mellomnavn teller ikke. Etternavn som er ett av to i doble etternavn, teller (mer omtalt nedenfor).

      Søkere kan ha nytte av å vite omtrent hvor mange som har et etternavn. Antall etternavn ved siste årsskifte finner en hos Statistisk sentralbyrå (SSB), slik:

      • Gå til SSBs navneside http://www.ssb.no/navn/. Der fins navnesøk.
      • Hos SSB er det også mulig å få liste over frie etternavn ved siste årsskifte. Gå til SSBs navneside http://www.ssb.no/navn/, velg "Tabell 8. Etternavn brukt av 200 eller flere" (slik det står i versjon publisert 26.1.2022). Trykk på "Vis alle" under tabellene for å få den fram. Tabellen kan en også få fram i Statistikkbanken lenger nede på den samme nettsida.
      • Navnesøket ovenfor gir ikke opplysninger om navn som færre en 4 har. For å avklare om navn er brukt av 1-3 i Norge nå, dvs. få bærere av et beskytta etternavn, må en ta kontakt med folkeregisteret. Det kan være begrensninger i hva en får vite pga. personvern.

      Hver skrivemåte teller som eget navn. Dette er omtalt under pkt. 3.3 ("Beskyttede etternavn") i Rundskriv G-20/2002 (lenke flere steder på nettsidene her). Det fins unntak for modernisering og internasjonalisering i § 6, og for tilknytning til etternavn i § 4.

      • En kan altså ikke telle samla for flere stavemåter.
      • En kan heller ikke få navnet i en skrivemåte som 1-200 har, sjøl om en ganske lik skrivemåte blir brukt av over 200.

      For å avklare om etternavn er frie, beskytta eller nye, skal en også telle med forekomster av navna i doble etternavn med bindestrek, f.eks. Paasche i Paasche-Aasen. (Det er ikke klart om SSBs statistikk teller slik.) Dette må avklares slik både når en ønsker ett etternavn, del av dobbelt etternavn og mellomnavn. Det er et slikt krav når en søker om mellomnavn, fordi mellomnavn bare kan gis når de oppfyller kravene til etternavn for søkeren (se ellers § 9 om mellomnavn). (Mer om å søknader om doble etternavn står like nedenfor.)

      For søknader om doble etternavn skal det avgjøres for hvert av de to navna om de er frie, beskytta eller nye, og behandles ut fra det. Det er altså ikke antall bærere med hele dobbeltnavnet som avgjør. Det vil si at dobbeltnavnet Berg-Hansen kan gis fordi Berg og Hansen er frie etternavn, sjøl om det pr. 1.1.22 var 196 Berg-Hansen. Se også omtalen av § 7 om doble etternavn (menypunkt).

       

      § 3 1. ledd (frie etternavn, flere enn 200 bærere)

      (høst 21, 5.5.22)

      Lovtekst:

      "[1. ledd:] Navn som flere enn 200 personer her i riket har som etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem som allerede har det."

       

      Se menypunktet "§ 3 (etternavn, felles ...)"

       

      § 3 2. ledd (beskytta etternavn, 1–200 bærere)

      (høst 21, 5.5.22)

      Lovtekst:

      "[2. ledd:] Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker. For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret."

       

      Se menypunktet "§ 3 (etternavn, felles ...)"

       

      § 3 3. ledd (nye etternavn, felles for § 3 3. ledd, nr. 1, 2 og 3)

      (2.5.22, 30.6.22)

      Lovtekst:

      "Navn som ikke er registrert i Folkeregisteret som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn."

       

      Underledd i denne paragrafen er omtalt på den neste sidene i menyen. Like nedenfor her er fellesstoff for § 3 tredje ledd.

      I oppslaget "§ 3 (etternavn, felles ...)" er det opplysninger om hvordan en kan få vite om et etternavn er i bruk i Norge. For § 3 tredje ledd nr. 3 er det også aktuelt å få vite om et navn er i bruk som fornavn. Se samme sted.

      Alt som står i underdelene til § 3 tredje ledd, gjelder det som er kalt nye etternavn. Det vil si enten nylaga etternavn eller ny bruk av etternavn som er ute av bruk som etternavn i Norge når det blir søkt. En tar ikke hensyn til om navna er i bruk som mellomnavn (dvs. normalt av etternavnstype, jf. bl.a. omtalen av § 11 om mellomnavn) siden mellomnavn ikke er beskytta. Dersom navn oppfyller krav til å bli nye etternavn, kan de også tas i bruk som mellomnavn med § 9. Her er flere detaljer:

      • Nylaging av etternavn kan være sammensetninger av bokstaver og deler av ord og deler av navn som fra før ikke er etternavn. Det kan også være ord i språket og stedsnavn som fra før ikke er etternavn. Det vil i teorien også kunne være mellomnavn som aldri har vært i bruk som etternavn og heller ikke som fornavn, men slikt er svært sjeldent.
      • Ny bruk av etternavn som ikke er i bruk i Norge som etternavn på søknadstidspunktet, men som enten har vært brukt i Norge tidligere, eller som er eller har vært brukt i andre land. Det vil blant annet si at etternavn som har gått ut av bruk, og videre etternavn for personer som nylig har utvandra, er døde eller har skifta ut navnet f.eks. ved vielse eller av annen grunn. Det vil også omfatte navn som på søknadstidspunktet bare er i bruk som mellomnavn.

      Begrensninger for hvilke nye etternavn som kan bli gitt er særlig disse som er omtalt i § 3 tredje ledd, er omtalt på de egne sidene for § 3 3. ledd nr. 1, 2 og 3, i korte trekk slik:

      1. Navn som kan blandes sammen med beskytta etternavn. Det er krav om samtykke fra bærere av nesten like navn.
      2. Navn som er like eller kan blandes sammen med varemerker, foretaksnavn og flere typer som er spesifisert. Begrensning gjelder bare mot allment kjente navn.
      3. Navn som er like fornavn, brukt nå eller tidligere. Opphav eller tradisjon for navnet som etternavn i andre land åpner likevel for godkjenning.

       

      Reglene om vesentlig ulempe og andre sterke grunner og tidsbegrensing for å endre navn i § 10 gjelder også for nye etternavn.

      Se mer på de neste menysidene om § 3 tredje ledd.

       

      § 3 3. ledd nr. 1 (nye etternavn -- og likhet med beskytta etternavn)

      (17.12.21, 31.5.22)

      Lovtekst:

      "Navn som ikke er registrert i Folkeregisteret som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn. Dette gjelder likevel ikke navn som:

      1. er så likt et beskyttet etternavn at navnene lett kan blandes sammen. Navnet kan likevel tas dersom alle som har det beskyttede navnet som etternavn, samtykker. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende."

      Momenter:

      • For å avklare antall etternavn i bruk: Se oppslaget "§ 3 (etternavn, fellesstoff ...)"
      • Annet ledd, som der vist til, er: "For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret."
      • Omtale av hva som lett kan blandes sammen, fins i Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.4.("Nye etternavn"), andre avsnitt (s. 30 i trykt utgave. Klipp like nedenfor:
      >>>"Utgangspunktet for likhetsvurderingen er skrivemåten. Er skrivemåten identisk, er det samme navn. Jo mer forskjellig skrivemåten er, jo mindre fare for sammenblanding er det selv om forskjellen i uttale er liten. Der forskjellen i skrivemåte er liten, vil det være av avgjørende betydning hvor stor forskjellen i uttale er. En må dessuten ta i betraktning at det forekommer mange navn som i skrivemåte ligger meget nær hverandre og som er like i uttale. I langt større utstrekning enn ved de tilsvarende vurderinger etter varemerkeloven og firmaloven kan en derfor forutsette at folk er oppmerksom på at små forskjeller i skrivemåte kan representere forskjellige navn. Noen eksempler fra departementets praksis illustrerer hvordan bestemmelsen skal forstås. Det ble ikke krevd samtykke fra bærerne av Ytreberg av den som ville ta navnet Ytterberg som nytt etternavn, og heller ikke av bærerne av Bonnevie av den som ville ta Bonavie som nytt etternavn."
      • Se også menypunktet "§ 3 3. ledd (nye etternavn, fellesstoff ...)"

       

      Praksisen for hvilke beskyttete etternavn som eventuelle nye etternavn kan blandes sammen med, er ment å være mer liberal enn under 1964-loven som gjaldt til og med 2002. Også i 1990-årene, den siste tida med den gamle loven, var retningslinjene om sammenblanding blitt liberalisert i forhold til tidligere. Da ble dette spesifisert som krav om ulik skrivemåte og ulik uttale, sjøl om navnene kunne oppleves som ganske like. Det åpnet blant annet for Ytterberg uten samtykke fra Ytreberg (Rundskriv 2002, pkt. 3.4), og videre Grenø (navnesak hos Justisdepartementet i 1997) og Fosseskaret (Fylkesmannen i Hordaland og Justisdepartementet før 2003) uten krav om samtykke fra de beskyttete Grene og Fossåskaret.

      I hovedsak er praksisen ment å være slik under den nye loven, men det er åpnet for mindre forskjeller dersom skjønn sier at navnene likevel kan bli oppfattet som ulike (Rundskriv 2002, pkt. 3.4).

      I rundskrivet (ovenfor) står dette: "En må dessuten ta i betraktning at det forekommer mange navn som i skrivemåte ligger meget nær hverandre og som er like i uttale." Når en leser dette i forhold til eksempla som kommer etterpå (Ytterberg osv.), er det nok blant annet ment for fortsatt å kunne avslå skrivemåter som blir oppfattet som ganske like, og der uttalen oftest er lik. Mest sannsynlig vil en på grunn av det avslå nye navn som Hekseberg, Skjøll og Kviller på grunn av de beskytta Hexeberg, Schjøll og Qviller. (De kan rett nok gis med samtykke fra alle myndige bærere.) Samtidig vil en mest sannsynlig kunne godkjenne navn med stavemåter som klart blir oppfattet som ulike, men som oftest eller for ganske mange ikke gir uttaleforskjeller.

      Denne nye grensa er lite utprøvd. Det ovenfor og nedenfor er mine (IU) forsøk på å vise hvor grensene kan gå ut over det som Justisdepartementet ha avgjort allerede under den forrige navneloven som gjaldt før 2003.

      For skrivemåter som er ganske like og gir lik uttale, kan vi særlig tenke oss navn med ulikt opphav eller der de er skrevet slik at vi oppfatter dem som sammensatte av ulike ord. Det er vist med eksempler like nedenfor.

      >>> 

      Vi kan tenke oss mulige navn som pr. juni 2022 neppe er i bruk som etternavn: Hafsgard, Havsgard, Hafskard, Havskard, Hafskar og Havskar. Her ser vi orda hav (også skrevet haf), skar/skard og gard. I store deler av landet kan alle disse seks navna få samme uttale: /hafskar/. På deler av Vestlandet kan de fire første få uttalen /hafskard/. Det tredje og fjerde, med -skard, vil nok også på Vestlandet oftest få uttalen /hafskar/.

      I disse tenkte navna blir det ustemt f- og k-uttale på grunn av den ustemte s-en. D-ene til slutt i skard og gard har opphav i gammelnorsk (ð), og fins fortsatt i noen dialekter.

      I vurderinga av slike navn vil en normalt kunne legge vekt på mulige ulike opphav, som nevnt ovenfor. Dersom vi tenker slik, vil normalt Hafskard bli avist på grunn av Hafskar, og ev. motsatt, og på samme måten for Havskard og Havskar. Skrivemåtene Haf- og Hav- vil trolig bli oppfatta som ulike deler. Det vil si at Haf- og Hav- neppe vil slå ut det andre, og heller ikke -gard mot -skard og -skar, og heller ikke motsatt vei.

      I virkeligheten fins faktisk etternavnet Havsgård med bakgrunn i gårdsnavnet Havskår, slik at dette kan bli litt komplisert. Men da vil -gård og -skår bli oppfatta som ulike orddeler blant folk flest, og gjøre det rimelig med godkjenning. I slike tilfeller er det også mulig å bruke en tydelig uttale for å skille navna når det trengs.

       

      (Mye av teksta ovenfor er utvida fra

      ("Ti år med den norske navneloven"), s. 106, der de siste eksempla ikke var med.)

       

      Se også omtalen av skrifttegn i menypunktet "Felles: Tegnsett, latinske alfabet".

       

      § 3. 3. ledd nr. 2 (nye etternavn -- foretaksnavn, varemerker o.a.)

      (des. 21, 6.5.22)

      Lovtekst:

      "[3. ledd nr. 2:] Navn som ikke er registrert i Folkeregisteret som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn. Dette gjelder likevel ikke navn som:

      [...]

      2. er identisk eller har likhet som nevnt i nr. 1 med et alminnelig kjent foretaksnavn, varemerke eller annet kjennetegn som er vernet her i riket, med et alminnelig kjent navn på en stiftelse, forening, institusjon eller lignende eller med et alminnelig kjent kunstnernavn, og det må antas at berettigede interesser vil lide skade dersom vedkommende får navnet."

       

      Jeg (IU) har skrevet noen foreløpige kommentarer om denne regelen, og også om bruke av vurdering av etternavn i foretaks- og varemerkelovene. Saksbehandlere kan få kopier hos IU. Slikt stoff vil etter planen bli innarbeida her.

      Se også oppslaget "§ 3 (etternavn, felles ...)"

       

      § 3 3. ledd nr. 3 (nye etternavn -- opphav eller tradisjon som etternavn)

      (høst 21, 1.6.22)

      Lovtekst:

      "[3. ledd nr. 3:] Navn som ikke er registrert i Folkeregisteret som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn. Dette gjelder likevel ikke navn som:

      [...]

      3. er registrert i Folkeregisteret som et navn som er eller har vært i bruk som fornavn. Navnet kan likevel tas som etternavn dersom det har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn."

       

      På de neste nettoppslaga (i menyen) er det omtaler av søknadstyper som kan bli behandla med § 3-3-3. Det vil si:

      • Fornavn som er like etternavn, europeiske skikker 
      • Norske fornavn som er like tidligere etternavn i Norge

      Se også oppslaga (i menyen):

      • "§ 3 (etternavn, fellesstoff ...)"
      • "§ 3 3. ledd (nye etternavn, felles ...)"
      • "Felles: Opphav og tradisjon"

       

      - - Fornavn som er like etternavn, europeiske skikker 

      (juni 2021, 1.6.22)

      Fornavn brukt som etternavn er godt kjent for muslimsk navneskikk. Det er omtalt i meny-punktet om § 4 første ledd nr. 3 (foreldres og besteforeldres fornavn, kulturer som ikke skiller mellom for-og etternavn). Nedenfor her tar jeg opp den eldre bruken i Europa.

      I de fleste europeiske land utenom Norden har inntil for noen hundre år siden fornavn blitt tatt i bruk som etternavn uten ending (men også med bl.a. -s) på en måte som tilsvarer navn med -sen og -son i Skandinavia. Resultata av dette har også blitt med gjennom utvandring til Nord- og Sør-Amerika, og andre deler av verden.

      Denne europeiske bruken av fornavn som etternavn fins mest for mannsnavn, men også for kvinnenavn, bl.a. på fransk

      For mannsnavn omfatter det bl.a. tysk, spansk, italiensk, portugisisk, ungarsk og polsk.

      Etternavn har også blitt til fra kvinnenavn:

      • Helst på fransk fins etternavn fra kvinnenavn som Margaret, Marguerite og varianter. Og bl.a. IsabelEmmett (av Emma) og Charlotte. Navna har særlig kommet i bruk som etternavn helst fordi det har vært fornavn etter en kvinnelig kirkelig person. Først kan det ha blitt tatt i bruk som et tilnavn (ekstra navn i tillegg til eget fornavn), og som i senere generasjoner har blitt til etternavn for familien.

      • Det fins også byer, også mindre landsbyer, som har navn etter kvinner (f.eks. helgener) eller som på andre måter er like kvinnenavn. I mange land i Europa og ellers i verden, har etternavn blitt tatt i bruk av folk som har bakgrunn fra byer, normalt etter at de har flytta fra byen. etter en by. Da kan slike navn som er opphavlige kvinnenavn, ha blitt til etternavn.

      • Bernadotte er fransk fra Bern(h)ard med dotte-ending brukt sist i mannsnavn og kvinnenavn (kjæleform). Bernadotte i den svenske kongefamilien har trolig helst opphav i mannsnavn.

      Kilder for å avklare bruk av fornavn som etternavn er

      • Navnestatistikk for blant andre landa Sverige, Danmark, Finland og Nederland.
      • Nettsøk, der en må vurdere holdbarhet (flere treff, og funn som mest sannsynlig er virkelige navn, ikke artist- eller kallenavn).
      • Store etternavnsbøker fra flere land (/dels har jeg (IU) hatt referanser på nettet, og jeg skal få dem ut der igjen -- noen er ført opp i delen "Felles: Opphav og tradisjon" (se menyen) /). Omfattende forekomster i telefonkataloger bør også kunne brukes, men der vil det ofte være vanskelig å gjøre etternavnssøk på navn som er like fornavn (se nederst på nettsida som har navnestatistikk, se samme lenke som ovenfor for navnestatistikk). Dessuten kan oppføringer i telefonkataloger være uoffisielle navn. En må da vurdere dette ut fra sannsynlighet og omfang.

      Vurdering av tradisjon for navnesaker:

      • Kravet er normalt minst 5 bærere i minst én generasjon for land med navnelov som skiller mellom for- og etternavn.
      • For land uten navnelov, slik som USA og Storbritannia, krever vi minst 500.
      • Alle grenser ovenfor har vært grunnlag i navnesaker siden 2003, da jeg avklarte det med Justisdepartementet (muntlig).
      • Flere detaljer fins i eget oppslag (se menyen), "Felles: Opphav og tradisjon".

       

      - - Norske fornavn som er like tidligere etternavn i Norge

      (14.12.21, 5.5.22)

      Med delbestemmelsen § 3 tredje ledd nr. 3 kan blant annet navn i bruk som fornavn i Norge før eller nå gis som nytt etternavn når de har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge, men er ute av bruk som etternavn når det blir søkt. Ofte kan dette være varianter av norske ord og navn fra mytologien, eller varianter av gamle nordiske fornavn. (Eksempler er ikke med her foreløpig på grunn av personvern.) (Bruk som etternavn i andre land er omtalt i menypunktet "Fornavn som er like etternavn, europeiske skikker" blant oppslag for § 3-3-3.)

      Denne reguleringa i § 3-3-3 av fornavn som kan brukes som etternavn, gjelder bare fornavn som fins i sentralregisteret, som vil si folkeregisteropplysninger fra 1960 (folketellinga) og senere. Eldre fornavnbruk som ikke fins i sentralregisteret, kan brukes som nye etternavn uten krav om etternavnsbruk tidligere i Norge eller i andre land.

      Bruken i Norge er omtalt som "opphav og tradisjon" i loven. Se eget oppslag i menyen, "Felles: Opphav og tradisjon".

        Kort oppsummert: Navn som fins som fornavn i Norge i dag, kan gis som nye etternavn dersom de har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller andre land. At de er nye i Norge vil si at de ikke er i bruk som etternavn i Norge når en søker. Bruk som mellomnavn (etternavntype) i Norge nå eller tidligere hindrer ikke bruk som nye etternavn.

        Annet:

        • Bergens Tidende 2.5.03 om nye etternavn, regler og laga eksempler (også annet),
          .
        • Bruk av fornavn som etternavn i Nigeria, lenke.

         

        § 4 1. ledd nr. 1 (etternavn og mellomnavn fra tippoldeforeldre eller senere generasjoner)

        (høst 2021, 16.12.21)

        Lovtekst:

        "Avledede etternavn

        Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

        [...]

        1. navn som er eller har vært en av tippoldeforeldrenes, oldeforeldrenes, besteforeldrenes eller foreldrenes etternavn eller mellomnavn. Dette gjelder ikke tidligere navn som er ervervet ved ekteskap eller samboerskap."

         

        Se mer på de neste undersidene for den samme bestemmelsen.

