En unik kombinasjon av forskningsformidling og samfunnsdebatt

«Pedersen er et sjeldent godt eksempel på en engasjert intellektuell som lever sitt fag på alle nivåer i offentligheten.» 

^{Fra nominasjonen av Frode Helmich Pedersen}

Det mangler ikke på superlativer i begrunnelsene av hvorfor Formidlingsprisen 2025 bør gå til Frode Helmich Pedersen. Han omtales som «en kunnskapsrik og allsidig forsker som utmerker seg spesielt med sin formuleringsevne, både muntlig og skriftlig». En som «gjennom utrettelig deltakelse i svært ulike arrangement beriker det offentlige ordskiftet med tydelige posisjoner og klare og treffende kommentarer, og som representerer universitetet på beste vis».

Pedersen beskrives som en velkjent litteraturkritiker, forsker og samfunnsdebattant, som er engasjert og hyppig uttaler seg i offentligheten. Videre skriver han «skarpe og innsiktsfulle anmeldelser av ny litteratur og bedriver en unik kombinasjon av forskningsformidling og samfunnsdebatt».

Pedersen får til og med skryt som programleder: «Pedersen er et sjeldent talent som programleder, og UiB bør være glade for at han er hos oss, og ikke har funnet seg fast jobb i TV for lenge siden!»

Og eksemplene på formidlingsaktivitet er mange:

Pedersen var med og ledet Kritisk kvartett, Litteraturhuset i Bergens faste forum for litteraturkritikk, i ti år. Kritisk kvartett har vært gjester ved Litteratursymposiet i Odda, Litteraturfestivalen på Lillehammer og Sakprosafestivalen i Oslo. Mange av arrangementene ble filmet og publisert på YouTube.

Han har i en årrekke bidratt med litteraturkritikk i Morgenbladet, Bergens Tidende og Klassekampen, og ble i 2021 valgt til «Årets litteraturkritiker» av Kritikerlaget. Han har også skrevet om litteraturkritikk i spalten «Metakritikk» i månedsavisen BLA siden 2019, og sittet i redaksjonene til Vagant og Vinduet. 

Han har skrevet artikler om litteratur i Store Norske Leksikon, og i byvandringen «I Karl Ove Knausgårds fotspor» ledet han gjester fra inn- og utland gjennom Bergen og til kjente steder fra Karl Ove Knausgårds Min kamp.

I podkasten Lyrisk kvarter snakker Pedersen med kollega Jørgen Sejersted om kjente og mindre kjente dikt og lyrikere, og formidler på den måten en sjanger som gjerne er mindre kjent.

Pedersen er heller ikke redd for kontroversielle saker. Da han ledet det NFR-finansierte prosjektet «Strafferettens fortellinger», engasjerte han seg i debatten om Baneheia-saken, og mente tidlig at bevisene mot Viggo Kristiansen ikke holdt. Han argumenterte i flere år for at saken måtte gjenopptas. 

Han har også engasjert seg i saken om Julian Assange, og spørsmålet om han skulle utleveres til USA, og forsvart ytringsfriheten for Glenn Diesen, da debatten raste om hans synspunkter på Russland.

«Nettopp evnen til å irritere og provosere, samtidig som han leverer omfattende dokumentasjon og argumentasjon, blir trukket fram av de som skriver om ham eller anmelder bøkene hans. Dette er noe av det universitetsansatte ideelt sett skal gjøre: Utfordre det bestående, utfordre dagens samfunn og inspirere oss alle til å tenke selv», står det også i prisnominasjonen.

Prisvinneren selv er langt mer beskjeden:

– Å drive med litteraturkritikk er jo ikke helt det samme som formidling. I alle fall ikke hvis man med formidling mener å presentere forskningsresultater til offentligheten. Men det er klart at jeg bruker mine kunnskaper som litteraturforsker når jeg skriver kritikk. Det er et stort naturlig overlapp mellom det å være litteraturkritiker og det å være litteraturprofessor. Jeg prøver bare å være et litterært menneske overalt hvor jeg uttaler meg. 

– I Baneheia-saken har jeg en større følelse av å holde på med ren forskningsformidling. Der har jeg kommet fram til resultater som jeg må forklare folk.

På spørsmål om han ikke er mer aktiv enn de fleste, og om han trives med formidling, svarer han:

– Det finnes folk som jobber fokusert i mange år med ett tema, og er veldig gode på det, mens jeg er en person som trives med å spre meg litt ut og snakke om forskjellige ting. Og ikke minst har det å være en del av det litterære miljøet i Norge vært viktig for meg. Jeg har alltid trivdes minst like godt blant forfattere som akademikere.

Valget av litteraturvitenskap kom i første omgang fordi han på gymnaset opplevde at det var veldig artig å skrive diktanalyse. Han fikk gode karakterer, og da han oppdaget at det fantes et fag på universitetet som het «Allmenn litteraturvitenskap», var det midt i blinken.

– Og da traff jeg jo nettopp «den gyldne årgangen», det sagnomsuste 1990-tallet på litteraturvitenskap på UiB – et veldig spesielt miljø og veldig, veldig morsomt. Jeg kom midt i smørøyet.

Men han var også innom filosofi og tysk, og snuste litt på film, før han valgte hovedfag i litteraturvitenskap og senere doktorgrad. Det var da han fikk en stilling som postdoktor ved Senter for humanistiske rettsstudier ved UiB, at han kom i berøring med Baneheia-saken. Et engasjement som ble videreført da han ble leder for prosjektet «Strafferettens fortellinger».

Men kjærligheten til litteratur er likevel det viktigste:

– Den store litteraturen, de sterkeste verkene, er en kilde til dypere gleder enn dem vi oppnår i våre digitale liv. Den store litteraturen er kort sagt en unik kilde til mening.

Som mange andre, er han bekymret for nedgangen i boklesing, spesielt hos unge:

– I den perioden jeg har deltatt i det litterære livet i Norge har det skjedd store forandringer i folks lesevaner, særlig som følge av digitalisering. Derfor har jeg også lagt vekt på å snakke til skoleelever, forsøkt å inspirere dem til å legge bort skjermene til fordel for papirbøker. En håpløs kamp, kanskje, men ikke helt forgjeves!

Å bli tildelt formidlingsprisen setter han stor pris på:

– Alle liker å føle seg anerkjent, og det er alltid kjekt når ens arbeidsgiver og kolleger verdsetter det en holder på med. Det kjennes bra!