Geigerteller

De første registreringene av radioaktiv stråling ble gjort med sverting av fotografisk film og senere ved plater belagt med et fosforiserende materiale (sinksulfid) som ga små lysglimt når de ble truffet av en stråle. De første elektroniske målinger kom med opfinningen av Geiger-Müller-røret som stadig er i bruk.

Prinsippet er enkelt: En metallsylinder er flyt med en gass av lavt trykk. Gjennom aksen går en tynn wolframtråd som utsettes for positiv høyspenning (i forhold til den ytre sylinderen). Når en radioaktiv partikkel trenger inn i sylinderen vil den ionisere gassen og slå løs et elektron. Dette vil så tiltrekkes sentralelektroden og få økende fart. Underveis kolliderer det med gassmolekyler som igjen ioniseres, og det oppstår en kaskade av elektroner som treffer sentralelektroden omtrent samtidig. Dette plukkes opp av elektronikk som føler på strømmen som tilføres elektroden, og forsterkes. I en høytaler som koples til hører vi et klikk for hvert tilfelle (event), eller vi kan vise den effektive strømmen på et viserinstrument.

Geigertelleren som vises her er fra begynnelsen av 1960-tallet, og fungerer fremdeles. Nåtidens modeller er mindre, men fungerer på samme måte. Geiger-røret er for mange anvendelser erstattet av nyerer former for detektorer, men er stadig i bruk på grunn av dets robusthet. Det finnes forøvrig i en rekke ulike utforminger.