        - - Om å skille mellom fornavn etter det første (dvs. andre fornavn) og mellomnavn (etternavntype)

        (juni 2021, 1.6.22)

        Spørsmål (fra et folkeregister mai 2021):

        • "Mange vil ha som mellomnavn et navn som er et typisk fornavn, men beskyttet som etternavn. Navnet er etter oldeforeldre/tippoldeforeldre men kirkebøkene viser ofte bare f.eks. "fornavn ved dåp". Eks. Magnus som er både fornavn og etternavn. Mellomnavn ble jo av og til hentet fra personer som ikke var i slekt, eks: presten, lensmann, kjøpmann. Hvordan kan det dokumenteres at f.eks. Magnus er et mellomnavn?"

        Svar:

        Ofte er det umulig å skille. Vi kan bruke blant annet disse momenta:

        • Andre fornavn (etter første fornavn) blir for det meste brukt bare for ett kjønn.
        • Mellomnavn kan ha blitt brukt for begge kjønn.
        • Mellomnavn har for det meste opphav i etternavn i tidligere slekt eller ektefelle/partner. Dersom navn i andre posisjon er mulig å spore som etternavn i tidligere familieledd er det med reglene fra før 2003 mellomnavn (dvs. etternavntype).
        • Andre fornavn / mellomnavn som kan være henta fra etternavn til kjente personer (utenfor familien), er gitt som fornavn dersom det har skjedd før 1923. I mellomposisjon blir bare etternavn fra egen slekt blir regna som mellomnavn. Etternavn hentet utenfor egen slekt (forfedre/-mødre) blir ikke regna som mellomnavn. Grunnen er at alle navnelover i Norge har definert mellomnavn bare med opphav i etternavn i egen slekt.

        /Henvisninger til punkta i svaret ovenfor KAN KOMME./

         

        - - Dokumentere navn og navneformer for § 4 første ledd nr. 1

        (16.12.21, 1.6.22)

        For å få overblikk skal vi her dele opp i uformell bruk på den ene sida, og på den andre sida mer formell bruk i kirkebøker, folketellinger og andre skriftlige dokumenter, og dessuten vurdering av grensetilfeller. Det er lagt vekt på tida før folkeregister, særlig før den første navneloven i 1923.

        Uformell bruk

        • I dagliglivet ble folk normalt kalt med gårdsnavnet eller ei folkelig patronymform enn med det fulle patronymet i den formen det står i kirkebøker. Patronym kunne derimot ofte være brukt i formene Lars-Anna, Anna hans/hass Lars, Anna Larsdet og andre muntlige måter som tilsvarte Anna Larsdatter. (Samme type former kunne også stå for Anna som var kona til Lars.) Bruken av gårdsnavn kunne skifte med flytting.
        • Både gårdsnavn og muntlige patronym som ble brukt uformelt i tida før faste etternavn, omtales som tilnavn fordi det ikke var fast etablert som en formell etternavnsskikk. Tilnavn vil si uformelt navn som blir brukt i tillegg til fornavnet, men mer nøytrale enn kallenavn.

        Bruk i kirkebøker

        • I kirkebøker fra midt på 1800-tallet og særlig før navneloven fra 1923 var det vanlig å føre opp folk på landsbygda med fornavn, patronym (oftest fars fornavn med -sen, -son, -datter, dotter, dtr) som personnavn. I tillegg var navn på gårdsbruk ofte ført opp som busted (dvs. adresse). I byene var det oftest gatenavn og husnummer, eller annen stedsopplysning. Dette var formelle måter å føre inn navn på, normalt gitt av overordna regler for føring av kirkebøker. Det tok oftest ikke hensyn til daglig bruk.
        • For dåpsbarn sto bare fornavn for de fleste. Patronym av farens fornavn var underforstått. Dersom det sto et navn av etternavnstype i tillegg, var det enten et etternavn fra familien på en måte som tilsvarer mellomnavn, eller et etternavn som var henta utenfor familien (som kan regnes som fornavn -- omtalt under "Om å skille mellom fornavn etter det første (dvs. andre fornavn) og mellomnavn (etternavnstype)", blant menypunkt under § 4 første ledd nr. 1). Dersom det var ført opp samme etternavn som faren, kan det regnes som etternavn for barnet, som også er omtalt i eget punkt litt nedenfor her.
        • Det kan komplisere bildet at faddere ofte ble ført med fornavn og gårdsnavn i kirkebøker allerede fra 1700-tallet, mens foreldre og konfirmanter (dels også begravde) ble ført med patronym og med bustednavn, som ovenfor. Dette vil etter datidas skikk være mest rimelig å regne som tilnavn, først og fremst fordi slike navn ikke var å regne som faste etternavn.
        • Utenom dette ovenfor fantes det mange personer med etternavn ført i personnavnfeltet. Det var folk som hadde tatt i bruk faste etternavn, og som da ble ført videre til nye generasjoner. Det vil si sekundærpatronym (sen-navn, Larsen), opphavlige utenlandske etternavn (Smith, Vogt) og gårdsnavn (Dahl, Lie) som ble brukt som etternavn i familier som ikke lenger budde på det opphavlige gårdsbruket.
        • Gårdsnavn er i alle fall klart etternavn når gårdsnavn står i personnavnfelt i kirkebøker, altså før et bostedfelt. I kirkebøker bør de da være uttrykt i de mest offisielle navneinnføringene, som vil si foreldre, konfirmasjon og begravelse. Bruken ellers i kirkebøker, slik som for fadderoppføringer, er mer uformell. (Det kan være tilfeller da bruken ut over det mest offisielle, kan være rimelig å legge vekt på når en skal avgjøre hva som var folks etternavn. Det kan komme inn mer om det lenger nede.)
        • Løsning: For kirkebøker er det bruken av etternavn i personnavnfelt som er grunnlag for å regne dem som etternavn med dagens navnelov. De må skilles fra bruk av etternavn som andre fornavn, slik det er omtalt og vist til for dåp ovenfor.

        Bruk i folketellinger

        • Stort sett var det på samme måten i kirkebøker og folketellinger fram til tidlig på 1900-tallet.
        • I folketellinger var gårdsnavn mer brukt som etternavn enn i kirkebøker, særlig på landet. I byene kunne det nok også være ulikt kirkebøkene.
        • Løsning: For folketellinger er det bruken av etternavn i personnavnfelt som er grunnlag for å regne dem som etternavn med dagens navnelov. De må skilles fra bruk av etternavn som andre fornavn, slik det er omtalt og vist til for dåp ovenfor. /EV. MER KOMMER./

        Andre eldre skriftlige dokumenter

        • Personene kan ha brukt gårdsnavn på samme måten som faste etternavn ellers i samtida, og da mest i byene. Det vil si at de sjøl brukte gårdsnavnet som etternavn gjennomført i skriftlige sammenhenger, og andre brukte det om dem i dagliglivet. Det kan være f.eks. i medlemslister, navn i bøker (bibler), brevveksling og gravsteiner. Slik etablert bruk både i private og offentlige dokumenter er det rimelig å oppfatte som fast bruk av gårdsnavn som etternavn.
        • Løsning: For slike andre dokumenter utenfor kirkebøker og folketellinger er det bruken av etternavn i flere dokumenter både privat og offentlig som er grunnlag for å regne dem som etternavn med dagens navnelov. Det bør normalt være flere uavhengige kilder fra samtida, og noe spredt i tid, dvs. helst flere tiår. Det må en vurdere i forhold til hvor tilfeldig bruken kan være i kilden, bl.a. om dem som har skrevet navnet, kjente personene godt. Siden det er vanskelig å skaffe slike dokumenter, kan en ikke stille store krav for godkjenning.
        • Mer om løsning: Dersom en kan dokumentere bruk av gårdsnavn brukt som om det var etternavn i andre kilder enn der det var formelt krav om å ikke føre gårdsnavn som etternavn, slik som ovenfor, er det rimelig å regne det som etternavn etter regelen i § 4 første ledd nr. 1.

        Kilder fra tida etter personers levetid

        • Nyere kilder som viser til bruk før si samtid, kan ikke regnes som holdbare. Det vil si bygdebøker, slektsbøker og slektstavler (anetavler). Disse kan være ført med senere tids perspektiv da en ikke skilte klart mellom etternavn på den ene sida og tilnavn eller gårdsnavn på den andre.

         

        Annen detaljert omtale om dokumentasjon fins her,

        . Saksbehandlere kan få utvida versjon av teksten hos meg (IU).

        Bergens Tidende 2.5.2003 om å hente gamle etternavn, om regler og tenkte eksempler (også annet), lenke.

        To artikler med omtale av eksempler på eldre etternavnsbruk i slekta og løsninger, dels med overlapping mellom artiklene. Dette er ikke autoriserte lovtolkinger.

        • Ivar Utne, i Nytt om namn 2003 om tidligere etter- og mellomnavn i slekta tilbake til tippoldeforeldre,
          .
        • Ivar Utne, i DIS - Hordaland 2005 om etter- og mellomnavn tidligere i slekta,
          .

         

        - - Grensa ved tippoldeforeldre for mellom- og etternavn

        (16.12.21)

        • Ifølge loven er grensa ved tippoldeforeldre.
        • Ifølge lovforarbeidene i Ot.prp. nr. 31 (2001-2002), pkt. 8.3.2, kan samer få etternavn fra "noe lenger tilbake i slekten enn tippoldeforeldre" "[d]ersom det er sannsynlig at fornorskningspolitikk var medvirkende til at et navn ikke ble ført videre". Det er ikke satt absolutt grense, men vil i praksis si tida for den aktive fornorskingspolitikken, som kan oppfattes som i alle fall inntil 2.- tippoldeforeldre.
        • Det samme er det rimelig å regne for kvener (tidligere innvandra finner).
        • Adelige navn, ev. med prefiks: Noen viser til at de har tidligere slekt med adelige navn, og at disse ble forlatt blant annet på grunn av holdninger i samfunnet eller andre grunner de ikke kjenner til. I noen tilfeller dreier dette seg om mellom- eller etternavn de har rett til uten prefiks (f.eks. von og de), men at de ønsker å få prefikset. Unntaket ovenfor omfatter ikke disse. Det er navnet i formen hos tippoldeforeldre og senere som de har rett til. Det vil også si at de ikke har rett til prefikset i tillegg når det er brukt bare i tidligere ledd.

         

           

          § 4 1. ledd nr. 2 (ending som viser slektskap) 

          (høst 21, 16.5.22)

          Lovtekst:

          "Avledede etternavn

          Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

          [...]

          2. en av foreldrenes fornavn med ending som viser slektskapet, eller når navnet har en tradisjon i en kultur som tillater det, en av besteforeldrenes fornavn med ending som viser slektskap."

           

          Se omtaler på de neste sidene (i menyen).

           

          - - Foreldras fornavn med endinger, kort oversikt (§ 4-1-2)

          (juni 21, 9.6.22)

          Ending som viser slektskap, vil si ending som viser at barn er datter eller sønn av sine foreldre. I enkelte kulturer kan det også omfatte besteforeldre (samisk, frisisk). Hva som er ment med foreldres etternavn, er omtalt i egne deler (egne punkt i menyen), som "Foreldres fornavn" og "Foreldre med doble fornavn". Se også Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.5.3.

          Endingene er:

          • de norskspråklige -sønn, -son, -datter, -dotter
          • svenske, danske, islandske, færøyske og samiske endinger for tilsvarende bruk (bl.a. danske -søn og islandske og færøyske -dóttir)
          • for nordsamisk endingene -nieida for datter og -bárdni brukt for sønn. Fornavnet fra en av foreldra skal stå i genitiv (eieform), ofte utttykt med konsonanter inne i navn/ord. Eksempler: Mihkkalanieida (Mihkkals (Mikkels) datter, datter til Mihkkal) og Áillubárdni (Áilus sønn, sønn til Áilu; tilsvarer norskspråklig Aslakssønn). Slike endinger er brukt for navnesaker hos fylkesmannen/statsforvalteren i Finnmark. (Lagt til 1.6.22, opplyst fra OHM v. Samisk høyskole 2008.)
          • utenlandske endinger med samme slags bruk. Disse kan brukes etter alle fornavn, også etter tradisjonelle norske. Endinger brukt utenfor Norden er vist kortform i den egne delen (meny-punkt) "Oversikt over kjønnsbestemte parentonym og etternavn". Mer detaljert oversikt over slik bruk i mange land, fins på den egne nettsida "Etternavn fra andre land". Blant land og språk som det er lenker videre til der, gjelder denne bestemmelsen islandsk, russisk, ukrainsk, kasakhstansk, bulgarsk og gresk, og navnebruk i Serbia, Kroatia og Bosnia-Herzegovina. Bulgaria er omtalt like nedenfor.

          Tillegg om Bulgaria (juni og nov. 2021):

          • I brev fra Bulgarias ambassade i Norge den 9.10.2020 til en saksbehandler i folkeregisteret går det fram at en av foreldrenes fornavn kan gis uten ending på en måte som tilsvarer parentonym på norsk. Til nå har det offisielt vært krav om ov-ending. Da kan det samme gis i Norge for søkere med bulgarsk statsborgerskap.

           

          Slektskapsendinger har blitt godkjent for andre slektskapsforhold, som Geirsviv (mellomnavn), -fru (etternavn) og -syster (mellomnavn). Disse gis innenfor reglene for nye etternavn, med § 3 3. ledd. De kan dessuten gis som mellomnavn, med § 3 3. ledd i kombinasjon med § 9).

          Ektefeller har søkt om å få mellomnavn med hverandres fornavn med -s til slutt. Det kan gis etter samme bestemmelse som for andre slektskapsendinger ovenfor, men her kan det lett komme til å være likt fornavn eller beskytta etternavn. Dersom navnet med -s er likt et fornavn i Norge, og ikke fins som etternavn i Norge, men fins som etternavn i andre land, kan det gis med § 3 3. ledd nr. 3 (noe som kunne være aktuelt for en konkret søknad).

           

          Overføring av parentonym videre til neste generasjon blir omtalt på nettsida for § 10 første ledd, om vesentlig ulempe og andre sterke grunner.

           

          Mer om noen av punkta ovenfor står på de neste sidene for temaer innenfor § 4 første ledd nr. 2.

           

            - - Foreldres fornavn, § 4 1. ledd nr. 2

            (juni 21, 1.6.22)

            Formålet med bestemmelsen om parentonym er å kunne lage personlige navn som knytter en til foreldras fornavn. Det følger opp eldre norsk tradisjon fra før navneloven i 1923, og er et system som dessuten fins i lignende former i mange land.

            Hvilke fornavn fra en av foreldra

            • I loven står det "en av foreldrenes fornavn". Det vil si at det ikke er spesifisert at det må være ett bestemt navn for foreldre som har flere fornavn.
            • Det naturlige har vært at det er det ene navnet som har vært mye eller mest i bruk. For noen kan dette ha veksla.
            • Siden dette ikke presisert, kan loven ikke oppfattes som hinder for å godkjenne parentonym bygd på fornavn som har vært lite eller ikke i bruk for en av foreldra, som vil si et lite brukt første eller andre fornavn.
            • Sjøl om dette kan ha vært praktisert strengere for bruk av mors eller fars fornavn under tidligere navnelover, er slike avgrensinger ikke tatt med i loven, rundskrivet eller forarbeida til den nåværende navneloven.
            • Doble fornavn kan med visse begrensninger bli til parentonym. I et eget menypunkt for § 4 1. ledd nr. 2 er det omtale av foreldre som har brukt dobbelt fornavn til daglig.

            Ikke annet enn foreldras offisielle fornavn

            • Det er offisiell fornavnsform hos foreldre som skal brukes. Det vil si at parentonym ikke kan bygge på annen navnebruk hos foreldra
            • - kortform eller kjæleform bygd på fornavn hos foreldre, f.eks. ikke Lenesdatter når mor har brukt kortformen Lene for Malene
            • - kallenavn og kjælenavn brukt for foreldre (Bittensdatter, Kallessønn (dersom Kalle er kjæleform))
            • - etternavn eller mellomnavn (dvs. mellomnavn av etternavntype, slik det er definert i navneloven) (Haugensdatter, Vogtssønn)
            • Det kan heller ikke lages navn med etablerte parentonym-endinger av annet enn foreldras navn. Det omfatter både for-, etter- eller mellomnavn. Det vil si ikke lage slike navneformer av:
            • - fornavn som ikke er foreldras
            • - ord eller annet som ikke er navn, f.eks. Røverdatter, Farsdatter
            • Flere søknader er avslått av fylkesmenn/statsforvaltere for parentonymformer som ikke bygger på foreldras fornavn.

            Ikke fra begge foreldra

            • Siden det står "en av foreldrenes fornavn" i navneloven (§ 4 første ledd nr. 2), vil det si at loven ikke åpner for parentonym fra begge foredra.
            • Med islandsk navnelov er det mulig med parentonym fra begge foreldra, fordelt som mellomnavn med eieform-ending (genitiv) og etternavn med -dottir eller -son. Dette er omtalt på ei nettside (av IU) om islandsk navnesystem.

             

            - - Foreldre som har brukt doble fornavn (§ 4-1-2)

            (24.5.22)

            /VIL BLI PUSSA/

            Særlig blant folk født rundt midten av 1900-tallet var det utbredt at det ble brukt doble fornavn i alle sammenhenger, slik som Jan Erik, Jan-Erik, Anne Lise og Anne-Lise.

            De fleste med slike kombinasjoner ble ført inn i folkeregisteret uten bindestrek, men brukte ofte bindestreken til daglig. De som førte registeret, var svært forsiktige med å føre inn bindestrek.

            >>>Fra doble fornavn kom i bruk fra 1600-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet, var normalt ikke bindestrek bruk, og oftest ble bare ett av navna brukt til daglig, og navna var tostava eller lenger. Bindestreken kom etter hvert inn litt ut på 1900-tallet da navna ble kortere og begge navna ble brukt til daglig, helst etter forbilde fra flere land i Europa.

             

            Vi kan tenke oss slike ønsker:

            1. Med bindestrek og ending etter det siste av to navn: Anne-Lisesdatter, Jan-Erikssønn (eller -Lisesdotter, -Lisedatter, -Lisedotter, -Eriksønn, -Eriksson, -Erikson)
            2. Med bindestrek og ending etter begge navna: Annesdatter-Lisesdatter, Janssønn-Erikssønn (og som ovenfor)
            3. Uten bindestrek og ending etter begge navna: Annesdatter Lisesdatter, Janssønn Erikssønn (og som ovenfor)
            4. Sammenskrevne navn: Annelisesdatter, Janerikssønn

            De tre første løsningene blir ikke godtatt. Kommentarer:

            1. Parentonym som Anne-Lisesdatter og Jan-Erikssønn kan ikke bli godkjent. Grunner:

            • Etternavn med bindestrek er to etternavn (§ 7). Det vil si at også Anne og Jan i disse eksempla da formelt vil bli etternavn, eller mellomnavn (av etternavntype). Med navneloven kan mellomnavn bare være navn som også kan være etternavn (§ 9).
            • Anne og Jan er derimot bare fornavn, og kan ikke godkjennes som etternavn eller mellomnavn.
            • Sjøl om bindestreken i utgangspunktet er del av fornavn, vil den bl.a. i Anne-Lisesdatter som etternavn markere at det er to etternavn (dobbelt etternavn) med bindestrek mellom.

            2. og 3. Doble parentonym med hver sine endinger, som Annesdatter-Lisesdatter og Janssønn-Erikssønn og Annesdatter Lisesdatter og Janssønn Erikssønn, kan ikke bli godkjent. Grunner:

              • Uttrykket "en av foreldrenes fornavn" i § 4 første ledd nr. 2 (om etternavn av foreldres fornavn pluss ending = parentonym) er det rimelig å forstå som at en kan få bare ett parentonym. Det vil også gjelde om det er uten bindestrek der det ene er mellomnavn og det andre er etternavn, som type 3 ovenfor.
              • Dette er en rimelige tolkninger fordi praksis har vært slik, men loven, rundskrivet og forarbeida er ikke helt klare.

              Den fjerde løsningen blir godtatt:

              4. Sammenskriving av to navn med ending til slutt: Janeriksson, Annelisesdatter

              Foreløpig har dette bare vært godtatt for -sønn fordi det var ønsket i søknadene, blant annet hos en statsforvalter (da det var fylkesmenn). Det vil naturlig nok også bli godkjent for -datter og andre kvinneendinger.

