Hjem
Det humanistiske fakultet
formidlingsprisen 2015

Forskeren som blir lest og hørt

Førsteamanuensis i filosofi, Espen Gamlund, har formidling som ideal. Innsatsen har gitt han Det humanistiske fakultet sin formidlingspris 2015.

Bilde av Espen Gamlund
PRISVERDIG INNSATS: Filosof Espen Gamlund bruker mye tid på å formidle etiske problemstillinger og gjøre egen forskning allmenn tilgjengelig.
Foto/ill.:
Ingrid Endal

Espen Gamlund arbeider med etikk, moralfilosofi og politisk filosofi og har i løpet av tiden ved UiB drevet utstrakt forskningsformidling, i mange kanaler og i ulike fora. Dyrevelferd, døden og global helse er tema han brenner spesielt for.

Gamlunds ideal har hele tiden vært å formidle den kunnskapen han tilegner seg på universitetet. De første årene etter avlagt doktorgrad fikk han mange henvendelser om å holde foredrag om tilgivelse, som var tema for avhandlingen hans. 

– Temaer som ondskap, beklagelse og tilgivelse er ofte i nyhetsbildet, det er hele tiden noen som gjør noe galt. Å snakke om dette gjør jeg lett, det er noe jeg har tenkt mye på.

– Samfunnet har krav på å vite hva vi forskere driver med. Forskningens legitimitet hviler tross alt på at forskere gir noe tilbake til samfunnet i form av formidling av den kunnskapen staten årlig investerer store pengebeløp i, mener han.

Gjennom hele våren og fortsatt utover høsten vil Gamlund være å høre i Verdibørsen på NRK P2, et magasin for etikk og livssyn, der han sammen med to andre filosofer diskuterer aktuelle saker; som hvorfor offentlige debatter er så kjedelige, om det er greit å GPS-spore barn og hvorvidt det er galt å jobbe som menneskesmugler.

Han skriver også kronikker, holder foredrag, stiller opp i intervjuer i aviser og magasiner, og deltar i paneldebatter. Sosiale media blir aktivt brukt i forskningsformidlingens tjeneste og han driver bloggen politiskfilosofi.no sammen med kollegaer.

En forskers tidsklemme

Med et innlegg i Forskerforum i fjor, En forskers bekjennelser, problematiserte Gamlund forskningsformidlingens vilkår i Norge og erklærte at han skulle slutte. Tiden strakk ikke til, allmenrettet formidling gikk for hardt ut over forskningstiden. Nå ville han prioritere det vitenskapelige arbeidet.

– Jeg ønsket å starte en debatt, og det viste seg at det er mange forskere som har kjent på det samme, problemet med å skulle rekke over alt. Jeg mener fremdeles at universitetsledelsen burde ta et mer helhetlig grep om universitetets formidlingsplikt.

Gamlund får minst en henvendelse i uken om å bidra på formidlingsfronten. Det går tid med på kvelden og i helgene til skriving og forberedelser, men han prøver å få det til.

– Jeg gjør det jeg synes er viktig, det jeg føler jeg burde gjøre. Det er også mye å lære av å formidle til et allment publikum. Å oversette forskning til et enklere språk som folk flest kan forstå er en god øvelse. Når jeg skal formidle noe kort og tydelig, på liten tid, må jeg tenke gjennom hvordan jeg ordlegger meg. Det er nyttig.

Kronikk med klikk

– Jeg har nok også som forskere flest et ønske om å bli lest. Hvor mange leser vitenskapelige artikler? Det er få. Det er mange flere som leser kronikker, selv om det kan være vanskelig å tallfeste.

At kronikker blir lest og skaper engasjement viser Gamlunds siste kronikk «Det er moralsk galt å spise kjøtt». Den ble delt rundt 6000 ganger på Facebook og Twitter og var med det den tredje mest leste saken på Aftenposten den uken den ble publisert.

– Jeg synes det er stas å skape diskusjon, og å utfordre etablerte forestillinger. Jeg kan jo også håpe at jeg har en viss innflytelse i samfunnsdebatten.

– Formidlingsprisen ved fakultetet er en anerkjennelse av det jeg har gjort opp gjennom årene og en bekreftelse på at det jeg har gjort har vært riktig. Jeg har prøvd å gjøre alt det som en universitetsansatt skal gjøre: forske, undervise, veilede og formidle. Prisen gir meg motivasjon til å fortsette med det.