Ressurser og samarbeid
Main content
Det er svært viktig at kommunen er klar over og utnytter de store potensialene for psykososial støtte som ligger utenfor den profesjonelle hjelpen fra det offentlige. De rammede selv uttrykker klart at, i tillegg til nødvendig krisehjelp fra profesjonelle, er støtten fra skole, arbeidsplass, sosiale nettverk og likemenn (andre som har opplevd lignende/det samme), uvurderlig, fordi den representerer en annen form for støtte enn hjelpen fra profesjonelle (Dyregrov & Dyregrov, 2007). Kriseteamet har muligheter til å spille en avgjørende koordineringsrolle ved å mobilisere og samarbeide med de ulike ressursene til beste for krise- og katastroferammede.
For å utnytte ressurser i eksisterende tilbud for kriserammede, bør kommunene stimulere til økt samarbeid utover de tradisjonelle profesjonsgrensene. Noen hjelpere er i for liten grad ”regnet med” i kommunens hjelpeplaner, til tross for at rammede karakteriserer dem som betydningsfulle hjelpere ved kriser og katastrofer. Dette gjelder i særlig grad prester/diakoner, begravelsesbyrå, og frivillige organisasjoner (Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000b). Ved å integrere dem i kommunens planer, enten direkte eller indirekte, ville ressurser utnyttes bedre, faglig kvalitet sikres, og kommunen vil få bedre oversikt over det totale hjelpetilbudet.
1. SKOLEN
Skolen (og barnehage) er en svært sentral arena for støtte til kriserammede barn og unge, men også for støtte til den rammede familien som helhet. Skolens målsettinger om et nært forhold mellom hjem og skole for å ivareta barn og unges trivsel og miljø, vil kreve involvering når barnas familie rammes av en katastrofe. Læreren vil kunne være en viktig støtteperson for barn og unge, på grunn av den innflytelsen og posisjonen denne har, særlig overfor mindreårige barn. Ved å gi medelever tid og muligheter til empatisk innlevelse i skoletiden, kan skolens personale bli en god støtte for kriserammede barn/unge og for andre skoleelever som er mer indirekte rammet. Det er derfor viktig at skoler/barnehager har utformet planer og rutiner for en kriseberedskap i skolen. Planene bør ivareta både elever, etterlatte, pårørende, medelever og skolesamfunnets medlemmer. Planenes målsetting, mulige støttetiltak (tilpasset den aktuelle situasjonen) og deres form, må være kunnskapsbasert og diskutert for at rutinene skal fungere (Dyregrov, 1989, 1993, 1994a; Dyregrov & Raundalen, 1990; 1994; Ekvik, 1991).
Målsetting
- Gi individuell oppmerksomhet og hensyntagen til rammede barn/unge
- Organisere nettverkstøtte for rammede barn/unge
- Lage gode rammer for en kollektiv bearbeiding av det som skjedde
Aktuelle støttetiltak
- Flaggheising
- Minnestund (i noen tilfeller også syning)
- Hjemmebesøk
- Tegninger, hilsener til hjemmet
- Evt. deltakelse i begravelse
- Tematisering av sorg, tap, krisereaksjoner, etc.
- Markering av merkedager (eks. v/høytider: blomster på grav, besøk til foreldre)
- Mulighet for lærere til å drøfte hendelsen og håndtering av denne
Dette må tiltakene tillate
- Åpen og direkte informasjon om hva som har skjedd
- Anledning til å stille spørsmål
- Anledning til å uttrykke egne reaksjoner
- Mulighet for deltakelse i begravelse (evt. syning) i forståelse med/etter ønske fra etterlattes familie
- Mulighet for å snakke om og bearbeide det som har skjedd
- Mulighet til å uttrykke empati overfor de rammede (tegninger, blomster)
Fokus for støtte vil selvsagt bestemme omfang og retning på støttetiltak. Det er særdeles viktig hvordan skolen informerer og omtaler det som har hendt, og at det skjer i forståelse/samarbeid med familien rundt eleven(e) som er mest personlig rammet. Et annet tiltak som peker seg ut, er behovet for å tilpasse undervisning og prøver til det enkelte barns behov i en periode etter hendelsen. Mange etterlatte barn og unge blir slitne og har problemer med konsentrasjonen, og forstrekker seg for å klare like gode skoleresultat som før. De vil ikke legge stein til byrden for de foresatte, og etter en stund blir noen av dem helt utslitte. En del ungdommer opplever manglende gehør for behovet for å få utsette prøver og lignende, og særlig dersom de har blitt oppfattet som umotiverte fra før, tolkes forespørsler om utsettelser som unnskyldninger og forsøk på å vri seg unna (se Barn og unge).