              Grunnen til godkjenning av etternavn med sammenskrevet dobbelt fornavn og ending til slutt har vært at en av foreldrene har brukt dobbeltnavnet noenlunde konsekvent, slik det er vanlig for mange født rundt midten på 1900-tallet. Det må være dokumentasjon som viser at det doble fornavnet har vært i vanlig bruk.

              Den daglige muntlige bruken og skriftlig bruk av begge navn bør være det avgjørende, uten at bindestrek eller ikke i folkeregisteret har vært avgjørende i slike saker.

               

              Videreføring av doble fornavn til parentonym er også nevnt i omtalen av § 7 om doble etternavn, men der er det vist hit.

               

                - - Oversikt over kjønnsbestemte parentonym og etternavn utenfor Norden

                (juni og nov. 2021, 14.6.22)

                Etternavn og patronym blir brukt i kjønnsbestemte former i flere land, særlig i østlige deler av Europa, i det vest-europeiske Hellas og i det meste av det tidligere Sovjetunionen, som i dag vil si Russland og mange land i Sentral-Asia. Slike skikker er tatt inn i den norske navneloven. I Polen og Hellas er skikken under oppløsning.

                Her kommer eksempler på kjønnsbestemte etternavns- og patronymformer fra mange kulturer. De første tabellene viser systema med fulle navnerekker for russisk og litauisk, der endingene er kursivert. Flere eksempler og større utvalg av endinger er vist på nettsider for etternavn i mange av landa eller språka som er ført opp i tabell lenger nede, lenke. Transkripsjonen for russisk følger prinsippa til Språkrådet i Norge, lenke.

                 

                Russisk

                Tabellen nedenfor viser navn for ektefeller og barn av begge kjønn. For hver person er det ført opp fornavn, farsnavn og etternavn.

                 mann, sønnkvinne, datter
                kvinne før ekteskap Olga Ivanovna Nikolajeva
                (far: Ivan Igorovitsj Nikolajev)
                ektefellerOleg Andrejevitsj PavlovOlga Ivanovna Pavlova
                sønn og datterJiri Olegovitsj PavlovJelena Olegovna Pavlova

                 

                Litauisk

                Litauiske etternavn får ulike endinger avhengig av kjønn og om kvinner er ugifte eller gifte. Kvinner har tradisjonelt fått ektemannens etternavn med kvinneending. Barn har tradisjonelt fått farens etternavn med manns- og kvinneending. Døtre har da tradisjonelt fått ending for ugifte kvinner. Rundt år 2000 er det også innført mulighet for kvinner til å bruke lik ending for ugifte og gifte, vist etter skråstreken for kvinne og datter i tabellen like nedenfor.

                 mann, sønnkvinne, datter
                kvinne før ekteskap Marija Vasiliauskaitė / Vasiliauskė
                (far: Petras Vasiliauskas)
                ektefellerAntanas ButkusMarija Butkienė / Butkė
                søn og datterJonas ButkusOna Butkutė / Butkė

                 

                Nedenfor står en forenkla oversikt over patronym og etternavn i mange kulturer med kjønnsbestemte endinger. For hver kultur blir det først ført opp fulle navn, og for de fleste dessuten ei ny linje med flere endinger. Som det går fram av tabellen, blir noen av endingene brukt for begge kjønn, f.eks. -enko i ukrainske ettenabn og de serbisk-kroatisk-bosniske og greske patronymendingene.

                Tabellen viser norske transkripsjoner. Endinger er kursivert.

                Språk, kulturParentonym, mennParentonym, kvinnerEtternavn, fellesEtternavn, mennEtternavn, kvinner
                RussiskOlegovitsj,Olegovna Olegov,Olegovna
                    
                -evitsj-evna-ev, -in-eva,-ina
                UkrainskTarasovytsj,TarasivnaLytvynenkoIhorskyj,Ihorska
                   
                -evytsjHryhorivHryhorova/-iva
                KasakhstanskOmarulyOmarqyzy AltynbekovAltynbekova
                Latvisk   Ziemelis,Ziemele,
                  
                -a
                Litauisk   Petrauskas,gift: Petrauskienė;
                  
                -a, -us, -ius, -is, -ys, -ė, -iaugift: Petrauskaitė, -utė, -iūtė, -ytė; gift & ugift: Petrauskė
                Polsk  Adamski Adamska
                Tsjekkisk   Novak,Novakova,
                  
                BorovskýBorovská
                BulgarskVasilov, VasilVasilova, Vasil Vasilov,Vasilova,
                    
                -ev, (& uten)-eva, (& uten)-ev-eva
                Serbisk, kroatisk, bosniskVladkaVladka (like)Vladković-ov, -ev, -in-ova, -eva, -ina
                GreskGeorgiou,Georgiou,Papadopoulos, Papadopoulou,
                    
                -a-a (like)-idis, -ides-idou

                 

                § 4 1. ledd nr. 3 (foreldres og besteforeldres fornavn som etternavn, fra kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn)

                (15.12.21, 26.6.23)

                Lovtekst:

                "Avledede etternavn

                Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                [...]

                3. navn som er eller har vært en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn, når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn."

                 

                Omtaler av skikker i kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn er samla i et eget menypunkt ovenfor, "Felles: Kulturer som ikke skiller mellom fornavn og etternavn".

                Her kommer eksempler på en vanlig variant av muslimsk og den vanligste tamilske skikken, og tips om hvordan de kan behandles. Mer kan komme her og under menypunktet som det er vist til ovenfor.

                 

                Muslimsk skikk med tre navn, der en ikke skiller mellom for- og etternavn

                For muslimsk navneskikk er det tradisjonelt ofte slik:

                • Eget fornavn + fars fornavn + farfars fornavn
                • F.eks. Fatima Hassan Ibrahim

                Ifølge den norske navneloven skal dette bli slik:

                • fornavn: Fatima
                • mellomnavn: Hassan
                • etternavn: Ibrahim

                Dette er også vanlig i Somalia.

                 

                Juridisk er det slik:

                • I loven blir fars (eller mors) fornavn i kulturer med slik skikk etter § 4 første ledd (avsnitt) nr. 3 til etternavn. Dernest kan alt som kan gis som etternavn, gjøres til mellomnavn etter § 9.

                Klipp fra navneloven (2002):

                § 4. Avledede etternavn 
                 

                Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                […]

                3. navn som er eller har vært en av foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn, når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

                § 9. Mellomnavn 
                 Navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn.

                 

                Blant tamiler på Sri Lanka blir fars navn brukt som etternavn til barn (og koner). I Norge omfatter dette for det meste tamiler fra Sri Lanka. For tamiler er navna for det meste hinduiske (religion). I hele dette området blir også muslimske og kristne navn brukt på samme måten. Tamilske eksempler på saksbehandling, lenke. Søkere med kristne navn og med bakgrunn fra disse områdene kan bli behandla etter unntaksregelen i § 4 første ledd (avsnitt) nr. 9, slik det er omtalt i Rundskriv G-20/2002, pkt. 5.2.1. Slik unntaksbehandling kan være aktuelt når det er klart at f.eks. navn fra Europa eller muslimske navn er mye i bruk.

                 

                § 4 1. ledd nr. 4 (ektefellens etternavn eller mellomnavn) (bare lovtekst)

                Lovtekst:

                "Avledede etternavn

                Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                [...]

                4. navn som er eller har vært ektefellens etternavn eller mellomnavn, og som ikke er ervervet ved et tidligere ekteskap eller samboerskap."

                 

                § 4 1. ledd nr. 5 (ektefellers fornavn som etternavn, fra kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn)

                (høst 21, 29.6.22)

                Lovtekst:

                "Avledede etternavn

                Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                [...]

                5. ektefellens fornavn når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn."

                -

                • Tradisjon med at koner får mannens fornavn til etternavn fins i Pakistan, Somalia, blant tamiler på Sri Lanka og blant tamiler og andre i det sørlige India (Kerala og Tamil Nadu).
                • For pakistanere er det kjent i Norge med innvandring siden 1970-åra for somaliere siden 1990-åra, og det er neppe aktuelle saker for folk med disse bakgrunnene på 2000-tallet. Praksis var at det ble avvist fram til 2002 fordi det var i strid med den navneloven som da gjaldt. Dette er nevnt i Rundskriv G-150/91, fra Justisdepartementet 10.12.1991 (kopi kan skaffes fra IU).
                • Det var særlig skikken blant tamiler som gjorde at en åpning for etternavn fra ektefelles fornavn kom inn i 2002-navneloven. Tamiler følger den sørøst-asiatiske skikken med at etternavn kommer før fornavn, slik at dette også er et forhold en må passe på når en avklarer hva som er hvilke navn.
                • For å forstå navnebruken hos tamiler må en også være oppmerksom på at barn får fars fornavn som etternavn, omtalt for § 4 første ledd nr. 3 i egen del ovenfor. Det vil si at mor og barn får samme etternavn.
                • Tamilske eksempler på saksbehandling, lenke
                • Se også omtale av hinduiske skikker for § 4 første ledd nr. 3, lenger oppe på disse nettsidene. /MER OM DET KAN KOMME OGSÅ HER/

                 

                § 4 1. ledd nr. 6 (steforeldrenes eller fosterforeldrenes etternavn eller mellomnavn) (bare lovtekst)

                Lovtekst:

                "Avledede etternavn

                Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                [...]

                6. navn som er en av steforeldrenes eller fosterforeldrenes etternavn eller mellomnavn, og vedkommende samtykker."

                 

                § 4 1. ledd nr. 7 (etternavn eller mellomnavn som vedkommende har hatt tidligere, eller mellomnavn som vedkommende har)

                (12.4.22, 29.6.22)

                Lovtekst:

                "Avledede etternavn

                Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                [...]

                7. etternavn eller mellomnavn som vedkommende har hatt tidligere, og som ikke er ervervet ved ekteskap eller samboerskap, eller mellomnavn som vedkommende har."

                 

                Denne regelen har en hovedregel som også omfatter både egne navn og navn fra ektefelle eller samboere som en er i parforhold med.

                Det er unntak fra hovedregelen og strengere for navn en har tatt over tidligere fra ektefelle eller samboer, og parforholdet er avslutta.

                 

                Med hovedregelen (§ 4-1-7) kan en få etternavn fra navn som en

                • tidligere har hatt som etternavn eller mellomnnavn

                Tidligere etternavn > etternavn (§ 4-1-7) > mellomnavn (§ 9)

                Tidligere mellomnavn > etternavn (§ 4-1-7) > mellomnavn (§ 9)

                eller 
                • nå har som mellomnavn
                Mellomnavn når en søker > etternavn (§ 4-1-7)

                 

                Det omfatter også navn en har fått fra ektefeller og samboere i eksisterende parforhold, og er det som skiller hovedregelen unntaket.

                Det gjelder selv om navna er beskytta etternavn med § 3.

                Etternavn en kan få slik som ovenfor, kan en også få som mellomnavn etter § 9. Det vil si at en får slike navn som mellomnavn med kombinasjonen av reglene § 4-1-7 og § 9.

                 

                Unntak gjelder navn en har fått i tidligere ekteskap og samboerforhold vil si at en ikke kan få etter- eller mellomnavn en ikke har lenger, på nytt som etternavn eller mellomnavn.

                Denne regelen hindrer ikke at en beholder tidligere mellom- eller etternavn som samme type navn etter avslutta parforhold. Det er bare endring regelen gjelder.

                Navn fra tidligere ekteskap og samboerforhold kan en få i disse tilfella:

                • Frie etternavn
                kan en få etter § 3-1 uten hensyn til begrensningene for tidligere ekte- og samboerskap. Disse navna kan en også få som mellomnavn (§ 9). Det vil si at mellom- eller etternavnet er like etternavn med over 200 personer på det tidspunktet en søker, kan en få på nytt.Frie etternavn (§ 3-1) > mellomnavn (§ 9)
                • Beskytta etternavn
                kan en få etter § 3-2 kan en få dersom alle med navnet som etternavn godtar det (samtykker). I så fall må også tidligere ektefelle eller samboer godta det (samtykke) dersom hen har det som etternavn. Kravet gjelder ikke godtaking fra personer med dette som mellomnavn. Det siste er fordi mellomnavn ikke er beskytta.Beskytta etternavn, med samtykke (§ 3-2) > mellomnavn (§ 9)
                • Navn som fins bare som mellomnavn og ikke som etternavn
                kan normalt gis som nye etternavn etter § 3-3 dersom de ikke er i strid med noen av bestemmelsene i § 3-3 (nesten like andre etternavn, foretaksnavn, varemerker, institusjons-navn o.a., eller fornavn, etter visse regler). De kan som følge av det også i tilfelle gis som mellomnavn (§ 9). Det er svært få slike mellomnavn i Norge.Nye etternavn (§ 3) > mellomnavn (§ 9)
                • Avleda etternavn
                som vil si navn fra familien etter reglene i § 4 utenom § 4-1-7, kan en få uten hensyn til begrensningene for tidligere ekte- og samboerskap. For § 4-1-7 gjelder det i praksis helst mellom- og etternavn hos tippoldeforeldre eller senere. Det vil si at slike navn kan en få som etter- og mellomnavn.Avleda etternavn (§ 4, utenom § 4-1-7) > mellomnavn (§ 9)

                 

                Framstillinga ovenfor bygger bare delvis på avgjørelser for de nevnte bestemmelsene i § 3 og § 4 i forhold til tidligere ekte- og samboerskap. Den bygger ei gjennomgåing av tenkte situasjoner som kombinerer regler i loven.

                 

                  § 4 1. ledd nr. 8 (navn på gårdsbruk en eier eller leier som etternavn) 

                  (juni 2021, 30.6.22)

                  Lovtekst:

                  "Avledede etternavn

                  Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                  [...]

                  8. navn på et gårdsbruk som vedkommende eller en av dennes foreldre eier og har eid i minst 10 år, eller som vedkommende eller en av foreldrene bruker og har brukt i minst 20 år eller har brukt i minst 10 år og har en bruksrett til som er fastsatt for en av foreldrenes eller vedkommendes livstid. Dette gjelder ikke dersom navnet på gårdsbruket er valgt etter 1. januar 1947 og strider mot lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn § 3 bokstav a."

                   

                  En må først og fremst følge omtalene av denne regelen i Rundskriv G-20/2002, Ot.prp. nr. 31.(2001-2002), s. 48-49, og henvisninger videre i Ot.prp.-en til andre steder i samme dokument og til NOU 2001:1.

                  Nedenfor går jeg gjennom en del problemstillinger som har vært aktuelle i konkrete saker hos folkeregisteret.

                   

                  Etternavn fra navn på gårdsbruk, dokumentasjon (juni og nov. 2021)

                  Dokumentere drift: Dokumentasjon for aktiv og helst årlig drift bør normal dokumenteres med rapporter og opplysninger hos myndigheter, f.eks. landbrukskontor. Ev. næringsoppgave eller lignende (som kanskje ikke fins for produksjon bare til eget forbruk).

                  Hva er drift? Det skal være sammenhengende drift, dvs. årlig. Ikke bare kjøkkenhage, men enten produksjon for vesentlig del av eget forbruk av ett eller flere jordbruksprodukter, eller tilsvarende omfang for salg, fra vekster og/eller dyr. For eksempel kan det være poteter for å dekke mye av eget forbruk, og/eller grønnsaker, korn eller gras for salg. For dyr kan det være drift for mjølk og/eller kjøtt og/eller egg, eller andre produkter fra egen gårdsdrift (f.eks. ost, smør). Kjøtt bør i så fall innebære slakt noenlunde hvert år, og ikke bare enkelte høner eller kaniner. Drift må normalt omfatte minst én av disse delene, dvs. poteter, grønnsaker, korn, gras, kjøtt, mjølk, egg, ev. foredla produkter. Alternativt kan det være eiendom med store skoger eller vidder, som da gir et godt næringsgrunnlag (Rskr 1991). Hester og ponnier er neppe lenger del av gårdsdrift, men heller sport og underholdning, uten tydelig grense. Gårdsturisme vil normalt være kombinert med gårdsdrift.

                  Krav om å bu og drive? En bør normalt vente at det dreier seg om å drive gårdsbruket som gårdsbruk, dvs. bu der og stå for drift. Det vil si at en ikke kan få navn fra gårdsbruk der en ikke bur, men bare leier/forpakter jord og/eller garasjer, låver eller kjellere utenom våningshuset. En tenker altså på normal gårdsdrift, men at det kan være i mindre omfang enn at en kan leve av det, slik det er ganske vanlig for gårdsdrift i dag (rundt 2020).

                  Vokst opp på gårdsbruket? Dersom det ikke er drift, kan en få navn etter gårdsbruk der en har vokst opp. Men det må ha vært drevet gårdsdrift for under ti år siden. (Rskr. 1991), f.eks. av foreldre eller søsken etter at en har flytta ut. (Gamle regler er videreført med henvisninger i dok. til 2002-loven.) (NB! Henvisninger vil bli lagt til her. Saksbehandlerne kjenner stort sett dokumenta.)

                  Jordbruk og landbruk. Fram til og med NOU 2001:1 står det: «jordbrukseiendom». I Ot.prp. 2001-2002 (s. 48, om § 4) står det «landbrukskarakteren». Jordbruk er jord, og ikke skog. Landbruk er jord og skog. Landbrukskarakter dekker omtalen ovenfor.

                  Bygger på gammel tradisjon. Formålet med å gi rett til navn på gårdsbruk var fra 1923 opprinnelig å følge tradisjon som bygde på gårdsnavnet som tilnavn utenom kirkebøker, som del av planen om at alle skulle ha etternavn. For mange var gårdsnavn dessuten blitt faste etternavn. Altså formaliserte loven å få navn etter stedet en var busatt og hadde gårdsdrift.

                  Alternativer med korte kommentarer, der nr. 1 og 2 kan brukes, men nr. 3 og 4 ikke er tilstrekkelig.

                  1. (+) Søkeren og/eller søkerens nære familie driver og bur på gårdsbruket, slik som ovenfor. Det kan se ut til å følge av eldre og gjeldende dokumenter (jf. referanser bakover i dokumenter for gjeldende lov). Dette kan regnes som tilstrekkelig.
                  2. (+) Alternative driftsmåter i jordbruket. Det følger av at det fra myndigheter blir oppfordra til slik drift. For gårdsdrift knytta til navneloven kan en da tenke seg f.eks. utleie av hytter. Da tenker vi at det er eieren om står for den alternative drifta, og ikke at alternativ drift er leid ut til andre. Det vil f.eks. si at det er eieren av gårdsbruket som driver utleie av hytter på eiendommen, og at hyttedrift ikke er leid ut til andre som står for drifta.
                  3. (- (±)) Søkeren bur på gårdsbruket, men andre står for drift. Det vil neppe oppfylle kravet om drift i loven fordi eieren ikke er knytta til drifta. Det kan se ut til å gå ut over det som er ment med bestemmelsen, men kan ev. oppklares med en klagesak. Dersom søkeren og/eller søkerens familie har drevet bruket i nyere tid, kan det vurderes på andre måter. (Nyanser i det er foreløpig utelatt her, men vil bygge på tidligere praksis.)
                  4. (-) Søkeren leier eller eier uten å bu på gårdsbruket. Dette kan neppe regnes som gårdsdrift. 

                   

                  Ei mye mer detaljert gjennomgåing for deler av praksisen om etternavn fra gårdsnavn fins her (og vist til flere steder under § 4 første ledd nr. 1, 8 og 9),

                  . Det dreier seg mest om saker som bør løses med § 4-1-9 om særlig tilknytning. Dersom en kan dokumentere tilstrekkelig tilknytning til et gårdsbruk, vil en ha adgang til å få etternavn bygd på ulike skrivmåter som er brukt for eiendommen. I teksta som det er lenka til, er noen uavklarte tilfeller ikke med. Saksbehandlere ved folkeregister kan få mer info hos meg (IU).

                  En annen artikkel som beskriver en del konkrete måter å løse saker på, fins under denne

                  . Dette ble skrevet før den nåværende loven ble satt i verk. Derfor blir den gamle loven omtalt som den gjeldende, og den nåværende loven blir omtalt som den nye.

                  Bergens Tidende 2.5.03 om etternavnsregler, bl.a. om navn fra gårdsbruk (også annet),

                  .

