Flere vil se katastrofefilmer - se anbefalingene

– Det kan være ganske heftig, men det er sjelden at katastrofefilmer ender opp i katastrofe, og vi har gjerne behov for å se at det går bra til slutt.

Det sier Mikal Olsen Lerøen, som vi kjenner fra NRKs Filmpolitiet. Han underviser nå i journalistikk ved Universitetet i Bergen, og han er fortsatt lidenskapelig opptatt av film.

Siden koronakrisens begynnelse, har strømmetjenestene opplevd en stor interesse for katastrofefilmer generelt og for filmer om pandemier spesielt. Hva er det som gjør at så mange vil se filmer om katastrofe og kaos når vi i utgangspunktet er redde og usikre og tilsynelatende heller skulle ha behov for trygghet?

Unni M. Helte fra Senter for krisepsykologi er enig med Lerøen i at noe av forklaringen ligger i at filmene ofte har en god slutt. Hun har selv sett svært mange av de klassiske katastrofefilmene.

– Redningen kommer, og helten vinner. Dessuten handler dette nok om spenning og adrenalin-kick, sier hun.

Bygger på Ibsens katastrofeoppskrift

Så hva er en katastrofefilm? Jo, filmene om den store katastrofen som treffer følger faktisk ofte strukturen som Henrik Ibsen la i teaterstykket «En Folkefiende».

– «En folkefiende» er en mal for dem som skriver Hollywood- katastrofefilmer. Først har vi en som sier ifra om at noe er galt (som at det er sprekker i demningen). Alle andre er sure for at han ødelegger stemningen. Så kommer erkjennelsen om at det er en katastrofe, (joda, det er en sprekk). Til slutt får varsleren rett og må redde alle de andre, og siden han er den eneste som har forberedt seg blir han en helt, forklarer Lerøen.

Speiler våre egne følelser

Når vi ser på en film med en handling som ligner på vår egen virkelighet, hjelper det oss til å få avstand til opplevelsene våre. Heltne peker på at mange katastrofefilmer gir oss gjenkjennelse, og når vi er i en krise er det å kjenne igjen våre egne reaksjoner og opplevelser i andre, lindrende i seg selv.

– Ved at vi kan observere opplevelsene utenfra, blir det lettere å håndtere reaksjonene våre og forstå dem, sier Heltne.

Lerøen mener å kjenne igjen det visuelle uttrykket fra katastrofefilmene i det folk deler i sosiale medier.

– Jeg ser at katastrofefilmene minner om noe av det jeg ser som folk legger ut i sosiale medier. De legger ut bilder av store, åpne rom, der folkene blir små. Noen er veldig bevisste og merker bildet med katastrofebilde nummer sånn og sånn, mens andre ikke er like bevisste, men setter likevel bilde på den tomheten som er rundt oss nå, sier han.

Skrekk-scenarier som gir trøst

– Katastrofefilmen setter vår egen situasjon i et større perspektiv. Ved som regel alltid å være mye verre enn den situasjonen vi befinner oss i, kan skrekkscenarioet i filmen gi oss en slags trøst: «Så ille som dette har vi det tross alt ikke.» Dessuten kan en film hjelpe oss å ved å sette kaoset av inntrykk og følelser inn i en sammenheng, med en begynnelse, en midtdel og en slutt, forklarer Heltne.

Scener i en film kan også bidra til å illustrere og understreke informasjon vi allerede får fra myndighetene, både om risiko og konsekvensene av ulike handlingsalternativ.

– For eksempel viser en sekvens fra filmen Contagion (2011) tydelig hvor mange smitteveier som finnes for et virus, og hvor viktig det er å demme opp for disse. Filmen viser også konsekvensene av panikkpreget hamstring, sier hun.

Heltene kommer

De fleste katastrofefilmer ser krisen og hendelsesforløpet fra de overlevedes synsvinkel. Heltene i en katastrofefilm overlever som regel, i alle fall de fleste av dem.

– Det fokusers som oftest mer på de overlevende enn på døde og skadede, og når vi bekymrer oss for hvordan den reelle krisen skal utvikle seg, er dette et fokus som kan roe ned og trøste oss, sier Heltne.

I tillegg presenteres vi som oftest for et knippe helter som enten stopper eller hjelper andre gjennom krisesituasjonen til trygghet, gjerne i samarbeid med en eller flere gode og trygge ledere. Dette er det også beroligende å fokusere på.

– Dette ser vi tydelig i for eksempel klassikeren «Kinasyndromet», som er en av mine fem favoritter. Det er noen voksne her som går i dress og drar ut stolen for deg og ordner opp, sier Lerøen.

… men ikke for alle

Denne typen underholdning fungerer likevel ikke for alle, sier Heltne. Hun slår fast at noen vil oppleve at de bare blir enda mer skremt og oppjaget av å se en slik film, og de bør derfor unngå det. The Day after fra 1983 er et eksempel på en film som hadde en dårlig effekt på mange. Den var spesiell på den måten at mange allerede var veldig engstelige for atom-angrep etter perioden med kald krig, og denne angsten lå rett under overflaten.

– Her kjenner de fleste seg selv så godt at de vil vite med seg selv om dette vil være positivt eller negativt for dem når vi er midt oppe i en pandemi.

En katastrofefilm er og blir en oppdiktet historie som er laget for å skake opp og underholde, og Heltne understreker at en katastrofefilm aldri må bli oppfattet som en pålitelig informasjonskilde.

– Katastrofefilmer er ikke egnet for barn, og ungdommer bør se slike filmer sammen med voksne, eller i det minste ha voksne til å diskutere innholdet med i etterkant, avslutter hun.