Mange skoler har kriseberedskapsplaner som trer i kraft ved kriser og katastrofer (eks. Utdanningsnytt.no). Derfor er det viktig at kommunene er orientert om og samarbeider med skole/barnehage, for å samkjøre og tilpasse egne tiltak overfor de kriserammede.
2. ARBEIDSPLASSEN
Arbeidsplassen er en arena som er viktig i svært mange menneskers liv, bl.a. fordi den fyller viktige behov for sosial tilhørighet. Fordi arbeid er knyttet til en stor del av vår identitet, har arbeidsplassen også en viktig identitetsskapende og identitetsbevarende funksjon, og derfor er arbeidsplassen en nøkkelarena for sosial støtte. Siden det er her man tilbringer største delen av dagen, er arbeidsplassen for mange det mest sentrale møtestedet med samfunnet utenfor familien. Det er svært avgjørende for bearbeidingen av krisehendelsen hvordan man blir møtt der, det være seg av ledelse, bedriftshelsetjeneste eller kolleger. Omsorgsstudien viste at etterlatte ved traumatiske dødsfall verdsatte støtten fra arbeidsplassen og arbeidskollegaer svært høyt, og poengterte at velvilje og forståelse både fra ledelse og kollegaer var en forutsetning for at arbeidsplassen blir en hjelp til å komme tilbake til ”et normalt liv” (Dyregrov & Dyregrov, 2007; 2008). Krisen og den psykososiale påkjenningen kan imidlertid forsterkes ved unngåelse, unnfallenhet, samt manglende forståelse og tilrettelegging og utgjøre en stor tilleggsbelastning i arbeidssituasjonen. I det videre påpekes noen sentrale forhold rundt mål og tiltak for arbeidsplassens psykososiale kriseberedskap.
Målsetting
- Gi oppmerksomhet til, tilpasse og tilrettelegge arbeidssituasjonen for rammet arbeidstaker
- Informere og ivareta arbeidskollegaer ift. hendelsen
- Lage gode rammer for en kollektiv bearbeiding av det som skjedde
Aktuelle støttetiltak
- Flaggheising
- Minnestund, evt. deltakelse i begravelse
- Hjemmebesøk, hilsener til hjemmet (evt. iverksettelse av kollegastøtteordninger)
- Informasjon til medarbeidere (i samarbeid m/rammede), evt. gjennom fellessamlinger
- Tematisering av sorg, tap, krisereaksjoner, etc.
- Mulighet for gjennomsnakking for medarbeidere
Viktig støtte for rammet arbeidstaker
- Mulighet til å ”tenke på noe annet”
- Mulighet for samtaler, empati og medmenneskelighet
- Støtte og forståelse fra ledelse/kollegaer
- Omtanke og respekt fra ledelse/kollegaer
- Informasjon om dødsfallet og etterlattes situasjon til kollegaer (evt. på personalmøte)
- Tilbud om fleksible arbeidsordninger (evt. aktiv sykmelding)
- Muligheter for pauser i arbeidet ved behov (”time-out”)
- Bedriftshelsetjeneste med et familieperspektiv
En del bedrifter/arbeidsplasser har tenkt igjennom og laget beredskapsplaner for psykososial ivaretakelse av arbeidstakere som opplever kriser og katastrofer på og utenfor arbeidsplassen (veileder fra Helsedirektoratet). Selv om en god omsorg først og fremst gagner den kriserammede og hans/hennes familie, vil det sannsynligvis også være forenlig med en bedriftsøkonomisk lønnsom tankegang. I tillegg til at den rammede vil bli hjulpet til å komme fortere tilbake i jobben, vil et ivaretakende klima virke positivt på andre arbeidstakere som også kan være rammet av kollegaens krisehendelse, samt at alle opplever en varmere og tryggere arbeidsplass.
Det er viktig at kommunen har oversikt over hvilken psykososial omsorg som ytes fra den kriserammedes arbeidsplass (evt. også fra bedriftshelsetjenesten), slik at man kan samarbeide rundt hjelpetiltak og at overlapp kan unngås.
3. LIKEMANNSSTØTTE
Umiddelbart etter katastrofer (storulykker) ser en at mange overlevende og etterlatte ønsker å treffe andre som har vært i en lignende situasjon (likemannsstøtte). På samme måte ser en at etterlatte etter kriser (traumatiske enkeltdødsfall/hendelser), oftest etter noe tid, ønsker kontakt med andre i samme situasjon.