                   

                  § 4 1. ledd nr. 9 (særlig tilknytning for øvrig, unntaksbestemmelsen; innledning og oversikt) 

                  (juni 2021 og 30.6.22)

                  Lovtekst:

                  "Avledede etternavn

                  Uavhengig av begrensningene i § 3 kan følgende navn tas som etternavn:

                  [...]

                  9. etternavn eller mellomnavn som vedkommende for øvrig har en særlig tilknytning til."

                   

                  Momenter:

                  • Utdrag fra Rundskrivet fra 1991, der noe fortsatt kan brukes, jf. pkt. 1.1 i rundskrivet til den nye loven (G-20/2002). Se kopi av omtale i Rundskrivet fra 1991, s. 35-38,
                    .
                  • Eksempel på en sak med sammenhengende etternavnsbruk fra 1940-åra og fram til nå. Omtale i Bergens Tidende 22.11.2006,
                    .
                  • Etternavn generelt og etternavn fra navn på gårdsbruk. Dette omfatter både navn som er helt ulike dem en har sjøl, og skrivemåter nær etternavnet sitt (f.eks. -set, -seth). For navn brukt som etternavn i slekta må søkerne dokumentere tilknytning til skrivemåten det blir søkt om. Dersom en kan dokumentere tilstrekkelig tilknytning til et gårdsbruk, vil en ha adgang til å få etternavn bygd på ulike skrivmåter som er brukt for eiendommen. Mange detaljer fins under denne lenken (og vist til flere steder under § 4 første ledd nr. 1, 8 og 9),
                    . Se også omtalen av § 4 første ledd nr. 8, om gårdsnavn som etternavn.

                   

                  - - Kort oversikt over sentrale temaer for § 4 første ledd nr. 9

                  (juni 2021, 30.6.22)

                  • Særkullsbarn for samboere, navnelikhet mellom søsken, samtykke fra samboeren.
                  • Etternavn fra tidligere ekteskap: 1) felles barn med etternavn/mellomnavn (hensyn til barna), 2) ikke felles barn, men gift 12-15 år og angrer raskt på annet etternavn 3) også tidligere samboer-etternavn
                  • Bruk i familien før 1947, uten f.reg.-dok. Grunn: Det var lite klar dokumentasjon. Dokumentasjon kan være både private og offentlige dokumenter fra samtida. Stort sett kan vi ikke bruke sekundærkilder som slektsbøker, slektstavler og bygdebøker, som kan være tilpassa i ettertid og ikke bygge på samtidskilder. (Ev. § 4-1-1)
                  • Dokumentere faktisk bruk som etternavn siden før 1947 i strid med folkeregisteret. Det kan være privat og offentlig dokumentasjon. Det må være sammenhengende bruk fram til vår tid, gjerne med noe fra hvert tiår. Se omtale og lenker i delen for § 4 første ledd nr. 1 (fins i menyen).
                  • Gårdsbruk. Se omtaler og lenker under § 4 første ledd nr. 8, og noen av lenkene lenger oppe for § 4 første ledd nr. 9.
                  • Dokumentere navn og navneform for § 4 første ledd nr. 1. Se omtale på nettside for den bestemmelsen, under tittelen "Dokumentere navn og navneformer for § 4 første ledd nr. 1". Eldre detaljert omtale fins under denne lenken (og vist til flere steder under § 4 første ledd nr. 1, 8 og 9),
                    .
                  • Beskytta etternavn etter tidligere ektefelle. Se eget menypunkt under § 4 første ledd nr. 9.
                  • Innvandrere. Se egne menypunkt her under omtale av § 4 første ledd nr. 9.
                  • Former av opphavlig finske etternavn blant kvener: former brukt i eldre norske kilder og finske former som kan være etternavn tidligere i familien. Se eget menypunkt her under omtale av § 4 første ledd nr. 9.

                   

                  - - Beskytta etternavn etter tidligere ektefelle

                  (juni og nov. 2021)

                  Beskyttet navn etter tidligere ektefelle. Det er iblant spørsmål om en kan få slike etternavn dersom felles barn er bærer av navnet. Også dersom personen som ønsker navnet har vært gift og hatt annet navn i mellomtiden.

                  Det ser ikke ut til å være begrensing her dersom det er felles barn med etternavnet og har hatt navnet sjøl før. Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.5.8 om § 4 første ledd nr. 9, særlig s. 40 (etternavn fra tidligere ekteskap).

                  Det vil omfatte tidligere gifte og samboere, også avdød.

                  For død ektefelle, se også lov og kommentar for § 4-1-4 og 4-1-7 (bl.a. om eksisterende ekteskap)

                  Der er annerledes for ekteskap eller samboerforhold uten barn. Da må en angre raskt, og forholdet har vært langvarig (12-15 år).

                  -

                  Det har vært uklart om en ikke kunne få beskytta etternavn fra ekteskap før det siste, også i tilfeller der barna hadde dette etternavnet.

                  En slik regel gjaldt fram til 2003, men ikke med ny lov fra 1.1.2003. Disse dokumentene gjelder nå:

                  • Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.5.8 (om § 4 første ledd nr. 9), s. 40
                  • Ot.prp. 31 (2001-2002), kap. 11, s. 49 (første spalte) viser til NOU 2001:1, kap. 15, som i neste punkt
                  • NOU 2001:1, kap. 15, s. 144, omtale av forslag til § 5 første ledd nr. 9. Der er det ikke uttrykt begrensninger mot ekteskap før det forrige, og det blir lagt vekt på at en skal ta mer hensyn til barn enn tidligere ektefelle. Det går også fram at dette er «brudd med gjeldende rett» (i 2001). Det er vist til gammel rett, omtalt i NOU-en under pkt. 3.2.5.5.4 (tilsvarende forhold i forrige lov) og pkt. 3.2.5.5.7 (unntaksregelen i forrige lov)
                  • NOU 2001:1, pkt. 3 2.5.5.4 (§ 9 nr. 3 i forrige lov), s. 30, der det går fram at en under forrige lov ikke kunne hente inn etternavn fra ekteskap før det forrige.

                   

                  - - Navn fra klaner, bl.a. Pakistan og India

                  (juni og nov. 2021)

                  • Det er bruk som etternavn som gjelder i navneloven. Klannavn tilsvarer ikke etternavn, men kan også være brukt som etternavn.
                  • Dokumentasjon bare fra bruk i sidegrener er i strid med loven, og andre vil kunne få omgjort navnebevillinga gjennom klage. Kanskje kan en tenke seg situasjoner der det gjør det sannsynlig at slekta bakover har hatt etternavnet.
                  • Tillegg om dokumentasjon: Hvordan navnet har vært brukt av og om familien, som søkeren eventuelt har tilknytning til, har i tilfelle vært dokumentert fra offentlige myndigheter i bl.a. Pakistan. I så fall er det avgjørende å få bekrefta at det er brukt på samme måten som etternavn. Her er det også et spørsmål om det er pålitelig dokumentasjon, særlig fordi en i noen tilfeller ikke kan ha kontroll på om det er upartiske personer i opphavslandet. Da er i alle fall forutsetningen at en følger det som er normalt for slik dokumentasjon i det aktuelle landet.

                   

                  - - Utenlandske etternavn: endringer og skrivemåter

                  (18.1.22, 3.6.22)

                  Utenlandske etternavn, endring av stavemåter (juni 2021, 3.6.22)

                  • Mange ønsker navnet de er registrert innflyttet med skrevet annerledes. Ofte er det da et beskyttet navn. Mulige transkripsjoner i Norge og andre land kan brukes, slik at navna blir stava ulikt.
                  • Se omtale av skrivemåter i Rundskriv G-20/2002, pkt. 2.3.5 (retting) og pkt., 3.5.8 (om § 4 første ledd nr. 9, særlig s. 38-39, om transkripsjonsvarianter som kan gis dersom en har tilknytning til en variant, kan altså gi en beskytta variant). Endring gjøres etter pkt. 2.3.5, og etter § 4 første ledd nr. 9 dersom det er utenlandsk navn en der en har tilknytning til en transkripsjonsvariant. Alternative transkripsjoner er omtalt i menypunktet "Felles: Transkribering" (direktelenken herfra kan bli brutt pga. omredigering) før omtalen av de enkelte lovbestemmelsene. Det gjeler bl.a. russisk, arabisk/muslimsk, koreansk og kinesisk, og eritreisk og etiopisk navnebruk.
                  • Aktuelt stoff står også i menypunktet "Felles: Retting i utenlandske navn".

                  Forenkling av utenlandske etternavn (juni og nov. 2021)

                  • Noen ønsker å forenkle etternavn (også fornavn) fordi de er vanskelig å uttale og skrive i Norge. Det oppgir også at det fører til diskriminering i arbeidslivet.
                  • Slik forenkling kan gjøres etter pkt. 2.3.5 i Rundskriv G-20/2002, der det innebærer at endring kan gjøres uten hensyn til at det nye navnet er likt et beskytta etternavn. Det er normalt krav om at det opphavlige navnet er langt og vanskelig å bruke på grunn av uttale og/eller skrivemåte.
                  • Slike forenklinger har blitt gitt for lange navn på språk som er lite kjent i Norge. Det blir normalt søkt om å få offisielt ei form søkerne allerede bruker. Det skal ikke være en enkel sak å få etternavn som er beskytta. For søkere bør det være en bekreftelse på at den forkorta forma har blitt brukt av søkeren. Slik forkorting vil neppe gjelde navn med opphav fra Sør- og Nord-Amerika og Europa. Det vil normalt heller ikke si fra Polen, der stavemåter kan virke fremmede i Norge, men på den annen side allerede mye kjent gjennom navn.
                  • Forenkling til én bokstav er normalt i strid med § 10 første ledd nr. 1, om vesentlig ulempe eller andre sterke grunner, og vil bli kommentert for den bestemmelsen.

                  Endre rekkefølge mellom for-, mellom- og etternavn (juni 2021 og 28.3.22)

                  • Det gjelder for navn fra utvalgte navneskikker.
                  • Omtalt i Rundskriv G-20/2002, pkt. 3.5.8 om § 4 første ledd nr. 9.
                  • /MER VIL KOMME HER. /

                  Folk fra minoritetsspråk registert på majoritetsspråk (1.4.22) [Skal pusses mer.]

                  • Når navn hos minoriteter blir registrert på majoritetsspråk, har de i mange tilfeller i flere områder i verden, blitt tilpassa majoritetsspråket med skrivemåter. Det siste omfatter både mellom latinske alfabet (latinsk alfabet på Balkan), mellom ulike alfabet (mellom bl.a. kyrillisk og arabisk, og fra arabisk alfabet til kinesisk pinyin-transkripsjon skrevet med latinske bokstaver). Slike saker bør kunne bli dekt av § 4 første ledd nr. 9, med særlig tilknytning, eller med pkt. 2.3.5 (Retting av navn m.m.). Siden opprinnelig formofte ikke kan dokumenteres for familien, er sannsynligvis § 4 mest aktuell. I så fall må en være sikker på at slik omregistrering har vært vanlig for tilsvarende tilfeller fra samme minoritet eller annen minoritet i samme land.
                  • Slik tilpassing av skrivemåter kan da være tilpasset rettskriving / stavetradisjon og hvilke lyder som fins på språket det blir omskrevet til.
                  • Når navn skal registreres på et annet språk, vil det også kunne omfatte utforming av navn, slik som endinger og rekkefølger. Det fins tilfeller der navn fra skikk med rekkefølgen fornavn og etternavn har blitt til etternavn og fornavn i land der majoritetskulturen har den siste skikken (bl.a. uigurer i Kina). Skal en bare endre rekkefølge, kan pkt. 2.3.5 i rundskrivet dekke dette.
                  • Eller det kan være omvendt andre steder (sørøst-asiatiske navn med etternavn først har fått etternavn til fornavn i andre områder, bl.a. i Europa). Det kan være ulike bruk av endinger for sentral-asiatiske navneskikker som tidligere har blitt gjort om til russisk skikk, særlig i tidligere Sovjetunionen. Dette siste kan omfatte forskjell mellom endinger i russisk sikk og navnekulturer uten endinger i fornavn brukt som etternavn i sentral-asiatiske områder. Dersom en kan dokumentere slike tradisjoner lokalt (som ofte gjelder muslimsk skikk) og slik endringspraksis, har dette blitt endra til opphavlig skikk med § 4 første ledd nr. 9.
                  • Se også delen "Retting i utenlandske navn" tidligere på disse nettsidene.

                   

                  - - Former av opphavlig finske etternavn blant kvener

                  (2.6.22, 3.6.22)

                  Søknader om opphavlig finsk form av etternavn

                  /UNDER ARBEID 3.6.22, men det meste er med her/

                  Dette gjelder søknader om å få opphavlig finsk form av etternavn en har som ei fornorska form. Etternavnet har vært skrevet i på en norsk måte i alle norske kilder. Nedenfor blir det omtalt i forhold til § 4, første ledd nr 1. (hovedregelen) og nr. 9 (særlig tilknytning).

                  -

                  Blant kvener er det vanlig at opphavlige finske etternavn fikk norske former etter innvandring til Norge på 1800-tallet og tidligere. I dag kan de ønske å få tilbake finske navneformer. Slike navnendringer er innvilga med gjeldende navnelov. Detaljer kommer her.

                  Minst en søknad er løst slik som ovenfor. Navnet i den søknaden er ikke blant eksempla nedenfor.

                  Slike etternavn kan lett bli innvilga i disse tilfella:

                  • Frie etternavn i Norge, som vil si over 200 bærere. I praksis er det sjelden slik, kanskje ikke i det hele tatt. (§ 3 1. ledd (avsnitt))
                  • Etternavn som ikke er i bruk fra før, og som heller ikke lett kan blandes sammen med andre etternavn i Norge. (§ 3 3. ledd nr. 1)

                  Slike etternavn kan få avslag i disse tilfella:

                  • Er beskytta etternavn, som vil 1-200 bærere i Norge med akkurat samme skrivemåte. (§ 3 2. ledd (avsnitt))
                  • Ønska etternavn kan lett kan blandes sammen med beskytta etternavn i Norge. (§ 3 3. ledd nr. 1)

                  De to sistnevnte typene (beskytta og likner beskytta etternavn) kan en få i disse tilfella:

                  • Alle bærere av etternavnet samtykker (dvs. godtar at søkerne får navna). (§ 3 2. ledd og § 3 3. ledd nr. 1)
                  • Med dokumentasjon for familie-tilknytning til etternavnet etter reglene i § 4.
                  • Med unntaksregler for tidligere kvenske (og samiske) etternavn i familien.

                  Dokumentasjon og unntak blir omtalt nedenfor.

                  Grunnene til at innvandra finner (kvener) er ført med fornorska former, kan være flere. Ofte kan de som førte norske register, ha skrevet på en måte som passer med måten skriverne har oppfatta uttalen. Fram til tidlig på 1900-tallet kan en ikke regne med at innvandrere hadde noen innflytelse på hvordan navn ble ført i norske protokoller. Det kan også hende at navnebærerne sjøl også syns det var praktisk eller ønskelig av andre grunner med fornorska skrivemåter.

                  Med dokumentasjon for eldre finske skrivemåter, er dette greit å få løst med § 4 første ledd nr. 1 inntil tippoldeforeldre. Dersom en må lenger tilbake, kan pkt. 8.3.2 i Ot.prp. nr. 31 (2001—2002) forstås slik at en kan innvilge for kvener. Mer om denne bestemmelsen er omtalt lenger nede.

                  Det blir under pkt. 8.3.2 i Ot.prp. nr. 31 (2001—2002) vist til «romslighet» i forhold til etternavn som kvener og samer har hatt tidligere (departementets vurdering). Det blir nok i proposisjonen helst vist til full utskifting av navn, men det bør være rimelig også å bruke det for mindre endringer, slik som i dette tilfellet. Det er særlig fordi bærerne sjøl enten ikke har hatt innflytelse over innføringa i register eller fordi de så det nyttig å endre skrivemåte. Det siste kan ligne grunner som i mange tilfeller også gjaldt for full utskifting.

                  Det går bl.a. fram i Ot.prp.-en (nevnt ovenfor):

                  >>"Dersom det er sannsynlig at fornorskningspolitikk var medvirkende til at et navn ikke ble ført videre til den det gjelder, bør vedkommende gis anledning til å gå noe lenger tilbake i slekten enn til tippoldeforeldrene for å hente navnet."

                  Fornorskinga av finske navn er helst ei svakere form for fornorskingspolitikk enn det som er ment i proposisjonen. Men det er likevel ei fornorsking som bærerne mest sannsynlig er påført av myndighetspersoner.

                  På denne bakgrunnen bør det være rimelig å kunne hente inn opphavlige finske etternavnformer.

                  For kvenske familier som ønsker å endre til finske former, kan det ellers ofte være vanskelig å dokumentere navnebruken fra Finland. For slike søknader har en bygd på kunnskap om etternavna på finsk side, uten å dokumentere for søkerens familie.

                  En slik søknad uten dokumentasjon for den finske navneformen har vært løst med innvilging (sept. 2016). Da bygde en i hovedsak på de tre momenta nedenfor, men de tenkemåtene er mye mer konkretisert her enn under behandlinga den gangen.

                  • Etternavnet som er brukt i norske kilder for familien, er ulikt den finske formen i dag, og tidligere.
                  • Etternavnet på finsk har og har hatt den skrivemåten som søkerne ber om.
                  • Forskjellen mellom familiens navneform og den ønska finske formen har slike forskjeller som er normale mellom fornorska og finske etternavn. Slike forskjeller er vist nedenfor.

                  Slike forhold som punktene like ovenfor gjør det svært sannsynlig at familien har tilknytning til navnet innenfor tippoldeforeldre eller lenger unna. Det vil si den avstanden som er omtalt i Ot.prp.-en.

                  Aktuelle språklige ulikheter, med eksempler (antall bærere i Norge pr. 1.1.2022):

                   Typer forskjeller, og forklaringerFinske eksemplerFornorska eksempler
                   

                  doble og enkle vokaler

                  • Lang vokaluttale på finsk blir uttrykt med to like vokaler, mens det på norsk blir uttrykt med enkel konsonant etter enkel vokal. Kort vokaluttale på fins blir uttrykt med én vokal på finsk, men med to like eller ulike konsonanter på norsk.
                  Jaakola (6), Vaara (6)Jakola (92), Vara (25)
                   

                  doble og enkle konsonanter

                  • Lang konsonantuttale både på finsk og norsk blir skrevet med to like konsonanter. Forenkling eller dobling av konsonanter gir i noen navn annen konsonantlengde på norsk enn finsk.
                  Anttila (19), Pääkkø (0-3), Kyrö (5)Antila (22), Bækø (22), Kyrrø (31)
                   

                  endra konsonant: p, t og k, eller b, d og g.

                  • Finsk p, t og k har ikke pust etter (mens det vil være pust i norsk) og er ustemte. De er endra til norsk b, d og g, som ikke har pust, men er stemte. Dette er en mellomløsning.
                  P: Korpi (5), Peteri (0-3); T: Ranta (6), Törmänen (4); K: Kaski (16), Kunnari (4)B: Korbi (42), Beddari (117); D: Randa (195, flere opphav), Dørmænen (159); G: Gaski (76), Gunnari (21)
                   

                  endra vokal

                  • Bokstaven u på finsk har uttale som norsk o
                  Harju (14), Pulju (0-3)Harjo (159), Buljo (320)

                  De finske eksempla er skrevet på finsk ovenfor, men er stort sett registrert med de norske bokstavene æ og ø i det norske folkeregisteret.

                  (Navneeksempla er henta fra Elin Vanja Karikoski: "Finske slektsnavn i Norge", trykt i tidsskriftet Studia Anthroponymica Scandinavica, årgang 14, 1996. Artikkelen gir mye mer info om slike navneforskjeller.)

                   

                  § 4 2. ledd (samboere) og 3. ledd (adopterte) (bare lovtekst)

                  Lovtekst:

                  "[2. ledd:] Samboere som har bodd sammen i minst to år eller som har felles barn, kan velge navn etter første ledd nr. 4 og 5 på samme måte som ektefeller dersom samboeren samtykker.

                  [3. ledd:] Foruten etter adoptivslekten kan den som er adoptert ta navn etter sin biologiske slekt etter første ledd nr. 1, 2 og 3."

                  Henvisningene gjelder § 4 første ledd.

