Klarer botaniske hager globalt, med sine levende samlinger, å bevare trua arter?

I to artikler evalueres levende plantesamlinger (botaniske hager) fra hele verden i hvordan de klarer å bevare trua arter. Forskere ved Universitetsmuseet har vært med på å skrive begge, ledet fra Universitetet i Cambridge, som nå er publisert i de prestisjetunge Nature-tidsskriftene «Nature Ecology and Evolution» og «Nature Plants». Det konkluderes med at hagene må samarbeide tettere om forskning og bevaring av biologisk mangfold.

Universitetsmuseets hager er blant de rundt 3500 botaniske hagene fra hele verden som har dokumenterte levende planter for utdanning av besøkende publikum og studenter, vitenskapelig forskning og bevaring av biologisk mangfold.

I den første artikkelen (Cano et al. (2025)), som ble publisert i januar i år, ble både antall planter anskaffet til botaniske hager kartlagt, men også hvor mange som døde de siste hundre årene. Til tross for et stadig økende behov for å bevare truede planter, øker verken antallet eller mangfoldet i botaniske hager – de kan til og med være i tilbakegang. Individuelle planter har begrenset levetid (omtrent 15 år), og antallet hager som vedlikeholder og etterfyller planter nådde en topp i 2008. Likevel viser studien at koordinert innsats kan øke kvaliteten på samlingene.

Ved å fungere som en global «metasamling» kan botaniske hager bevare et mye større mangfold av de mest prioriterte artene på lang sikt.

Dette til tross for utfordringene hager står overfor, som reduserte ressurser og stadig mer restriktive internasjonale forskrifter.

Et eksempel på koordinert innsats er arbeidet til Botanic Gardens Conservation International (BGCI) sine «Global Conservation Consortia» (GCC), der UiB er partner. Spesialiserte nettverk innenfor spesielle plantegrupper, som GCC-nettverk for bartrær, Sorbus og Rhododendron, hvor Universitetshagene fungerer som et trygt hjem for de trua plantene. Spesielt GCC-nettverket for Erica, som blir koordinert av UiB, sikrer at et større mangfold av truede planter bevares, ved effektivt fordeling mellom botaniske hager.

Denne uken ble den andre artikkelen publisert (Brockington et al. (2026)). Denne artikkelen er en perspektivartikkel som fremhever hvor viktig datastandarder er for globale samarbeid. Hver av de svimlende 100 000+ planteartene i botaniske hager (rundt 30 % av landplantenes mangfold) er representert av individuelle planter med sin egen historie. Plantene kan ha blitt samlet direkte fra naturen, via utveksling av frø med andre hager, eller dyrket i et gartneri. Planter med kjent vill opprinnelse er spesielt viktige, siden disse har naturlig genetisk mangfold som ikke har blitt selektert for eller hybridisert i hagebruk, og som derfor kan brukes i et bredt spekter av forskning og – om nødvendig – for å gjeninnføre populasjoner i naturen. For å kunne koordinere bevaringstiltak trenger vi data av høy kvalitet, som gir åpne og direkte sammenlignbare data. Slik det ser ut nå, oppfyller ikke det globale nettverket av botaniske hager de nødvendige standardene.

Vi i Universitetshagene jobber allerede med å løse denne situasjonen, gjennom internasjonalt samarbeid og GCC-nettverkene. Gjennom vår forskning bidrar vi til åpne data som «World Flora Online», og samarbeider med regionale nettverk av nordiske botaniske hager og arboreta. Sammen med våre partnere jobber vi for effektive samarbeidende metasamlinger som er avgjørende for å forstå og håndtere de globale konsekvensene av tap av biologisk mangfold.

Universitetshagene er åpne for publikum hele året, gratis. Du kan støtte arbeidet vårt gjennom et inspirerende besøk på Universitetsmuseet og ved å bli medlem av Arboretets venner.

• Cano, Á. et al. (2025) Insights from a century of data reveal global trends in ex situ living plant collections. Nature Ecology & Evolution: 1–11. https://doi.org/10.1038/s41559-024-02633-z
• Brockington, S.F. et al. (2026) High-performance living plant collections require a globally integrated data ecosystem to meet twenty-first-century challenges. Nature Plants: Jan 2026. https://doi.org/10.1038/s41477-025-02192-6