Mange opplever slik kontakt som svært avgjørende (Dyregrov & Dyregrov, 2007; Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 2000a/b), og det er etablert flere pårørendeorganisasjoner som fokuserer på likemannsstøtte etter traumatiske hendelser (Et barn for lite, Landsforneningen uventet barnedød, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord). ”Sorgfellesskapet” kan bidra til å normalisere den ekstreme situasjonen etterlatte er i etter traumatiske dødsfall, som for eksempel selvmord eller plutselig barnedød, og de kan få mulighet til å dele følelser og uttrykke sorgen sammen med noen som forstår, uten at de må forklare. Andre etterlatte kan også bidra med gode råd og informasjon, om det å takle egne, så vel som andres sorgreaksjoner, om hvor man kan få ulike former for hjelp.
Et svært viktig anliggende for mange kriserammede, uavhengig av hendelse, er derfor at det fra hjelpeapparatets side legges til rette for kontakt med andre som har opplevd samme eller lignende situasjon. Både prester og ulike grupper helsepersonell som møter mennesker i sorg, vil ha den bakgrunnskunnskap som trengs for å bringe etterlatte/overlevende sammen. De vil også kunne bidra til at ”kjemi” og ”timing” stemmer mellom de ulike etterlatte, noe mange berørte påpeker som en forutsetning for at slik kontakt skal fungere.
Ut fra samme motivasjon som ved enkelthendelsene, vil det også være viktig for etterlatte og overlevende å få anledning til å samles etter store ulykker og katastrofer. En har således sett at støttegrupper er blitt dannet etter flere store ulykker i Norge (eks. Alexander Kielland, Scandinavian Star, Åsta, Sleipner). Foruten hjelpen ved å være sammen om sorgen etter tap, og/eller om traumeettervirkninger, vil de kunne stå sammen i den vanskelige tiden rundt en eventuell etterforskning, eller rettslige og forsikringsmessige oppgjør (Reme, Walstad, Harsem, Furre & Henriksen, 2003).
Tiltak
Mange ønsker kontakt med andre etterlatte gjennom sorggrupper, mens andre ønsker å møtes uten ledelse av fagfolk i selvhjelpsgrupper, eller i ”en til en møter”. ”Kjemien” mellom personer må imidlertid stemme ved slik hjelp, i tillegg til størst mulig homogenitet på hendelsesbakgrunn. Det motsatte oppgis som en viktig grunn til at sorggrupper ikke alltid fungerer. Mange sorgrammede uttrykker også behov for en mer terapeutisk vinkling på slike møtesteder. Det er også et viktig budskap til hjelpeapparatet, at behovet for kontakt med andre etterlatte hos mange ikke kommer før etter en tid (en måned eller mer), og for sorggrupper kan dette være lenger. Eventuelle tidlige tilbud om sorgstøtte må derfor alltid gjentas.
Med basis i det sterke ønsket om likemannsstøtte fra mange nylig rammede, og mange etterlattes og overlevendes ønske om å hjelpe andre som kommer i en lignende situasjon som de selv, eksisterer det en viktig ressurs som kommuner bør utnytte. Ettersom bruker-/pårørendeforeninger generelt ikke driver oppsøkende virksomhet overfor kriserammede, og for å systematisere og (til en viss grad) kvalitetssikre tilbudet, trengs enkle organiserende tiltak i kommunene.
Sorggrupper
Foreninger og organisasjoner driver sorggrupper for ulike grupper etterlatte. Det er vanskelig å skaffe oversikt som til en hver tid vil være oppdatert og pålitelig i den enkelte kommune. En del organisasjoner som driver slikt arbeid, vil imidlertid ha informasjon på Web-sider, der kriseteam kan undersøke aktuell sorggruppeaktivitet i sin kommune. For øvrig oppfordres kriseteam til å lage oversikter over ulike typer likemannstiltak i kommunen, der sorggrupper kan være et slikt tiltak.
Når en kobler sammen etterlatte som støtte for hverandre, skal man være observant på at mange etterlatte ønsker å treffe andre som har mistet på mest mulig samme måte. Selv om man i forskersammenheng ser svært mange likhetstrekk ved ulike traumatiske dødsfall, opplever etterlatte som har mistet ved selvmord eller barnedød, at de har sine svært unike opplevelser og tanker som de ønsker å diskutere med andre som har opplevd nettopp det som særtegner slike former for tap. I den grad det er praktisk mulig, bør derfor kommuner og kriseteam bestrebe seg på å undersøke om etterlatte har slike ønsker, og evt. forsøke å oppfylle dem ved å danne eller knytte dem til ”homogene grupper” (dvs. grupper kun for selvmordsetterlatte, eller trafikkulykker, etc.). Muligheten for å danne interkommunale grupper bør vurderes der dette er mulig, ettersom mange etterlatte uttaler at de heller reiser langt for godt utbytte, fremfor å ha et dårligere tilbud i nærområdet.