                   

                  § 5 Etternavn ved adopsjon (bare lovtekst)

                  Lovtekst:

                  "Hvis en person under 18 år blir adoptert, får han eller hun adoptantens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. Dette gjelder ikke der den ene ektefellen eller samboeren adopterer den andres barn.

                  Når ektefeller eller samboere sammen adopterer noen som er under 18 år, får adoptivbarnet adoptivmorens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. § 2 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende."

                   

                  § 6 1. ledd, 1. punktum (= 1. setning) (fornorsking/modernisering)

                  (17.12.21, 30.6.22)

                  Lovtekst: 

                  "Endringer i samme etternavn

                  [1. ledd, 1. punktum:] En endring av stavemåten av et etternavn som bringer stavemåten nærmere den alminnelige uttalen av navnet eller nærmere skriftspråket for øvrig, regnes ikke som å ta et annet navn. [...]."

                  Momenter:

                  • Regelen om fornorsking (modernisering) gjelder endring fra eldre til nyere stavemåter av opphavlige navn fra Norge, oftest etternavn fra navn på gårdsbruk.
                  • Endring i skrivemåte med fornorsking forutsetter at navnet har samme uttale. Endringer må altså ikke føre til endringer i uttale.
                  • Fornorsking gjelder derfor ikke omskriving av ikke-norske navn, som f.eks. fra tysk og polsk med endring av vokaler og konsonanter. Her omfatter det etternavn. Dersom noen ønsker parentonym (mors eller fars fornavn med ending for slektskap) med mors-/fars navn stavet annerledes enn foreldrenes navn, kan dette bare gjøres med at foreldre ender skrivemåte i sitt/sine fornavn.
                  • Fjering av aksenter o.lign. har lang praksis fordi tegna normalt ikke blir brukt i norske register. De må i så fall endres etter andre rutiner (regler) for føring i folkeregisteret.
                  • Nedenfor her fins mer forklaring. I tillegg fins det lenker til enda mer: en annen
                    , og mange detaljer og eksempler under denne lenken.

                   

                  § 6 første punktum er ment for å modernisere skrivemåter på opphavlig norske etternavn, og ikke for fornorsking av utenlandske etternavn. Forarbeidene er ganske generelt formulert (Ot.prp. nr. 31 (2001–2002) s. 29, pkt. 5.9), slik at saksbehandlerne ofte er usikre på hva reglene konkret vil si språklig. Det hender dessuten at søkerne oppfatter språklig gamle former som mer moderne enn de som er moderniserte etter rettskriving, blant annet fordi eldre former blir oppfattet som mer normale.

                  Å modernisere vil si å endre fra gamle norske skrivemåter til skrivemåter innenfor dagens rettskriving, eller i alle fall nyere enn den som det endres fra. Gamle skrivemåter er oftest eldre danske skrivemåter i Norge, men kan også være andre eldre rettskrivinger innenfor de norske skriftnormene bokmål og nynorsk

                  >>>

                  Kort om skriftspråksendring og etablering av etternavn med eldre og nyere former

                  Det danske skriftspråket i Norge og Danmark gikk gjennom endringer fra da dansk kom i bruk fra 1500-tallet og fram til landene skilte lag i 1814 og gjennom felles skriftspråk ut over 1800-tallet. Det var lite som aktiv normering, men helst for endra skrivepraksis (Semb > Sem, Bache > Bakke, Wold > Vold, Kihl > Kil, Dahl > Dal, Myhr > Myr). Gjennom 1800-tallet skjedde etter hvert også mindre endringer med dette skriftspråket i Norge, stort sett uavhengig av Danmark (leere > lere, lie > li, moe > mo, bøe > bø). På 1800-tallet kom også det norske landsmålet (senere nynorsk) i bruk.

                  De norske skriftspråka endra navn fra landsmål og riksmål til nynorsk og bokmål i 1929.

                  Det skjedde klare tilpassinger til det tidligere danske skriftspråket i Norge, riksmål/bokmål fra tidlig på 1900-tallet, med siste store endring i 2005. Det var tydeligst i retning utbredt norsk tale, som i praksis også ville si former der bokmål og nynorsk fikk mer like former. For landsmål/nynorsk skjedde også endringer. Der skjedde endring særlig i retning mer likhet med bokmålet.

                  Gårdsnavn ble modernisert med grunnlag i omtrent samme prinsipper som rettskrivingene, fra sent på 1800-tallet mest i retning riksmål (vig > vik, eg > ek, vold > voll, fjeld > fjell, flad > flat, bak > bakk (om bakke)), mens nynorskprinsipper og fellesformer mellom riksmål og landsmål sto sterkt særlig tidlig på 1900-tallet (eg/ek, >eik, løv > lauv, ler(e) > leir(e). bo > bu). Eldre nynorskformer i gårdsnavn, som lid og upp, ble forlatt sammen med endring i landsmål og nynorsk, og ble til li og opp, som i bokmålet.

                  Flertallet av etternavn i den norske befolkninga bygger på gårdsnavn, rundt 70 % av folket rundt 1990, og rundt 60 % eller lavere rundt 2020 (endringa kommer av økt andel etternavn med innvandring, og ikke fall i antall etternavn fra gårdsnavn).

                  Etternavn fra gårdsnavn ble dels tatt i bruk før gårdsnavn ble modernisert, mest med flytting til byene, men også noe på landet. Derfor er det ganske vanlig med etternavn med eldre skrivemåter. Folk har oftest holdt seg til det opphavlige etternavnet. Ofte var dette korte navn, som kunne være kortformer av lengre gårdsnavn. Vi fikk f.eks. ofte Dahl og Lie.

                  Med navneloven fra 1923 skulle etternavn som en tok fra gårdsnavnet, være likt det normerte navnet på gården. Det skulle dessuten være det fulle navnet på gårdsbruket (del av såkalt matrikkelgård/gårdsnummer). Det vil si moderniserte former. Dette skjedde da først og fremst for folk på landet. Og vi ser det mest i lengre gårdsnavn.

                  Med dagens navnelov kan endring fra eldre til nyere former gjøres med § 6, første ledd, første punktum (dvs. første setning), sitert ovenfor.

                  Endring fra nyere til eldre navneform, eller bruk av eldre form, skal gjøres med § 3 og § 4. Det kan blant annet innebære beskytta og frie etternavn, etternavn en har tilknytning til i familien, og eldre navneformer på gårdsbruket en eier eller bruker

                  (Slutt på kort forklaring.)

                   

                  Å endre fra gammel til ny skrivemåte omfatter f.eks. frå w til v, th til t, aa til å og fjerning av stum h. Eksempler på endring av slike bokstaver er navneledda Wang- til Vang-, -seth til -set, -aas til -ås, og navnet Myhr (1.1.21: 706) til Myr (1.1.21: 36).

                  I mange tilfeller vil det også si å endre fra enkel konsonant, som var vanlig i dansk-norsk, til dobbel konsonant fra tidlig på 1900-tallet norsk. Det kan vere endringer fra det frie Opheim (1.1.21: 1387) til det beskytta Oppheim (1.1.21: 130) fra det beskytta Langbak (1.1.21: 13) til det beskytta Langbakk (1.1.21: 74).

                  Etter denne regelen skal endringen i skrift ikke føre til endring av uttalen i navnet for bæreren. En får altså ikke endre fra Bergsager (1.1.21: 23) til det beskytta Bergsaker (1.1.21: 113) med denne regelen dersom uttalen er med /g/. En får heller ikke endre fra Bergsaker til Bergsåker (1.1.21: 11). Slike moderniseringer som også påvirker uttale, er endring til et annet etternavn med § 3.

                  Endring til en skrivemåte nærmere skriftspråket vil si at det skal være en skrivemåte i rettskrivingen for det samme ordet eller leddet til en nyere form enn det er endra fra, eller måten uttalemåter ellers blir uttrykt i rettskrivingen. Derfor får en ikke endre fra Rødset (1.1.21: 142) til det beskytta Røset (1.1.21: 93), fordi rød skal skrives med d i betydningen 'rydning' i opphavlige stedsnavn. På samme måten får en ikke endre navnedeler på himmelretningene fra Nord- til Nor- og fra Sør- til Sø-, sjøl om det er vanlig med uttale uten -d og -r. Nor kan rett nok godtas dersom opphavet er nor i betydningen trangt sund. Heller ikke fra land til lann, og fra sand til sann (i betydningen fin grus) kan godtas.

                  Denne regelen gjør det altså bare mulig endre fra gamle til moderne skrivemåter, og ikke fra moderne til gamle. Dersom en ønsker å endre til gamle, må det behandles etter reglene om å få annet etternavn etter § 3 og § 4.

                  Svært få, muligens under fem i året, søker om å modernisere etternavn. Derimot er det noen titall i året som ønsker å endre fra nyere til eldre former, eller de ønsker gamle former av navn de henter inn fra tidligere slekt. De oppfatter de gamle formene som de egentlige skrivemåtene, noen ganger også som mer moderne (Utne 2004b), /< MER INFO KAN KOMME/.

                  Endring fra å til aa, som på norsk er fra nyere til eldre stavemåte, kan gjøres etter regelen om internasjonale navneformer i § 6 2. ledd. Det er fordi aa blir brukt internasjonalt som erstatning for det spesielle norske og svenske tegnet å.

                  Det er rimelig å legge samme prinsipper til grunn for moderniseringer av samiske og kvenske etternavn i Norge, siden slike navneskikker er inkludert i navneloven på linje med norske, med visse unntak (Ot.prp. nr. 31 (2001–2002) s. 36–37, pkt. 8.3.2, og s. 38, pkt. 8.4). Lovforarbeidet (Ot.prp. nr. 31 (2001–2002) s. 29, pkt. 5.) viser klart til norsk rettskriving, mens lov og rundskriv ikke spesifiserer det. Det fins minst ett eksempel på at en sak er løst med modernisering innenfor samisk rettskriving, etter råd fra meg (IU).

                  (Det meste av stoffet ovenfor om § 6 første ledd 1. punktum (avsnitt) er utvida tekst fra

                  (Ti år med den norske navneloven), i omtalen av den samme bestemmelsen, dvs. om modernisering/fornorsking).

                   

                  § 6 1. ledd, 2. punktum (= 2. setning) (til skrivemåter kjent i utlandet)

                  (17.12.21, 6.5.22)

                  Lovtekst: 

                  "Endringer i samme etternavn

                  ([1. ledd, 1. punktum:] En endring av stavemåten av et etternavn som bringer stavemåten nærmere den alminnelige uttalen av navnet eller nærmere skriftspråket for øvrig, regnes ikke som å ta et annet navn.) [1. ledd, 2. punktum:] Det samme gjelder en endring av stavemåten til bokstaver som er alminnelig kjent i utlandet."

                   

                  Endring til skrivemåter kjent i utlandet omfatter bare endring av æ, ø og å i norske navneformer til omskrivinger som blir brukt internasjonalt. Ifølge rundskrivet til navneloven er eksempler på dette "endring av etternavn med skrivemåtene 'æ', 'ø' og 'å', til henholdsvis skrivemåtene 'ae', 'oe' og 'aa' " (Rundskriv 2002, s. 45, pkt. 3.8.2). Praksis er også å bruke de vanlige omskrivingsmåtene til a og o, slik at de aktuelle endringene er:

                   

                  fratileksempler
                  æae eller a 
                  øoe eller ofra beskytta Møll (1.1.21: 191, 1.1.22: 188) til de beskytta Moell (1.1.21: 9, 1.1.22: 7) eller Moll (1.1.21: 5, 1.1.22: 4)
                  åaa eller afra det beskytta Nedreås (1.1.21: 33, 1.1.22: 32) til det beskytta Nedreaas (1.1.21: 60, 1.1.22: 61)

                   

                   

                  For aa vil det i praksis også si fra moderne å til den eldre skrivemåten aa.

                  • Regelen omfatter bare endringer til bokstavene a–z, som blir mest brukt i internasjonal standardisering. Det er bokstavene som er felles for alle latinske alfabet, og som tilsvarer det engelske alfabetet.
                  • Regelen omfatter for eksempel ikke endringer til ä og ö, sjøl om de blir brukt i flere land og språk, bl.a. på tysk og flere nordiske språk (avklart muntlig med Justisdepartementet kort tid etter at loven trådte i kraft). Slike endringer kan i noen tilfeller bli gjort etter andre regler, bl.a. innenfor § 4.

                  Søknader etter denne bestemmelsen er sjeldne, neppe mer enn fem i året.

                  Mer forklaring om § 6 første ledd, der andre del av teksta omfatter endring til skrivemåter kjent i utlandet:

                   

                  § 6 2. ledd (kjønnsbestemt ending i etternavn)

                  (høst 21, 9.6.22)

                  Lovtekst: 

                  "En endring av et etternavns kjønnsbestemte ending regnes ikke som å ta et annet navn."

                   

                    Med noen navneskikker får kvinner tradisjonelt kvinneformer av fars etternavn før ekteskap og av ektemanns etternavn i ekteskap.

                    Kjønnsbestemte endinger for etternavn vil si en av disse måtene:

                    • Ulike endinger for hvert kjønn. Det fins blant annet for polsk med f.eks. Adamski for menn og Adamska for kvinner.
                    • Kvinner får et tillegg til den mannlige formen. Det fins blant annet for russisk med f.eks. Pavlov og Nikitin for menn og Pavlova og Nikitina for kvinner.
                    • Kvinner får en type ending for ugift og en annen for gift, og menn har en egen ending uavhengig av ekteskapsstatus. Alle navna består av stammen i den mannlige forma. Det fins for litauisk blant annet med endingene i Mikučionis for menn, Mikučionienė for ugifte kvinner og Mikučionytė for gifte kvinner. Litauisk har også fått ei ny ending som kan brukes for kvinner uavhengig av ekteskapsstatus, Mikučionė. Polsk har tidligere hatt et system som skiller mellom ugifte og gifte kvinner.

                    I noen av språka er det også tradisjon for patronymer med ulike endinger for hvert kjønn. Det er regulert av regelen om foreldres fornavn med ending som viser slektskap i § 4 første ledd nr. 2, og blir i norsk juridisk sammenheng omtalt som parentonymer.

                    System for kjønnsbestemte etternavn er utbredt i øst-eurpeiske og sentral-asiatiske navnekulturer. Det vil si:

                    • slaviske språk, som russisk, ukrainsk, tsjekkisk, slovakisk (i hovedsk som for tsjekkisk), bulgarsk, serbisk, kroatisk og i Bosnia-Herzegovina
                    • tyrkiske språk i Sentral-Asia, som kasakhstansk, men ikke i Tyrkia
                    • latvisk
                    • litauisk
                    • gresk

                    Noen av disse språka har i tillegg patronym mellom for- og etternavn, som vil si fars fornavn med endinger. De tilsvarer mellomnavn i Norge.

                    Her er flere eksempler på navnebruken for russisk og litauisk

                    RussiskBlant annet i russisk navneskikk har etternavn kjønnsbestemte endinger, vanligvis med en -a i tillegg for kvinner. Vi kan tenke oss familien Smirnov der ektemannen heter Igor Vasiljevitsj Smirnov og kona Anastasija Nikolajevna Smirnova (født med etternavnet Nikitina). De har sønnen Jevgenij Igorevitsj Smirnov og dattera Jekaterina Igorevitsj Smirnova.
                    LitauiskFor litauisk er det mange ulike endinger, og dessuten oftest skille mellom gifte og ugifte kvinner. Ektemannen kan hete Gintaras Petrauskas, kona Jadvyga Petrauskienė, sønnen Viljar Petrauskas (likt farens etternavn) og dattera Ona Petrauskaitė. Fra rundt år 2000 er det også offisielt innført ei fellesform for ugifte og gifte kvinner, med endingen -ė, slik som for Petrauskė.

                     

                    >>> 

                    Flere detaljer om etternavnsformer for begge kjønn

                    Flere detaljer om disse skikkene i de fleste av disse språka og landa fins under lenken "Etternavn fra andre land".

                    En kort tabelloversikt med eksempler fra mange land fins blant oppslag som omtaler § 4 første ledd nr. 2, under tittelen "Oversikt over kjønnsbestemte parentonym og etternavn" (lenka kan bli brutt pga. redigering). Se ellers menyen.

                    Systemet med kjønnsbestemte navn er også kort forklart her, lenke. (Kan bli innarbeida her senere.)

                    Mer omtale av etternavnsendinger, og også om patronymformer i de samme områdene, fins bl.a. i Utne 2008a s. 95–97 og i Utne 2013. /< GI MER INFO/

                    (Teksta ovenfor og i underpunkta for denne bestemmelsen bygger på omtale av kjønnsbestemte endinger i etternavn i

                    ("Ti år med den norske navneloven"). Det er oppdaterte tall og mange endringer.)

                     

                    - - Bare for etternavn med kjønnsdelt tradisjon (§ 6-2)

                    (9.6.22)

                    Denne variasjonen med endinger blir i Norge med denne regelen bare godtatt for navn som allerede har ei form med kjønnsbestemte endinger på et språk med slike navnetradisjoner. Det er navnet som er avgjørende og ikke personens bakgrunn. Det innebærer at f.eks. norske statsborgere med etnisk norsk bakgrunn kan ha kjønnsbestemte endinger på etternavn med tradisjon i en kultur med slik skikk. Det innebærer at en ikke kan få noen slik ending til etternavn som ikke har tradisjon i et land med denne skikken, f.eks. ikke Ida Berga når ektemannen heter Jonas Berg.

                    For kjønnsbestemte endinger i etternavn er altså kravet til navnets bakgrunn strengere enn for parentonymendinger. For parentonymer kan endinger fra alle språk med slike skikker kan legges til navn uten hensyn til hvor navnet har tradisjon fra. Der dreier det seg i hovedsak om navn som blir brukt som mellomnavn. For kjønnsbestemte endinger i etternavn må etternavnet, som nevnt, ha tradisjon for bestemte endinger. Grunnen til denne forskjellen for endinger mellom etternavn og parentonym er ikke klart uttrykt i forarbeidene. Skikken med kjønnsbestemte endinger i etternavn omfatter i hovedsak etternavn med en tradisjonsbunden historie som en kan godta som unntak fra regelen om beskytta etternavn, uten å åpne for at folk fritt kan få andre slike navn som også kan komme i strid med beskytta etternavn. En kan se på den utvidelsen som kom med loven, som en løsning for dem som det først og fremst gjelder. Det er i hovedsak lettere å kulturbestemme etternavn enn fornavn. Fornavn vandrer ganske mye fra land til land, og det vil i praksis være upraktisk å skille ut hvilke navn som hører og ikke hører til hver patronymskikk.

                     

                    - - Kjønnsbestemte etternavnformer med andre regler (§ 6-2)

                    (9.6.22)

                    Den omtalte kjønnsbestemte variasjonen i denne norske lovregelen gjelder altså for alle etternavn med slik tradisjon. Det er likevel mulig med § 3 å gi navn som skiller seg fra andre etternavn med frie eller nye etternavn like den forma en ønsker, eller kanskje også med beskytta. Her er det vist hvordan dette kan gjøres med å legge til a-ending for kvinneformer av etternavn:

                    • Med regelen om frie etternavn (§ 3 første ledd/avsnitt) kan en få etternavn som skiller seg fra andre navn med at de har -a til slutt. Slik kan blant annet koner få Myhra (1.1.22: 387) når mannen heter Myhr, og tilsvarende for Vika fra Vik (1.1.22: 356), Moa fra Mo (1.1.22: 227) og Tveita (1.1.22: 359) fra Tveit.
                    • Med regelen om nye etternavn vil også kunne lage nye etternavn som Heimdala, Østlia og Olsena fra Heimdal, Østli og Olsen. Det forutsatt at navna ikke er i bruk av andre i Norge når det blir søkt (§ 3 tredje ledd/avsnitt, om nye navn).
                    • Med regelen om samtykke kan en få etternavn som er beskytta (§ 3 andre ledd). Se eget menypunkt om denne regelen. Eksempler på beskytta navn med -a sist er Berga (1.1.22: 12) fra Berg, Hauga (1.1.22: 12) fra Haug, Osa (1.1.22: 197) av Os. Åsa fra Ås vil en ikke få fordi det bare er fornavn, og fornavn kan ikke gis som etternavn (§ 3 tredje ledd, nr. 3).

