Hjem
Institutt for biovitenskap (BIO)
Studentprosjekter

Biologistudenter undersøker mikroplast på Marineholmen

Studentene i BIO316 Utvalgte emner i miljøtoksikologi ble introdusert til emnet gjennom en to-dagers mikroplastworkshop med forelesninger i tillegg til en ekskursjon og laboratoriedemonstrasjon for praktisk læring. Lokale prøver ble samlet for analyse i laboratoriet, og plastinnholdet ble karakterisert.

Bilde av BIO316-studentene som forbereder prøvetaking til mikroplastworkshopen
BIO316 studenter gjør seg klare for prøveinnsamling på Marineholmen
Foto/ill.:
Anders Goksøyr

Hovedinnhold

Mikroplast er et nyoppdaget forurensningsproblem som skaper store miljømessige bekymringer. Studiet av mikroplast er et relativt nytt felt, og det er i dag mye vi ikke vet om interaksjoner og potensielle effekter av mikroplast. Workshopen ble organisert av mikroplastekspertene Tanja Kögel (BIO-UiB/HI), Amy Lusher (BIO-UiB/NIVA), Marte Haave (KJEM-UiB/Norce), alle med II-stilling ved UiB, og PhD-student Alexander Klevedal Madsen (BIO-UiB).

Strandprøver (Cameron, Ilyasse og Åsne)

Mikroplast er tilstede i det marine miljøet, og akkumulering ved kystlinjen kan fungere som en indikator på lokal tilstedeværelse. I løpet av mikroplast-verkstedet som er en del av BIO316-kurset, tar vi tilfeldige prøver på stranden ved tidevannssonen og ovenfor. Vi deler inn i prøvetakings-firkanter og samler inn all sand og annet materiale i overflaten. Disse prøvene tas tilbake til laben og prosesseres med tetthets-separasjon. Lettere plastmaterialer vil flyte mens tyngre materialer synker. De flytende delene fjernes og mikroplast identifiseres. Ved å gjøre dette, fikk vi en oversikt over metoder av prøvetaking og analysering av mikroplast.

Bilde som viser sandstranden på Marineholmen, retning nord

Prøver fra byområdet tilstoppet filtrene

Foto/ill.:
Cameron Thompson

UiB masterstudent Ilyasse Bsaithi tar prøver av det øverste sandlaget.

UiB masterstudent Ilyasse Bsaithi tar prøver av det øverste sandlaget.

Foto/ill.:
Åsne Omdal

UiB PhD student Cameron Thompson filtrerer løsningen av plastpartikler og annet flytende materiale med lav tetthet.

Cameron Thompson filtrerer løsningen av plastpartikler og annet flytende materiale med lav tetthet.

Foto/ill.:
Åsne Omdal

Sedimentprøver (Rune og Torunn)

Sedimentprøver ble tatt ved bruk av en Van Veen Grab. Det ble forsøkt å ta prøver 3 ulike steder. Metoden fungerer ikke på hardt sediment, og det var bare ett av tre forsøk som ble vellykket. Den vellykkede prøven ble tatt fra bryggekanten mot BI stranden. Det lå et lag med vann over sedimentlaget i grabben

Etter at vi samlet prøvene gikk turen videre til laboratoriet, der fikk vi prøve flere forskjellige enkle metoder for å undersøke om mikroplast er til sted i prøvene med god hjelp av profesjonelle forskere. Vi fant ingen biter vi med sikkerhet kunne si var plast. Vi fant en fiberbit, men som var for liten til å bli identifisert. Alt i alt sitter vi med en følelse av at mikroplast problemet er større en noen gang før men fremdeles ekstremt vanskelig å jobbe med. De som produserer plastikk og er ansvarlige for problemet ligger alltid litt foran utviklingen av de vitenskapelige metodene for å løse problemet. Derfor er det svært viktig at det jobbes videre med gode metoder for å både identifisere og kvantifisere mengden av plast som fins i både vannmasser, sediment og biota.

Prøvetaking av sedimenter fra BI stranden

Prøvetaking av sedimenter fra BI stranden

Foto/ill.:
Rune Storli

Nærbilde av sedimentprøve

Nærbilde av sedimentprøve

Foto/ill.:
Rune Storli

Urbane prøver (Anne og Emmeli)

Gruppen vår skulle samle terrestriske prøver ved en parkeringsplass. Vi samlet først en prøve fra et sykkelfelt i nærheten av parkeringsplassen der det var mange gule partikler. Vi var interessert i å finne ut om partiklene var plast eller ikke. Vi tok prøven ved først å måle et område på 40 x 40 cm, som er vanlig prosedyre når vi tar en terrestrisk prøve fra for eksempel en strand. Vi brukte deretter en børste for å samle alt løst materiale innenfor det målte området og legge det i en beholder.

Prøvetaking nær sykkelfelt på Marineholmen

Prøvetaking nær sykkelfelt på Marineholmen

Foto/ill.:
Anne Hareide Lund

Anne og Emmeli gjør klar til prøvetaking nær sykkelfelt på Marineholmen

Anne og Emmeli gjør klar til prøvetaking nær sykkelfelt på Marineholmen

Foto/ill.:
Anne Hareide Lund

Prøvetaking nær parkeringsplass på Marineholmen
Foto/ill.:
Anne Hareide Lund

Prøver fra byområdet tilstoppet filtrene
Foto/ill.:
Anne Hareide Lund

I laboratoriet prøvde vi først å skille plasten fra andre materialer, som steiner og organisk materiale, i prøven. Vi tilsatte derfor en saltoppløsning (NaCl) til prøvene slik at vi fikk en tetthetsgradient. Siden plast ofte har lavere tetthet enn andre materialer, antok vi at plasten ville legge seg på vannsøylen. Først ble prøvene med saltløsningen omrørt i ca. to minutter, så lar vi prøven slå seg til ca. 10 minutter. Toppvannet fra prøvene ble deretter filtrert. Siden vi hadde en så grumsete prøve, var det vanskelig å se hva som kunne være mikroplast i filteret, men ved å bruke et mikroskop kunne vi se at prøvene inneholdt noen fibre som kan være mikroplastiske. Prøven fra sykkelfeltet inneholdt også noen gule partikler. En av de gule partiklene ble deretter analysert ved hjelp av en enhet kalt nær infrarød håndholdt skanner som kan oppdage plast og hvilken type plast det er. Instrumentet viste at den gule partikkelen inneholdt PVC med varierende grad av sikkerhet (67%, 66% og 84%).

Fra kurset lærte vi en enkel metode for å ta en jordbasert prøve, og deretter analysere prøven for mikroplast. Imidlertid lærte vi også hvor vanskelig det er å produsere en skikkelig mikroplastprøve på grunn av den lille størrelsen på mikroplasten og de forskjellige egenskapene til forskjellige plasttyper.