Ved brå død vil vi nevne noen aktuelle hjemmesideadresser der sorggruppeaktivitet kan undersøkes:
Sorgstøtte
Senter for sorg- og selvhjelp er et faglig senter til støtte for barn, ungdom og voksne i Asker og Bærum som har mistet en i nær familie/venn ved død. Det er etablert for å gi støtte og hindre at sorgen skaper unødvendige problemer i tiden etter dødsfallet. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, samt undervisning og veiledning.
Samtale- og sorgstøtte for mennesker i krise tilbys også av Human-Etisk Forbund og Kirkens SOS.
Støttegrupper
Etter flere store ulykker (Scandinavian Star-, og Sleipner- og Åsta-ulykkene) er det dannet støttegrupper, som innehar mye kunnskap som nye overlevende/etterlatte/pårørende kan hente ideer og kunnskap fra (Reme, Walstad, Harsem, Furre & Henriksen, 2003).
Hvordan kan kommunene organisere likemannsstøtte?Kommuneansattes taushetsplikt overfor kriserammede vil være styrende for organiseringen av likemannsstøtten. I tråd med nyere lovpålegg om økt brukermedvirkning, vil den beste måten være å knytte kontakt med andre etterlatte gjennom relevante bruker/pårørendeforeninger.
Forslag til fremgangsmåte for kriseteam som ønsker bruk av likemannsstøtte (fremgangsmåten er diskutert med og ønsket av pårørendeorganisasjoner):
- Kriseteam tilbyr den kriserammede likemannsstøtte etter 1 mnd.
- Hvis de rammede ønsker likemannskontakt tar kriseteamene kontakt med brukerorganisasjonene lokalt (via Web-adresser eller annen informasjon om organisasjoner)
- Brukerorganisasjonene tar imot ”kontaktønske” og kontakter den rammede med tilbud om konkret støtteperson, som ringer opp den rammede
- Rammet og støtteperson møtes en til en, i sorggruppe eller forening, eller samtaler over telefon. Rammene for støtte må være basert på hva den/de etterlatte ønsker
Kvalitetssikring av likemannsstøtte vil i hovedsak være et anliggende for den enkelte pårørendeorganisasjon eller støttegruppe. Likevel bør kommunene være klar over at enkelte likemenn (eks. etterlatte) kan bli en belastning for personer de egentlig er ment å støtte, f. eks fordi de selv ikke har bearbeidet egne traume-, sorg- og krisereaksjoner i tilstrekkelig grad, eller fordi de, i for liten grad, er klar over hvilken belastning likemannsarbeid kan innebære for dem selv. Kommunen oppfordres derfor til å samarbeide med frivillige organisasjoner og delta i bevisstgjørings- og kvalitetssikringsarbeid av likemenn som kommunen velger å bruke.
4. KIRKEN OG BEGRAVELSESBYRÅ
Omsorgsprosjektet viste at prest er den yrkesgruppe etterlatte ved brå død hyppigst opplevde å ha støtte fra etter dødsfallet, dernest kom begravelsesbyrå og primærlege. De samme gruppene vil være sterkt involvert i det psykososiale arbeidet ved større ulykker (katastrofer). Kirken (prest, diakon) og begravelsesbyråene innehar viktige roller overfor mange krise- og katastroferammede, spesielt som samtalepartner og sorgstøtte, og som rådgiver i forhold til syning, begravelse, deltakelse i ritualer eller minnemarkering (Dyregrov, Nordanger & Dyregrov, 1998; 2000a/b) (se Ritualer).
På tross av dette, avdekket studien at det er svært lite samarbeid mellom kommunenes hjelpeapparat og kirken og begravelsesbyråene. Trolig skyldes dette ulik etat-tilhørighet og ikke mangel på anerkjennelse av hverandres betydning og innsats overfor kriserammede. For å få kunnskap om, utnytte hverandres støttepotensialer og hindre unødvendig overlapp, er det svært viktig med et nært samarbeid mellom kommunenes hjelpeapparat, kirken og begravelsesbyråene. En vil således sterkt anbefale partene om å formalisere slikt samarbeid gjennom sine interne rutiner.
Alle referanser finnes under Referanser.