                     

                    - - Kjønnsbestemte etternavn med prefiks (§ 6-2)

                    (9.6.22)

                    For irsk er det noen som har tatt i bruk en skikk med prefiks som skiller mellom menn og kvinner, dvs. eget ord foran hoveddelen av etternavnet (Liam Mac Mathúna 2006 s. 75–76 /GI MER INFO/). Samtidig skjer det også ei lydlig og skriftlig endring i begynnelsen av hovednavnet fordi lyder i prefikset påvirker hovednavnet (palatalisering). Eksempler er det mannlige O Briain og konas kvinnelige Ni Bhriain. Det fins også egne system for døtre. Dette passer ikke inn i den norske loven fordi den bare omfatter endinger i kjønnsbestemte etternavn. Dessuten blir prefiks i Norge ikke godtatt i navneendringer i Norge, med unntak for navn som er like navn i familien tidligere, slik det er omtalt tidligere (/GI MER INFO/). På denne bakgrunnen vil ikke folk kunne få kjønnsbestemte irske etternavn i Norge, men derimot får de registrert slike navn de har med ved innvandring. Endring av stavemåter inne i etternavn vil det eventuelt være rimelig å løse med en unntaksregel om navn en har tilknytning til til (§ 4 første ledd nr. 9; Utne 2013), men det alene løser ikke de irske tilfellene.

                    Muslimsk tradisjon har prefiks i navnebruk som tilsvarer parentonymer, som Ibn, Bin og Ben for sønner og Bint for døtre. Disse navna blir i neste ledd også etternavn med muslimsk skikk. Det er slik som Ibn Hussayn i for Ibrahim Ibn Hussayn Ibn Hassan med Ibn før fars og farfars fornavn, og tilsvarende for den tenkte søstera Fatima Bint Hussayn Ibn Hassan. De felste med slike prefiks i folkeregisteret har hatt navna da de kom til Norge. Det er ikke klar løsning for barn født inn Norge, og det har vært lite aktuelt siden denne tradisjonen er lite videreført i Norge. Se ellers omtale av doble etternavn under § 7, i delen der ett av etternavna har prefiks.

                     

                    - - Eldre norske regler for kjønnsbestemte endinger (§ 6-2)

                    (9.6.22)

                    Fram til sent i 1990-årene ble slike kjønnsbestemte system som omtalt her, ikke tillatt ved navnendringer for ektefeller og for barn i Norge. Grunnen var at dette var utenlandske navneformer. Liberalisering for a-endinger, som var aktuelt for etternavn i mange slaviske navneskikker, ble godtatt fra 1999 (NOU 2001:1, s. 40, pkt. 3.8.1.6).

                    Fra 2003 ble alle kjønnsbestemte endinger tillatt for etternavn med tradisjoner fra slik navnekultur (Rundskriv G-20/2002, s. 45–46 (i trykt utg.), punkt 3.8.3).

                     

                    § 7 (doble etternavn)

                    (høst 21, 3.6.22)

                    Lovtekst: 

                    "Doble etternavn

                    To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek. I forhold til §§ 3 og 4 regnes et dobbelt etternavn som to adskilte etternavn."

                     

                    Alle navn en kan få som etternavn (§ 3, § 4, § 6), kan en også få som

                    • doble etternavn med bindestrek mellom (§ 7)
                    • mellomnavn (§ 9)

                    Det vil si at en kan få de samme navna som doble etternavn eller som kombinasjonen mellom- og etternavn. Dersom en ønsker flere enn to navn av etternavntype, må en begrense det til to etternavn, som i tilfelle må ha bindestrek, og ett eller flere mellomnavn.

                    For søkerne er det ofte ikke klart hvordan doble etternavn skiller seg fra mellomnavn og etternavn, se omtalen av mellomnavn i forbindelse med § 9.

                    De to navnene blir behandlet hvor for seg med hensyn til frie, beskyttete og nye etternavn (navn regulert i § 3), eller en kan hente ett eller begge fra etternavn en har rett til fra familien (navn regulert i § 4). Det gjør doble etternavn tilgjengelig for alle på linje med kombinasjonen mellomnavn pluss etternavn. Se også omtalen av § 3 (fellesdel).

                    Eksempler med navneloven fra 2002/2003:

                    • Hvem som helst har kunnet få og kan få de doble etternavnet Berg-Hansen sjøl om kombinasjonen rundt 2012 hadde bare 175 bærere. Beskyttelsesgrensen på 200 gjelder ikke dobbeltnavn-kombinasjoner siden de skal behandles bare som to etternavn. Berg-Hansen er fritt fordi dette doble etternavnet består av det frie etternavnet Berg, (17 702 bærere og 14. plass av alle etternavn, 1.1.2022) og det frie etternavnet Hansen, (50 064 og 1. plass, 1.1.2022). Den 1.1.2022 var det 196 med denne kombinasjonen, noe som tyder på at noen har fått navnet med å sette sammen navn.
                    • Dobbeltnavnet Paasche-Aasen med 8 bærere den 1.1.2022 består av de frie Paasche (1.1.2021: 221, 1.1.2022: 223) og Aasen (1.1.2021: 4426, 1.1.2022: 4423). Dobbeltnavnet kan altså fås av dem som ønsker det. (Forfatteren Arne Paasche Aasen het Aasen som etternavn, og Paasche tilsvarte dagens mellomnavn.)
                    • Dobbeltnavn der minst ett av etternavna er beskytta, krever, som nevnt, samtykke fra alle som har navnet som etternavn. Det vil si både dem som har det som eneste etternavn, og dem som har det som del av dobbelt etternavn også i andre kombinasjoner. Det blir ikke tatt hensyn til antall mellomnavnbærere. For det doble etternavnet Tybring-Gjedde var det den 1.1.2022 22 Tybring, 4 Gjedde og 10 Tybring-Gjedde. Da er det i alt 32 med det beskytta etternavnet Tybring og 14 Gjedde. Alle disse skal samtykke dersom noen søker om Tybring-Gjedde som dobbelt etternavn. Folk med familietilknytninger som er omtalt i § 4 i navneloven, kan få det uten hensyn til beskyttelse. Etter nåværende navnelov er hver skrivemåte ett etternavn. Det vil blant annet si at en ikke skal ha samtykke fra bærere av navn med andre skrivemåter enn det navnet som er helt likt. En tar ikke hensyn til lik uttale eller ganske lik skrivemåte. I dette tilfellet skal en ikke ha samtykke fra dem med Gedde som etternavn, i alt 71 den 1.1.2022.

                    Under praktiseringen av navneloven er det noen uavklarte problem for innvandrere med doble etternavnsskikker uten bindestrek, særlig spanskspråklige. Doble etternavn fra Spania og Sør-Amerika, uten bindestrek har blitt godtatt hos en statsforvalter (dvs. hos en tidligere fylkesmann) pga. navn ved innvandring. /< GI MER INFO. /

                    Danning av nye doble etternavn var ikke tillatt i Norge mellom 1.7.1923 og 31.12.2002. Grunnen var at doble etternavn ble oppfattet å være i strid med norsk navnetradisjon. Praksisen ble gjennomført administrativt med uklart lovgrunnlag etter 1923 (NOU 2001:1, s. 63–65, pkt. 4.3.2). Gjenåpningen av muligheten for doble etternavn fra 2003 blei i hovedsak motivert av likestilling mellom kvinner og menn, for å gi etternavn fra begge sider i familien lik vekt (Ot.prp. nr. 31 (2001–2002), s. 6, pkt. 1, og s. 19–22, pkt. 5.4).

                    Mer materiale om bruk av doble etternavn og lignende i andre land kan saksbehandlere kan få hos IU. Utvalg av slikt stoff vil etter planen bli innarbeida her.

                    -

                    Etter lenken til dette oppslaget menyen, fins flere oppslag med kommentarer til § 7.

                    --

                    - - To etternavn med bindestrek (§ 7)

                    (16.12.21, 8.6.22)

                    Doble etternavn skal settes sammen av to etternavn, og det skal være bindestrek mellom. Begge er etternavn. Begge må alltid brukes.

                    To navn av etternavnstype uten bindestrek er mellomnavn og etternavn. Mellomnavn er navn av etternavntype, men kan utelates i daglig bruk.

                    Det er mulig å ha både ett eller flere mellomnavn og dobbelt etternavn. Og det er mulig å ha flere mellomnavn og ett etternavn.

                     

                    Ut fra dette kan ikke doble etternavn settes sammen med et nytt etternavn, slik at de blir tre etternavn. Det vil si ikke Berg-Hansen til Berg-Hansen-Fjell.

                    Dersom en vil ha flere enn to navn av etternavntype, kan høyst to være etternavn (som da skal ha bindestrek), og resten må være mellomnavn, slik:

                    • Berg Hansen-Fjell (mellomnavn + dobbelt etternavn)
                    • Berg-Hansen Fjell (dobbelt mellomnavn + enkelt etternavn)
                    • Berg Hansen Fjell (to mellomnavn + enkelt etternavn)

                    Fram til tidlig på 1900-tallet fikk noen doble etternavn uten bindestrek, altså ikke som mellomnavn og etternavn. Dette går i tilfelle fram av folkeregisteret, og familiene vet dette sjøl. Ellers er dette ikke lett å se.

                     

                    Flere kommentarer:

                    I Norge er av praktiske grunner øvre grense for antall etternavn satt til to. Det skal dessuten være bindestrek mellom dem, for å skille mellom doble etternavn og kombinasjon av mellomnavn og etternavn. Bruk av bindestrek har også vært det vanligste i doble etternavn tidligere. Grensa på to etternavn gjelder også i de andre skandinaviske landene. Krav om bindestrek og høyst to navn gjelder også i Danmark, og er vanlig i gamle dobbeltnavn i Sverige.

                    I den norske offentligheten blir det ofte stilt spørsmål om muligheten for å kunne ha flere enn to etternavn. En tenker seg at to etternavn kan settes sammen til doble. Siden doble etternavn, som opplyst i lovteksta ovenfor, blir definert som to etternavn, er det bare to enkle etternavn som kan kombineres. De som ønsker flere enn to navn av etternavntype, kan ha få dem som mellomnavn. Det kan være aktuelt for barn av foreldre som allerede har doble etternavn. Hvilke som helst av etternavnene kan velges som dobbelt etternavn, og resten som mellomnavn.

                     

                    - - Doble etternavn der minst ett av etternavna har prefiks (§ 7)

                    (16.12.21, 5.5.22)

                    Etternavn med prefiks er ett etternavn, f.eks. von Krogh. Prefiks vil særlig si bestemt artikkel og preposisjon, men kan også være andre typer ord som normalt ikke er navn alene. Her er von preposisjon. Slike etternavn kan settes sammen med et annet etternavn til dobbelt etternavn med bindestrek mellom etternavna.

                    Eksempler:

                    • von Krogh-Andersen
                    • Andersen-von Krogh
                    • von Krogh-de Lange

                    Det kan bli mer komplisert dersom ett av etternavna har bindestrek mellom prefiks og hovednavn, slik som al-Hussain, der al er bestemt artikkel. Det kan ikke settes sammen med flere etternavn. Det vil si at en ikke kan utvide til al-Hussain-Ali. Grunnen er at bindestrek brukes som å sette sammen to etternavn, og i dette tilfellet vil både al og Hussain derfor være etternavn.

                    Dersom navnet er al Hussain, kan det regnes som prefiks og hovednavn. Al kan regnes som prefiks fordi det består av slike ord som normalt kan være prefiks (som nevnt ovenfor). Da kan navnet al Hussain kombineres til al Hussain-Ali på samme måten som navna med von-prefikset ovenfor.

                    Ofte, og særlig med transkripsjon fra arabisk, blir prefiks sammenskrevet med hovednavnet, som f.eks. Alhussain. Da kan også dette kombineres med et etternavn til med bindestrek mellom, som Alhussain-Ali.

                    For å løse ønsker med å kunne kombinere etternavn med prefiks, kan en gjennom omforming av navn kunne løse slike saker. Normalt kan en ikke gjøre om navn fra en form til en annen dersom de kommer i konflikt med beskytta navn. Derimot kan navn fra andre alfabet kunne endres i form fordi det kan være mulig med alternative transkripsjoner fra andre alfabet, som al Hussain, al-Hussain og Alhussain.

                    Slike løsninger som ovenfor har jeg (IU) foreslått for behandling hos folkeregister. Kan hende vil en finne andre løsninger i framtida, men to bindestreker vil neppe bli aktuelt.

                    Dette fra NOU 2001:1, pkt. 11.3.1.4 "Muslimske navn" kan være relevant her og vil bli innarbeida i forklaringa:

                    >>>"Tradisjonelle navneskikker er noe i oppløsning ved utvandring. Blant annet vil prefikset Abd, som betyr 'tjener', forsvinne fra sin plass foran et av de alternative navnene for Allah, f.eks. Abd-al-Rashid, som blir Rashid. Prefikset Abu ('far til') blir brukt både i sin familiære betydning og i overført betydning. Begge de nevnte prefiksene, og andre, kan inngå som del av både for- og etternavn, eller de kan bli fjernet ved overgang fra en navnetype til en annen."

                     

                    - - Doble fornavn kan ikke bli til parentonym som er doble etternavn eller mellomnavn og etternavn (§ 7)

                    (15.12.21, 3.6.22)

                    Se omtale av dette under omtalen av § 4 første ledd nr. 2.

                    Det dreier seg om slike navn som nedenfor.

                    Ikke: Anne-Lise eller Anne Lise til

                    1. Anne-Lisesdatter (bindestreksnavn og ending til slutt)
                    2. Annesdatter-Lisesdatter (begge navna med ending, og bindestrek mellom)
                    3. Annesdatter Lisesdatter (begge navna med ending, uten bindestrek mellom; som vil si mellomnavn og etternavn)

                    Det har i flere tilfeller vært godkjent typen (foreløpig bare søknader om -sønn):

                    1. Anne-Lise eller Anne Lise til Annelisesdatter

                     

                     

                    § 8 1. punktum (= 2. setning) (bare lovtekst)

                    Lovtekst:

                    "Som fornavn kan det ikke velges et navn som er registrert i Folkeregisteret som et navn som er eller har vært i bruk som etternavn eller mellomnavn."

                    Se unntak under omtalen av § 8. 2. punktum.

                     

                    § 8 2. punktum (= 2. setning) (opphav eller tradisjon som fornavn, eller som navn fra en kultur som ikke skiller mellom for- og etternavn)

                    (høst 21, 16.6.22)

                    Lovtekst: 

                    "([1. punktum:] Som fornavn kan det ikke velges et navn som er registrert i Folkeregisteret som et navn som er eller har vært i bruk som etternavn eller mellomnavn.) [2. punktum:] Navnet kan likevel tas som fornavn dersom det har opphav eller tradisjon som fornavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn."

                     

                    Fornavn og transgender identitet er omtalt på nettsida om § 10 første ledd (se menyen for lovbestemmelser).

                    Fornavn og kjønn hører inn under § 10 første ledd. Det kommer omtale av det der, som et underpunkt i menyen. (Foreløpig ikke skrevet, 16.6.22).

                    Se ellers mer på de neste sidene (i menyen) om den samme bestemmelsen.

                    - - Å finne opplysninger om navn (§ 8-2)

                    (3.6.2022)

                    • Oppslagsverk for fornavn, på papir: norskeutenlandske
                    • Fornavnslister fra mange land, redigert av meg (IU), lenke (bl.a. med lenke til stort engelsk fornavnleksikon)
                    • Navnestatistikk fra Norge og andre land, lenke
                    • Råd om oppslagsverk, 
                      . Se også om nettsteder med babynavn i eget menypunkt under omtalen av § 8-2.
                    • Søk etter gammel norsk navnebruk i Digitalarkivet, lenke
                    • Det fins millioner med navn, og ofte i stavevarianter som er ulike dem som det blir søkt om. Finner du/dere ikke forklaringer eller dokumentert bruk for navnekategorien? Bruk Google! Kryss-sjekk og vurder om det virkelig er navn, eller bare kallenavn, artistnavn eller etternavn! Og rett kjønn. (Se også omtalen av transkripsjonsvarianter.) Ta gjerne kontakt med meg for oppklaring (e-post: ivar.utne <KRØLL> uib.no).

                     

                    - - Bruk av nettsteder med babynavn (§ 8-2)

                    (15.12.21, 20.6.22)

                    • Nettsteder og bøker for baby-navn bygger i flere tilfeller på usikker informasjon. I mange tilfeller er det navn og opplysninger som er kopiert fra andre steder der det også er usikker info. Noe av dette kan være navn som er laga. Forklaringer kan blant annet være bygd på ganske frie assosiasjoner eller ulike typer astrologi. I mange tilfeller blir samme navn knyttet til flere land eller kulturer. Det kan bygge på hvilke land en har funnet navnet i. Opplysninger om kjønn kan mangle, eller har uklart opphav. Slike sider er ikke godt nok grunnlag for avgjørelser i navnesaker.
                    • Opplysninger på babynavn-sider kan gi nyttige tips om hvor en bør leite etter noenlunde sikker faglig informasjon, dvs. språk eller land. Det kan være i trykte navneleksika eller nettsteder som kan se ut som faglige. Det er vanskelig å gi klare råd om hvordan en avgjør om det er faglig. Dersom en finner spor i Wikipedia eller andre Wiki-sider, er de blant de sikreste på nettet. Der må en i så fall se hva de bygger på, ofte gjennom fotnoter, og vurdere om det har faglig grunnlag. Ta ev. kontakt med meg for å finne ut av dette (ivar.utne <KRØLL> uib.no; her er "<KRØLL>" satt inn for at adressa ikke skal bli henta av dataroboter).
                    • I Norge fins bl.a. nettstedet babyverden.no. Dem har jeg (IU) kontakt med. Der skriver jeg mange navneforklaringer, og passer på å få med det som trengs for å godkjenne eller ikke. Opplysningene bygger på kilder jeg vurderer som faglig holdbare. Men det fins mange navn der som nok kan brukes for begge kjønn uten at jeg har lagt det inn i kommentarene (fordi jeg ikke rekker å gå djupt nok i alle). Oppslaga har statistikkopplysninger for norsk og utenlandsk bruk, også info om hvor langt tilbake navn har vært brukt. Vurdér disse opplysningene i forhold til krav om tradisjon (se eget menypunkt "Felles: Opphav og tradisjon". Alle navn jeg har kommentert, er samla her, Babyverden.
                    • Ei egen side hos Babyverden har samla navn brukt for begge kjønn, både med og uten forklaringer. Uansett forklaring fra meg eller ikke, regner jeg med at de fleste oppfyller kravet til tradisjon for begge kjønn, fordi de må være noe i bruk for å komme med i lista der. Dersom det for navn der det ikke går klart fram av min kommentar at de blir brukt for begge kjønn, kan jeg svare om dette på e-post (se adressa ovenfor).

                     

                    § 9 (mellomnavn, med innledning)

                    (sommer 2021, 24.5.22)

                    Lovtekst:

                    "Navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn."

                     

                    Termen "mellomnavn" er uklar for mange. Det er både fordi den blant folk flest blir brukt om fornavn etter det første, og om navn av etternavnstype mellom for- og etternavn. Dagens mellomnavn-kategori ble innført med 1964-navneloven, fra 1.1.1965. Før det var mellomnavn offiselt sist blant fornavn, men fikk likevel litt annen regulering enn fornavn -- noe jeg ikke går inn på her.

                    Tilsvarende termer som det norske mellomnavn blir brukt om fornavn etter det første på mange språk.

                    Nedenfor, i egne oppslag, går jeg gjennom en del vanlige problemstillinger som gjelder søknader om mellomnavn, med redigert klipp fra en artikkel. Etter det er det en omtale av den amerikanske og øvrige engelske bruken av "middle name", som omfatter både andre fornavn og navn av etternavnstype før etternavnet, og sist om kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn.

                    Delene "Før og nå", "Usikker bakgrunn", "Forvirring" er klipp fra mellomnavndeler i Utne 2012/2013. Det er samme artikkel som det er vist til først blant disse nettsidene, «

                    ».

