Forsker på arktiske urfolks fremstilling av seg selv
I prosjektet Visions of the Artic skal antropologiprofessor Knut Mikkjel Rio ved Universitetsmuseet i Bergen forske på urbefolkninger i Arktis sine presentasjoner av sin egen historie, sammenlignet med nasjonalstatenes fremstilling av minoritetsbefolkningene.
Hovedinnhold
«Så sender jeg hermed en kasse merket Bergens Museum og forsynt med adressen til Dem. Den indeholder tre gipsafstøpninger af lapper som vi har taget av levende personer her i Christiania.» Konservator Ludvig Kristian Daa, Christiania, 1862
Som en del av Rios prosjekt, har Universitetsmuseet i Bergen stilt ut tre gipsavstøpninger av samiske fanger som satt i Kristiania Tukthus. Bystene ble støpt i 1853 av gipsmaker Guidotti, en italiensk kunstner som var bosatt i Kristiania.
– Historien til de tre gipshodene forteller oss mye om den systematiske koloniseringen av de samiske områdene, sier Rio.
Se en film om temaet her:
Gipsavstøpningene viser:
- Nils Pedersen, fra Karasjok, var 43 år da han ble arrestert i 1849. Han hadde da fire barn. Også han fikk tre og et halvt års fengsel i tukthuset for reintyveri.
- Mathias Jacobsen Hætta, fra Kautokeino, var 30 år da han ble arrestert i 1851. Han fikk en dom på tre år, som det står, «for ulovlig at have hindret Afholdelse af almindelig Gudstjeneste». Det ble også lagt til at han var «meget trodsig, og vilde ikke arbeide før han havde faaet nogle Prygl». Han var også en av dem som ble dømt for oppvigleri mot kirken i Skjervøy, det var dem som heller ville følge sin egen tro innenfor Læstadianismen. Mathias var på Akerhus da Kautokeinoopprøret fant sted i november 1852. Han var eldre bror av "opprørslederen", Aslak Hætta, som ble halshugget i 1854. Mathias var gift med Ellen Skum som også ble dømt til døden, men benådet og sluppet fri i 1867.
- Peder Olsen Rig, fra Polmak, var 35 år da han ble arrestert i 1852. I fengselsprotokollen kommer det frem at han fikk tre og et halvt års fengsel for tyveri av en reinsdyrkalv, som han slaktet fordi han ikke hadde mat.
Disse avstøpningene hadde høy prioritet ved det nyetablerte Etnografisk Museum i Kristiania i 1853.
– Det er klart at samtidens nylige hendelsene på Skjervøy og Kautokeino og drapene på folk fra embetsverk og handelsstand var skremmende. Den samiske motstanden ble mer kjent og fikk et litt mer alvorlig preg, og avisene trykket hele tiden historier om de forferdelige læstadianerne.
– Kanskje var det grunnen til at man laget gipsavstøpningene i 1853? Det ga kanskje en viss skrekkblandet sensasjon å kunne stille ut ansiktene til disse morderiske kriminelle.
En annen grunn kan være at siden det nå satt samer i fengsel i Kristiania, ble det enklere å skaffe portretter av dette «primitive» folkeslaget. Måling av hodeskaller var vanlig for å kunne bestemme fremtoning og temperament hos innfødte befolkninger.
Hodene ble kopiert i syv eksemplarer for at de skulle byttes bort eller selges til andre museer. Portrettene i gips var ettertraktede, også utenfor Norge. Museet i Kristiania hadde blant annet fått en bestilling fra verdensutstillingen ved The Crystal Palace i London. Det var heller ikke vanskelig å selge gipshodene til Bergens Museum over ti år senere.
Statsmakt og sosialdarwinisme
I Universitetsmuseet i Bergens samling av samisk kulturarv finnes det en del gjenstander som ble innkjøpt til museet fra 1825 og frem til 1917.
– Datidens interesse for samisk kultur var sterkt preget av sosialdarwinismen og rasetenkning, sier Rio.
I denne tidsperioden ble samene behandlet som et primitivt folkeslag, som tilhørte fortiden, og forskningen gikk hånd i hånd med kirke og stat i å behandle samene som underutviklet og primitive. For eksempel skrev museumsdirektør i Oslo, Yngvar Nielsen:
«Racen har ikke hat let for at tilegne sig en høiere civilisation; den naar gjerne kun til et visst trin og stanser dermed, idet den i sit inderste føler en motsætning til denne kultur, som ikke kan overvindes.»
Mot forsoning
Nå er vi derimot inne i en forsoningsprosess, hvor en sannhetskommisjon skal granske og formidle uretten som er begått overfor samer.
– Et viktig ledd i dette arbeidet er å få tilbakeført samisk kulturarv fra museer i sør til de samiske museene, men også å tenke på hvordan vi formidler kunnskap om det samiske i dag. Det handler om å tenke på fortidens overgrep og urettferdighet, sier Rio.
– For sametinget er det nå viktig med selvbestemmelse og suverenitet, retten til å definere egen identitet og historie, og ikke minst retten til å forvalte de materielle spor etter denne historien, påpeker han.
Et av spørsmålene som stilles i dag, er om samiske gjenstander hører hjemme på museum i Bergen eller andre steder utenfor samiske områder.