                    I eldre kilder kan det være uklart om et navn av etternavnstype etter det første fornavnet tilsvarer mellomnavn eller fornavn. Dette er omtalt i menypunktet  "Om å skille mellom fornavn etter det første (dvs. andre fornavn) og mellomnavn (etternavnstype)", blant kommentarer under § 4 første ledd nr. 1. /VIL BLI INNARBEIDA UNDER OMTALEN AV MELLOMNAVN/ Se også menypunkta "Usikker bakgrunn for navnet i slekta" og "Forvirring om hva mellomnavn er" under § 9.

                    - - Før og nå (§ 9, mellomnavn)

                    (høst 2021)

                    Mellomnavn er verken fornavn eller etternavn. Det står mellom fornavn og etternavn og er oftest navn med opphav i etternavn i samme familie, eller parentonym. Slik var det før 2003, da regelen for å hente inn mellomnavn fra slekta var mye strengere enn senere. Fra 2003 kan mellomnavn også være navn uten tilknytning til familien. Dessuten vil også andre navn kunne få denne plassen, bygd på navneskikker for nyere innvandrergrupper (

                    s. 315–319; Utne 2013; hovedpunkter er omtalt for slike skikker lenger nede i oppslaga om § 9, mellomnavn). Mellomnavn må oppfylle kravet til å kunne være et etternavn.

                    Mellomnavn har ikke samme beskyttelse som etternavn. Andre personer kan altså fritt få et etternavn eller mellomnavn uten hensyn til mellomnavnsbærere, men de må ta hensyn til etternavnsbærere, som omtalt for flere av reglene under § 3 (egne nettsider).

                    Termen "mellomnavn" ble innført i personnavnloven fra 1.1.1965. Før det ble navn som tilsvarer dette, i hovedsak ført som siste fornavn.

                    - - Usikker bakgrunn for navnet i slekta (§ 9, mellomnavn)

                    (høst 2021, 25.5.22)

                    Som omtalt for § 4 første ledd nr. 1 (egen nettside), har folk rett til etter- eller mellomnavn hentet fra mellomnavn helt tilbake fra tippoldeforeldrene. En kan ikke alltid sikkert slå fast om navnebruken i slekta har opphav i etternavn i familien, eller om det er et annet kjent etternavn utenfor familien som foreldre i tidligere ledd har gitt til egne barn. Bare opphav i etternavn i familien blir regnet som mellomnavn etter loven når en skal hente navn fra tidligere ledd. Navn hentet utenfor familien, f.eks. Luther ( 1.1.2021: 99 etternavn og 27 mellomnavn) etter reformatoren, blir ikke etter loven regnet som mellomnavn i familien til søkeren.

                    Det blir, som nevnt, krevd mellomnavnsbruk hos tippoldeforeldre eller senere, men opphavet kan være et etternavn før tippoldeforeldre. Det kan f.eks. være etternavnet Friele (1.1.2021: 13) hos 3.-tippoldeforeldrene. Ei tippoldemor, som er barnebarn, kan ha fornavnene Sophie Friele, der det er rimelig å regne Friele som mellomnavn etter loven.

                    Mange av dem som søker om å få hente inn gamle mellomnavn, klarer ikke å skaffe god nok dokumentasjon for hvordan navnet kom inn i slekta. Grunnen til at det ikke lar seg etterspore som tidligere etternavn i slekta, er trolig ofte at navnet ikke har opphav i et etternavn i familien, men at det er ei oppkalling etter noen utenfor familien. Slik oppkalling var utbredt før den første norske navneloven fra 1923 (Utne 2001, s. 80–81,

                    ) /ANNEN INFO KAN KOMME./

                    Saker der det er vanskelig å dokumentere opphavet i familien, gjelder helst sjeldne navn, f.eks. tyske fornavn, som også er kjent som etternavn. Et tenkt eksempel er Lambert (7 som første eller eneste fornavn for menn og 35 etternavnsbærere). Er bakgrunnen i slekta ikke klar, blir det normalt ikke godkjent som mellomnavn. Når det også er fornavn, som her, kan det gis som andre fornavn. I tilfeller der navnet er et beskyttet etternavn og ikke fins som fornavn, blir det oftest avslag for både fornavn og mellomnavn. Det avhenger av dokumentasjon av forhold som er nevnt her.

                    Grunnen til at samme navn kan være begge deler, er at fornavn ble til etternavn i eldre tysk skikk. Det gjelder også andre europeiske språk, som bl.a. italiensk, fransk, spansk og engelsk.

                    Klare tilfeller for mellomnavn er navn som er kan dokumenteres som etternavn i tidligere slektsledd. Fram til 1800-tallet og kanskje også tidlig på 1900-tallet kunne så gamle etternavn bli henta fram og plassert mellom første fornavn og etternavn. Og klare tilfeller som ikke er mellomnavn, er da navn som ikke lar seg dokumentere i 3-4 ledd bakover. For slike klare tilfeller for begge deler (mellomnavn og ikke) kan det være blant annet navn som fins som fornavn og etternavn ellers.

                    Når et navn har blitt brukt i midten for begge kjønn i flere generasjoner, taler det for at det er mellomnavn (NOU 2001:1 s. 36, pkt. 3.4.2.5). Når navn følger bare kvinner, og navnet ser ut som et kvinnenavn, kan det tale for at det er et fornavn for kvinner. Når det bare er brukt for menn, kan det være uklart. Det var i mange familier skikk at visse eldre etternavn, ble brukt bare for sønner, f.eks. sønn nr. 1.

                    I noen saker uten nok dokumentasjon hender det at det ønskete navnet er et fritt etternavn, dvs. med flere enn 200 etternavnsbærere. Eksempler kan være Sverdrup (1.1.2021: 383) og Meyer (, 1.1.2021: 1853 etternavn og 8 menn med Meyer som første eller eneste fornavn). Frie navn kan hvem som helst ta som etter- eller mellomnavn uten noen form for dokumentasjon for bruk i slekta. At de i tillegg er i bruk som fornavn, hindrer ikke bruken som mellomnavn fordi navnet har tilstrekkelig tradisjon som etternavn. (Tradisjon er omtalt i menypunktet "Felles: Opphav og tradisjon".)

                    - - Uklart hva mellomnavn er (§ 9)

                    (høst 2021, 8.6.22)

                    Når folk søker om navn, er det ofte uklart hva som er mellomnavn, andre fornavn og doble etternavn.

                    Søknader med utfylt mellomnavnfelt handler ofte om andre fornavn (fornavn nummer to) i lovens betydning, f.eks. Elisabeth lagt til etter Ida. I tilfeller der det kan være uklart om navnet er ment som fornavn eller mellomnavn (dvs. av etternavnstype), trengs det avklaring med søkeren. Slike navn kan være f.eks. Lea, Sara, Tuva, Saga, Aase, Leslie, Bernt, Bjørn, Roald, Jacob/Jakob, Leon, Magnus, Martin, Frank, Storm, Troy eller Leander.

                    I andre søknader er det ofte ført opp to navn i etternavnsfeltet, f.eks. Bergset Holm uten bindestrek. Da må det avklares om det er dobbelt etternavn, som skal ha bindestrek, eller om det første er mellomnavn. Begge varianter er mulig etter loven, avhengig av tilknytning eller hvor vanlige navnene er.

                    Grunner til uklarheten om terminologien er flere:

                    1. Termen mellomnavn har blitt brukt uoffisielt gjennom hele 1900-tallet i en vid betydning om navn både av for- og etternavnstype etter det første fornavnet, men foran etternavnet.
                    2. Offisielle mellomnavn blir i dag også ofte omtalt blant folk flest som etternavn, dvs. enten slik at en person har to etternavn eller at det er doble etternavn. Dette er uoffisiell termbruk.
                    3. Den amerikanske termen "middle name" omfatter både andre fornavn og navn av mellomnavntype. Dette er omtalt i et eget oppslag (se menyen).
                    4. Uklarheter med registreringen av mellomnavn i folkeregisteret. I 1990-årene ble navnene i fornavnsfeltet i folkeregisteret, som tidligere omfattet både fornavn og mellomnavn, fordelt på fornavns- og mellomnavnskategori. Omklassifiseringen ble gjort med grunnlag i lovendringen fra 1965. I noen tilfeller ble sjeldne fornavn nummer to kategorisert som mellomnavn. Det var en stor omklassifiseringsjobb, uten at det var mulig å få gjort grundige undersøkelser i alle tilfeller. (Opplyst fra flere som gjorde jobben.) Det er altså mulighet for at fornavn ved feil er ført som mellomnavn på grunn av dette.

                    Uansett hva som er ført som andre fornavn eller mellomnavn i folkeregisteret, må føringa i folkeregisteret av formelle grunner regnes som gyldig. I helt spesielle tilfeller kan en vurdere om det bør bli gjort endringer i folkeregisteret. Det bør i så fall innebære endringer for alle bærere i samme familie. Det vil si navneendring som disse bærerne må samtykke i og det må bygge på sikker kunnskap om at navnet kan oppfattes slik det da blir endra til.

                    nettsidene til folkeregisteret (skatteetaten) er denne uklarheten forsøkt unngått med forklaringer, bl.a. dette for navn til barn:

                    >>>

                    "Fornavn og mellomnavn

                    Dersom barnet skal ha flere fornavn blir disse betegnet som 1. 2. 3. fornavn.  Alle skal skrives i feltet for fornavn.

                    Et mellomnavn er ikke et fornavn. Navn som kan tas som etternavn kan også tas som mellomnavn."

                    I tillegg er det eksempler hos folkeregisteret. En kortere, men lignende forklaring står der for navneendring.

                     

                    - - "Middle name" (USA) (§ 9, mellomnavn)

                    (des. 2021)

                    Det kommer iblant søknader fra folk med bakgrunn i USA. De ønsker sitt "middle name" som mellomnavn i Norge.

                    Det er helt klart ulik forståelse av «middle name» på engelsk, blant annet i USA, og mellomnavn i Norge. I USA vil det være i alle fall fornavn etter det første, og jeg oppfatter det også navn av etternavnstype blir regna som mellomnavn. Det vil si to mellomnavn for Hillary Diane Rodham Clinton.

                    Avslag er jo ikke en god løsning for folk med USA-pass, men det vil i praksis være komplisert å få til et unntak med den norske navneloven. Det var ikke aktuelt å tilpasse det med loven fra 2003, fordi mellomnavn ble holdt klart atskilt fra fornavn.

                    Klager som gjelder fornavn som «middle name» i USA har det vært noen av gjennom åra, både etter nåværende og forrige navnelov. Så vidt jeg kjenner til, har nesten alle fått avslag. Det fins tilfeller der navnet er gitt etter reglene om etternavn, og på den måten også som mellomnavn.

                    1. Det ene er § 3 tredje ledd nr. 3, for navn som er bare fornavn i Norge og etternavn bare i andre land. Noen ganger løser saker seg med at fornavn i Norge fins som etternavn i andre land. Blant annet gjelder det Margaret og Isabelle og varianter av dem i Frankrike.
                    2. Fornavn som er like frie etternavn, som Frank (1.1.21: 210 etternavnsbærere), Magnus (364 etternavn) og Aase (2503 etternavn), og som kan gis som mellomnavn fordi de er frie etternavn.
                    3. Fornavnslike etternavn i familien, men som ellers er beskytta, som Bernt (37 etternavn) og Jakob (26 etternavn). Det vi si at det egentlige "middle name" som søkeren har av fornavnstype fins som mellomnavn av etternavnstype eller som etternavn i tidligere slektsledd. Dersom det er blant tippoldeforeldre eller nyere, kan de gis som etternavn etter § 4 første ledd nr. 1 og dernest også som mellomnavn etter § 11 (se lovteksta ovenfor).

                    Altså kan fornavn normalt ikke godtas som mellomnavn.

                    I den danske navneloven, fra 2005, gjaldt fra 2006, kan fornavn også gis som mellomnavn. Så der er det løst. I danske lovkommentarer er ikke dette med USA omtalt, men jeg leser i alle fall loven der slik. Denne typen danske mellomnavn tilsvarer "middle name" fra USA.

                    - - Fars/mors fornavn til mellomnavn i kulturer som ikke skiller for- og etternavn (§ 9)

                    (18.1.22)

                    I dagens muslimske navnebruk er det vanlig at både fars og farfars fornavn blir brukt i tillegg til eget fornavn. Også andre navn blir brukt både i mellomnavns- og etternavnsposisjon, men det ser vi bort fra i denne forklaringa. Navn i en familie kan se ut som i tabellen nedenfor. Tabellen viser også at fars navn blir mellomnavn for barn i norsk system, og farfars navn blir etternavn for barnebarn. Med den norske loven kan tilsvarende navn gis etter mor og begge bestemødre, men det er ikke vanlig muslimsk skikk. Lovreglene er:

                    • § 4 første ledd nr. 3 -- foreldres og besteforeldres navn som etternavn i kulturer som ikke skiller mellom for- og etternavn
                    • kombinert med § 9 -- navn som kan gis som etternavn, kan gis som mellomnavn

                    Tabell med eksempler:

                     

                    Navn

                    (fornavn)

                     Fars navn

                    > mellomnavn

                    Farfars navn

                    > etternavn

                    FarAmirHusaynAhmed
                    MorFatimaHassanIbrahim
                    SønnRashidAmirHusayn
                    DatterAishaAmirHusayn

                     

                    Også i Somalia er det samme tre-navn-systemet ganske gjennomført. Der blir dette brukt både for muslimske navn og navn fra somalisk språk, og ev. andre språk. Muslimske navn i Somalia har ofte former som skiller seg mye ut fra navn vi ellers ser. Eksempler på vanlige navn brukt i Somalia:

                    • kvinnenavn med somalisk bakgrunn: Deeqa, Idil, Kinsi, Negeeye, Warsam
                    • mannsnavn med somalisk bakgrunn: Diiriye/Diriye, Dhoof, Sugule/Sugulle, Suudi/Sudi, Warsame
                    • muslimske kvinnenavn i somalisk form (med arabisk form i parentes): Fadumo/Faduma (Fatima)
                    • muslimske mannsnavn i somalisk form (med arabiske former i parentes): Abdi (kortform av Abd al- og Abdul-sammensetninger), Abdirahaman (Abd al Rahman, Abdul Rahman), Abdullahi (Abdullah), Mahamed/Maxamed (Muhammad)

                     

                    § 10 1. ledd (”vesentlig ulempe” og ”andre sterke grunner”)

                    (høst 21, 8.6.22)

                    Lovtekst: 

                    "Selv om de øvrige vilkår er oppfylt, skal en melding om å ta, endre eller sløyfe navn ikke godtas dersom vedkommendes personnavn ellers kan bli til vesentlig ulempe for vedkommende eller andre sterke grunner tilsier det."

                    Momenter:

                    • Dokumenter for hele § 10,
                      .
                    • Titler,
                      .
                    • Prefiks: lenke. Noen problemstillinger om prefiks fins også i omtalene av § 6 andre ledd (om kjønnsbestemt ending i etternavn) og § 7 (om doble fornavn der minst ett av etternavna har prefiks).
                    • Omtale av vesentlig ulempe og andre sterke grunner, og om støtende og navns karakter kommer i et eget oppslag for § 10 førte ledd. Se menyen, "- - Vesentlig ulempe og andre sterke grunner".

                    Se også annet om den samme bestemmelsen i menyen.

                    - - Én bokstav som for-, mellom- eller etternavn (§ 10-1)

                    (juni og nov. 2021)

                    (Denne delen overlapper dels med teksta om navns karakter lenger nede. Vil bli redigert.)

                    Det fins noe eldre norsk praksis med én bokstav, oftest forbokstav i fars fornavn, som Ole H. Li. Og innvandrere har navn med én bokstav, både M for Muhammad, og fra fars fornavn blant tamiler. Tilsvarende kan gjelde forkortelser som består av flere konsonanter, som Md (Muhammad), Fr (Fredrik) og Kr (Kristian). (Detaljer kommer ev. her senere.) Nedenfor er noen momenter, litt uredigert.

                    • Ikke godkjenne nye navn med én bokstav. Dvs. holde på streng linje.
                    • Regelen om å ikke godkjenne enkeltbokstaver under omtalen av § 10 første ledd i Rundskriv G-20/2002 (pkt. 2.3.7.2; s. 23 i trykt utgave), bygger på praksis i noen tiår før 2002-loven, og den er klart ment å gjelde.
                    • Tidligere har navn blitt forkorta i folkeregisteret. Det har trolig blant annet vært i ei tid en gjorde det av praktiske grunner i register.
                    • Det var norsk skikk i første halvdelen av 1900-tallet at folk brukte bare forbokstaven fra farens fornavn, dels for å skille fra andre med like navn og kanskje også fordi folk syns det var fint (en kunne se slikt fra bl.a. USA).
                    • Dersom noen ønsker etternavn fra gårder som heter Å og O, og der de oppfyller § 4 første ledd nr. 8 (navn på gårdsbruk), er det rimelig at § 4 går foran. Formålet med reglene om én bokstav er å unngå forkortelser. Stort sett heter folk med slik bakgrunn Aa  (1.1.21: 242), Aaen (200), Ouf (8), Ouff (54), Oug (17), Lillo (36) og Storo (31).

                    - - Like for- og etternavn (§ 10-1)

                    (15.12.21, 8.6.22)

                    • Like for- og etternavn vil det være naturlig å godkjenne når de er blant vanlige fornavn og dessuten etternavn er fra slekta. Med norsk navneskikk kan en tenke seg Åse Åse (og Aase Aase), Roald Roald og Solbjørg Solbjørg (eller Solbjørg Solbjør).
                    • Med muslimsk skikk vil det være naturlig, men neppe vanlig, fordi det er fars eller farfars navn som ofte blir til etternavn.
                    • Når navn kan gis på denne måten, vil det neppe normalt være hinder for å bruke sjeldnere kombinasjoner, der kanskje ett eller begge ikke har norsk tradisjon.
                    • Det vil ikke være mulig å lage ett av navna som nytt for- eller etternavn. Det er fordi loven har som hovedregel at fornavn ikke kan tas i bruk som etternavn, og ikke etternavn som fornavn.

                    - - Fornavn som er likt varemerke (§ 10-1)

                    (juni og nov. 2021)

                    • I § 3 tredje leddd nr. 2 er det en regel om at bl.a. foretaksnavn og varemerke ikke kan gis som etternavn.
                    • Denne begrensninga gjelder ikke fornavn. Noen slik begrensing er ikke omtalt i loven eller kommentarer i Ot.prp.-en (nr. 31 (2001-2002) eller rundskrivet (G-20/2002) for § 8 og § 10, der et eventuelt skulle vært tatt opp. Siden dette ikke er omtalt klart, er det som hovedregel ikke en slik begrensing.
                    • Grunnen til at en ikke godtar varemerker / foretaksnavn som etternavn er at de kan gi rett til å danne foretak med navnet, og dernest også kunne ha rett til å bruke det som varemerke.
                    • Fornavn gir ikke samme mulighet / rett til bruk som foretaks- og varemerkenavn. Det kan være tilfeller der kombinasjon av fornavn og etternavn kan bli avvist etter § 10 første ledd for fornavn og etternavn etter § 3 tredje ledd nr. 2.
                    • Saksbehandlere i folkeregisteret kan få kopi av uferdig manus der jeg går mer inn i dette (se omtalen av § 3 tredje ledd nr. 2).

                    - - Transgender identitet (navn som ikke er bundet til bestemt kjønn) (§ 10-1)

                    (14.12.2021)

                    • Noen ønsker fornavn fra begge kjønn fordi de oppfatter seg sjøl som binære i forhold til kjønn. Dette er i forbindelse med navneloven uttrykt som transgender identitet.
                    • Det er omtalt slik for § 10 første ledd i Rundskriv G-20/2002, pkt. 2.3.7.1 (nest siste avsnitt på s. 22 i trykt utgave): «Det skal [...] tillates jentenavn for menn og guttenavn for kvinner som har en transgender identitet (transepersoner) uten at de nødvendigvis er i gang med en kjønnsskifteprosess.» (Samme avsnitt har også omtale av kjønnsskifteprosess, som ikke er aktuelt her.)
                    • Personer med transgender identitet kan få godkjent minst ett navn som tradisjonelt er knytta til hvert sitt kjønn. Dette har støtte i praksis (statsforvalter/fylkesmann).

                    - - Overføring av parentonym til neste generasjon (§ 10-1)

                    (17.12.21)

                    Hovedregelen er at parentonym er personlige etternavn som ikke skal gå videre til verken ny generasjon, ektefeller eller samboere. En grunn til det er at det er uvanlig med datter- og dotter-endinger for gutter. Dette siste bryter med navnetradisjonen og kan til nå i stor grad oppfattes som ei vesentlig ulempe for bærerne, slik som når både Emilie Hegesdotter og Emil Hegsdotter har Hege fra mormor. Navnetradisjonen med -son og -sønn videre i samme form til neste generasjon bryter derimot ikke med kjente mønster, og vil derfor kunne bli godtatt. Alt ovenfor kan indirekte utledes av pkt. 5.5 i Ot.prp. nr. 31 (2001-2002), der det blant annet står:

                    >>>"Departementet er enig i at det kan oppstå praktiske vansker [...] dersom ekte parentonymer ikke kan overføres. Samtidig kan ikke departementet se at det foreligger tilstrekkelig sterke grunner til å nekte f.eks. at en sønn av Per med etternavnet Perssønn gir dette navnet videre til sin sønn igjen. Det foreslås derfor at slike navn skal kunne overføres og velges av andre i den grad navnelovens bestemmelser gir anledning til det. I sjeldne tilfelle vil imidlertid navnet kunne nektes med hjemmel i utkastets § 10 [...]. For å unngå uheldige navn for barn, har departementet imidlertid kommet fram til at slike navn ikke skal kunne gis automatisk når navn ikke er valgt innen seks måneder etter fødselen, [...]. I motsatt fall kunne eksempelvis en sønn av Anitasdatter fått dette navnet som etternavn. Dersom moren har et ekte parentonym får barnet i stedet morens andre etternavn, eller et ekte parentonym basert på morens fornavn. Eventuelle ulemper ved å administrere en slik ordning, må etter departementets oppfatning veie mindre enn hensynet til barnet."

                    Ulike regler for videreføring av norske sønn- og datter-navn som etternavn til nye generasjoner fører videre en tradisjon i strid med prinsipp om likestilling. Etternavnskikker som gjør det mulig å føre videre etternavn fra far, men ikke fra mor, har vært vanlig i mange sammenhenger i mange samfunn gjennom tidene. I store deler av verden har det blitt løst med å prioritere likestilling gjennom internasjonale avtaler. For navn med datter-/dotter-endinger til nye generasjoner er det åpna opp i den nye svenske navneloven (gjelder fra 2017). Sjøl om styringsdokumenta for den norske navneloven ber om forsiktighet, som vist ovenfor, vil det i Norge i framtida være naturlig å følge internasjonale prinsipp om likestilling mellom kjønna, også for parentonym.

                    Det vil også være relevant å ta hensyn til det som står i Rundskriv G-20/2002 om endringer i hva som er til vesentlig ulempe og sterke grunner.

                    Under omtalen av § 10 første ledd i Rundskriv G-20/2002 står blant annet dette om vesentlig ulempe, pkt. 2.3.7.1:

                    >>>"Bestemmelsen gjelder fornavn, mellomnavn og etternavn. Kriteriet tilsier en svært liberal praksis. Det skal altså mye til før et navn kan avslås under henvisning til ulempene det vil påføre bæreren. Hvor grensen eksakt skal trekkes i hvert enkelt tilfelle, må avgjøres konkret - dels subjektivt i forhold til alder, og dels objektivt. Det sentrale må være at nektelse bare skal skje i snevre unntakstilfelle. Tolkningen vil også kunne endres over tid i pakt med endringer i samfunnsforhold og oppfatninger."

                    Under omtalen av sterke grunner for samme ledd i loven, står dette under pkt. 2.3.7.2:

                    >>>"Meldinger om navn som overhodet ikke har navns karakter skal kunne avslås etter denne bestemmelsen, f.eks. et ønske om siffer eller én bokstav som navn. Praksis må utvikle hva som har navns karakter. Det er imidlertid viktig å være klar over at noe som ikke anses å ha navns karakter på ett tidspunkt, kan få det senere. Praktiseringen av navneloven må være liberal og ikke hindre en naturlig utvikling."

                    Ei endring for overføring av parentonym til ny generasjon kan muligens kunne skje med vedtak i en klagesak hos en statsforvalter. Alternativt kan det skje med endringsvedtak hos departement eller i Stortinget.

                     

                    - - Vesentlig ulempe og andre sterke grunner (§ 10-1)

                    (15.12.21)

                    Vesentlig ulempe dreier seg om hensynet til bærere. Det vil være strengere for barn enn for voksne.

                    Sterke grunner dreier seg om hensyn til samfunnet, f.eks. hva som kan støte andre og hva som er praktisk og upraktisk.

                    Navn kan helst bli avvist fordi de er støtende eller ikke ha navns karakter. Som det går fram av rundskriv G-20/2002, kan dette gjelde både vesentlig ulempe (for bæreren) og andre sterke grunner (for samfunnet). Nedenfor blir dette omtalt i to deler, som støtende og navns karakter. Teksta nedenfor er i hovedsak henta fra Utne 2012/2013, omtalt andre steder på disse nettsidene om navneloven.

                    Støtende (15.12.21)

                    Hva som er støtende har siden 2003 omfattet navneønsker som er like tabuord, banning, skjellsord, sjukdomsnavn, medisiner, rusmidler, farlige stoff, og ord og uttrykk som vil skape sterke negative følelser (kilder: opplysninger fra navnesaker).

                    Flere uttrykk for kjønnsorgan har blitt avvist, i hovedsak påfunn. Utenlandske navn som ikke har vært vurdert i noen sak, er det finske jentenavnet Kukka (13. mai i den finske navnedagskalenderen). Det muslimske mannsnavnet Musa ble avvist under den forrige loven, men er ikke vurdert under den nye. Musa blir brukt både om dyret mus og om det kvinnelige kjønnsorganet. Musa fins som navn blant innvandrere i Norge, i alle navnekategorier.

                    Plutonium har blitt avvist som etternavn i en klagesak "fordi det er eit svært giftig og radioaktivt grunnstoff, og derfor lett kan bli oppfatta negativt" (nrk.no, 7.2.2008). Det samme ville ha skjedd med en fornavnssøknad. Diaree har blitt søkt om som jentenavn for et barn. Det ble oppgitt å være et vanlig navn i foreldrenes hjemland. Foreldrene fant et annet navn da de ble gjort oppmerksomme på det norske ordet som var nesten likt i skrift (nrk.no, 11.1.2007). Det albanske kvinnenavnet Drita er ikke vurdert. Drita er et norsk ord for 'svært beruset på alkohol'.

                    Under tidligere navnelover har navn med religiøst innhold kunne bli avvist fordi de har blitt regnet som støtende. Mest aktuelt har navnet Jesus vært, nok også Messias, Kristus og Gud. Siden Jesus er et vanlig navn i mange katolske land i Sør-Europa og Sør-Amerika, er den svært utbredte tradisjonen grunn til godkjenning nå. I praksis ser det ikke ut til at andre enn dem som har kulturell bakgrunn fra områder der navnet blir brukt, velger navnet Jesus.

                    På samme måten som mange andre uttrykksmåter, har også religiøse blitt godtatt siden 2003. Mest kjent er Gudergod, og dessuten to tilfeller av Halleluja, alle gitt som mellomnavn.

                    Lucifer er også gitt til flere voksne. Grunnlaget er at Lucifer har tradisjon som mannlig fornavn i andre land, og at den historiske bruksmåten ikke bare er negativ. Lucifer vil neppe bli gitt til barn, av hensyn til negativt innhold.

                    Religiøse navn som ikke blir gitt som personnavn i utbredte innvandrerkulturer i Norge, vil normalt bli avvist. Et eksempel er Allah. Derimot blir sammensetninger og omskrivinger med Allahs navn gitt, slik det også er muslimsk tradisjon for. Det kan være sammensetningene Abd Allah og Abdullah, som betyr 'Allahs tjener', eller omskrivingene Abd al-Karim og Abdul Karim, der Karim er ett av 99 alternative navn på Allah.

                    Navns karakter

                    Navns karakter vil si hva som kan føre til uklarhet om det er et navn. Det dreier seg mest om ønsker om enkeltbokstaver, siffer, svært kompliserte stavemåter, og krav om bokstaver innenfor det norske alfabetet pluss diakritiske tegn, som i hovedsak vil si aksenter (Rundskriv G-20/2002, s. 16, pkt. 2.3.4 og 2.3.5, og s. 23, pkt. 2.3.7.2). Videre blir titler avvist dersom de ikke er like navn som oppfyller kravene til opphav eller tradisjon som navn. For antall navn blir det antydet begrensninger. Vi kan se på noen detaljer.

                    - Tegn og forkortelser

                    (Denne delen og tegn og forkortelser overlapper dels med teksta om én bokstav i navn lenger oppe. Vil bli redigert.)

                    Enkeltbokstaver blir ikke godtatt som personnavn, verken konsonanter eller vokaler. Søknader om navn som er enkeltbokstaver, kommer fra folk som ønsker å føre inn bare forbokstav andre fornavn, patronym eller annet mellomnavn. Dessuten forekommer det ønsker fra innvandrere om å registrere bl.a. M og Md som forkortelse for Muhammad som første fornavn, sammen med et annet fornavn. I folkeregisteret er dessuten tamiler ført inn med forbokstav som fornavn. Det er feilplassering av fars fornavn skrevet med bare forbokstav, og som tilsvarer etternavn. Fødte i Norge får ikke dette. Neppe mer enn fem søker om enkeltbokstaver hvert år.

                    Vokaler kan bli godtatt når det er navnet på stedet søkeren har tilknytning til, f.eks. O og Å, som begge blir brukt for stedsnavn som betyr 'elv'. I praksis heter bærerne bl.a. Ouf, Ouff, Aa og Aaen. Dessuten vil utenlandske navneformer med én bokstav kunne bli godtatt når de ikke er forkortelser. Et mulig eksempel vil være tittelen U i burmesisk som blir til fornavn i Vesten, jf. U Thant. Tamilenes tradisjon med å føre fars fornavn bare med forbokstav blir ikke godtatt for barn født i Norge, for eksempel. Derimot får folk med seg enkeltbokstaver som er godtatt i andre land.

                    Det blir normalt også stilt krav om at navnet fungerer som ord etter norske skrivetradisjoner. Rene konsonantkombinasjoner blir normalt ikke godtatt. Minst en vokal trengs. Altså passerer ikke Thv, Chr, men f.eks. kortforma Johs har vært brukt som ordinært fornavn minst i hundre år.

                    - Fremmede navn og stavemåter

                    Normalt blir alle utenlandske navn med skrivemåter som er vanskelige for nordmenn, godtatt. Arbeidsgruppa, som forberedte loven, så det slik:

                    >>>"Enkelte ganger kan fornavn som er vanlige i andre land fremstå som meget fremmedartede eller underlige hos oss. Det vil være i godt samsvar med arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt at også slike navn skal tillates i større grad enn i dag." (NOU 2001:1, s. 111, sist i pkt. 9.2.1)

                     

                    I praksis blir ikke navn med kompliserte skrivemåter for nordmenn, f.eks. lange og med mange konsonanter, avvist.

                    Konstruerte navn som vil være kompliserte, kan bli avvist, i alle fall dersom de er uvanlig lange, har mange vokaler eller konsonanter etter hverandre. I de tilfellene slike navn har blitt avvist, har navnesøknadene stoppet opp av andre grunner som klarere strir mot navneloven, f.eks. hyppige navneskifter eller andre uegnete navn.

                    Utenlandske ord eller navn som er konstruert av utenlandske ord blir normalt heller ikke avvist fordi de er utenlandske. Få slike navn har vært aktuelle i søknader siden 2003. Ett tilfelle er Batman, som er mellomnavn for minst tre personer. Et eldre eksempel er Whitebear som ble godtatt som etternavn for en norsk statsborger før 2001 (NOU 2001:1 s. 25, pkt. 3.2.5.2.3).

                    - Uttrykk

                    Etter liberaliseringen med 2002-loven har det kommet inn søknader om navn som består av enkeltord og uttrykk der ordene er sammenskrevet, f.eks. Gudergod. Søknadene gjelder oftest mellomnavn, men også som fornavn eller etternavn. Slike navn blir i hovedsak godkjent dersom de ikke blir vurdert å være støtende. De vil sannsynligvis bli avvist dersom de er svært lange, kanskje hvis et ønsket navn er mer enn tjue bokstaver uten mellomrom eller bindestrek. Noen ganger er det innvilget kombinasjoner av ord som danner et uttrykk sammen med navn en allerede har, f.eks. Mari Dubedåre, Juel-Øl og Brå Kjekk.

                     

                    § 10 2. ledd (navnestabilitet)

                    (1.9.22)

                    Lovtekst:

                    § 10. Alminnelige begrensninger

                    [1. ledd i eget menypunkt]

                    [2. ledd:]

                    "Personer over 16 år kan ikke ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn mer enn en gang hvert tiende år. Vedkommende kan likevel innen ti år:

                    1. ta som etternavn etternavnet til en ektefelle eller en samboer som vedkommende har bodd sammen med i minst to år eller har barn sammen med, eller for navn som har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, ektefellens eller samboerens fornavn,
                    2. ta som etternavn et etternavn som vedkommende tidligere har hatt,
                    3. ta som etternavn steforeldres, fosterforeldres eller adoptivforeldres etternavn, og
                    4. endre fornavnet tilbake til det fornavnet vedkommende hadde før endringen,
                    5. ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn dersom det foreligger særlige grunner."

                     

                    Se omtale i Rundskriv G-20/2002, pkt. 2.3.7.3, s. 24-25, "Navnestabilitet, § 10 annet ledd"

                     

                    Noen øvrige kommentarer:

                    Regelen i § 10 andre ledd for navnebytte er at det må gå minst ti år mellom hver gang en skifter fornavn eller etternavn. Det vil si at dersom en har byttet f.eks. etternavn, må det gå ti år før en kan bytte fornavn eller etternavn en gang til.

                    Det er unntak blant annet for etternavn i ekteskap, samboerskap, skilsmisse og endring tilbake til tidligere fornavn eller etternavn. Det vil si nr. 1-4, som i hovedsak er entydig. Nr. 5, som gjelder særlig grunn, er det ikke automatikk i.

                    Med unntaksreglene kan en:

                    • for etternavn hente inn hvilket som helst av tidligere etternavn, f.eks. før flere ekteskap
                    • for fornavn bare kan hente navn før forrige bytte, dvs. angre bare siste valg

                    Mellomnavn er det ikke begrensninger for. Dersom en skifter mellomnavn, går det blant annet an å bytte fornavn eller etternavn kort tid etter det igjen.

                     

                    Det fins tilfeller der folk bytter fram og tilbake mellom fornavn eller etternavn de har hatt. Det blir normalt stoppet etter få runder med grunnlag i § 10 første ledd, om «sterke grunner». I praksis får en neppe endre til samme navn for andre gang etter kort tid (måneder, få år).

                    Slik endring for samme navn flere ganger gjelder mest innvandrere som bytter mellom etternavn fra norsk ektefelle og etternavn i pass fra landet der de er statsborgere. En vanlig grunn til at de vil bytte navn, er at hele navnet må være likt på billetter, betalingskort og i pass i noen situasjoner. Det gjelder også mellomnavn (etternavntype), parentonym (mors eller fars fornavn med ending) og bindestreker. Det vil si at personene må identifisere seg endtydig ved reiser. Problemer med ulike navn på denne måten pleier blant annet å oppstå når de reiser til landet der de er statsborgere.

                    Noen ønsker å løse det som står i forrige avsnitt, med å søke om navneendring hver gang de skal reise til landet der det er statsborgere, og endre tilbake til når de er i Norge igjen. Dette blir ikke godtatt etter navneloven, slik det er omtalt ovenfor.

                    Det fins måter å løse slike behov for navnebytter på. I de fleste tilfellene kan det bli gjort med å endre til norsk navneform i pass i statsborgerlandet.

                     

                    Utenfor vilkåra i nr. 1-5 sperrer loven for mer enn éi endring innen ti år. Det gjelder både innenfor samme navnetype, og i tillegg for etternavn når en har endra fornavn, og i motsatt retning. Formuleringa i loven er slik:

                    • "kan ikke ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn mer enn en gang hvert tiende år"

                    Det vil si at det første "eller" innebærer ett av de de tre "ta, endre eller sløyfe", og at det andre "eller" på tilsvarende måte gjelder ett av de to "fornavn eller etternavn".

                    Den første tida med ny lov ble det delvis praktisert at ti år gjaldt for hver navnekategori, altså kunne en for eksempel få bytte fornavn før det hadde gått ti år etter at en hadde bytta etternavn, men nå gjelder den noe strengere praksisen som er omtalt ovenfor. Det vil si bare én endring innen ti år, utenom unntaksreglene 1-5. Nr. 5 om særlige grunner er omtalt mer nedenfor.

                    Om "særlige grunner" i nr. 5, er det forklart slik i Rundskriv G-20/2002, pkt. 2.3.7.3, s. 24-25:

                    >>>«Søkeren må forklare det offentlige hvorfor vedkommende ønsker navneendringen. Deretter må det offentlige ta stilling til om vilkåret er oppfylt. Det skal ikke stilles strenge krav i vurderingen av om det foreligger ”særlige grunner”. En begrunnelse som bare går ut på at en ønsker nytt navn, vil imidlertid i seg selv ikke være tilstrekkelig.»

                    Avslag har vært gitt hos statsforvaltere/fylkesmenn når det bare er ønske om et navn en liker bedre eller føler seg mer vel med, eller om grunnene ikke blir vurdert som relevante for navneskifte. Det har også hatt noe å si om det er flere skifter, og hva grunnene til det er.

                     

                    § 11 (meldeplikt for navnendring), 12 (meldeplikt for navn på barn) og 13 (søksmål) (bare lovtekster)

                    Lovtekster:

                    "§ 11. Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

                    Den som vil ta, endre eller sløyfe navn, må gi melding om det til skattekontoret, som avgjør om meldingen skal godtas. For enkelte navnesaker kan departementet bestemme at meldinger skal gis til og behandles av et annet forvaltningsorgan. Vedtak om å godta eller nekte å godta en melding kan påklages til statsforvalteren.

                    Departementet kan gi nærmere regler om bruk av meldingsskjema og meldingenes innhold og om saksbehandlingen for øvrig."

                     

                    "12. Melding om navn for barn

                    Melding om å ta, endre eller sløyfe navn for noen som ikke har fylt 16 år, skal fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret, eller disse må ha samtykket i meldingen. Gjelder meldingen et barn over 12 år, må også barnet selv ha samtykket. Selv om det ikke foreligger samtykke etter første eller annet punktum, kan meldingen godtas dersom det foreligger særlig grunn.

                    Gjelder meldingen en person som har endret juridisk kjønn etter lov om endring av juridisk kjønn § 4 andre ledd andre punktum, er det tilstrekkelig med samtykke fra en av dem som har foreldreansvaret."

                     

                    "§ 13. Søksmål

                    Er noens rettigheter krenket ved et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, kan vedkommende gjøre sin rett gjeldende ved søksmål innen to år etter at vedkommende fikk eller burde skaffet seg kunnskap om vedtaket. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet."

                     

                    § 14 (lovvalg: bosteds- og statsborgerprinsipp)

                    (høst 21, 30.6.22)

                    Lovtekst:

                    "§ 14. Hvem loven gjelder for, utenlandske navneavgjørelser m.m.

                    Loven gjelder for alle som i Folkeregisteret er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig.

                    Den som omfattes av første ledd og er utenlandsk statsborger, kan her i riket inngi melding om å ta, endre eller sløyfe navn i samsvar med avgjørelse truffet av statsborgerlandets myndigheter, med mindre annet følger av forskrift etter tredje ledd.

                    Kongen kan ved forskrift gi regler om hvilke navnerettsregler som skal gjelde for utenlandske statsborgere som bor her i riket, og for norske statsborgere som bor i utlandet, og om beskyttelse her i riket for etternavn som er i bruk i utlandet."

                     

                    Lister over stater, med prinsipper, sist oppdatert 01.06.2008, lenke.

                     

                     

                    Faglig ansvarlig: Ivar Utne, ivar.utne(KRØLL)uib.no