BIO10 år, jubileumsseminar på VilVite

I ekte bergensk ånd startet dagen med nedbør, men på tross av at vannet øste ned utenfor var det varm kaffe, god stemning og høyt faglig nivå inne i auditoriet på Vil Vite. 

Åpning med Vera Schwach

Historisk tilbakeblikk på Bergens vitenskapelige historie. Hvorfor endte vitenskapen egentlig opp i Bergen? Deler av svaret ligger i byens faglige og politiske omland, og den allerede eksisterende infrastrukturen med mange skip og en veletablert havn. Zoologien og fiskeriene hadde gode tradisjoner allerede før løsrivelsen fra Danmark, og kombinert med ivrige sjeler ga dette grunnlaget for det forskningsmiljøet vi kjenner i byen i dag.

Peter Emil Kaland, botaniker og hobbyhistoriker

Neste mann på talerstolen var Peter Emil Kaland, et kjent ansikt på BIO, og spesielt for alle med interesser for bonatikk og kulturlandskap på Vestlandet. Kaland snakket om botanikkens historie i Bergen, fra opprettelsen av museet i 1825, og frem til i dag. Av kjernepersoner som ble dratt frem finner vi bl.a botaniker Jørgen Brunchorst, og hans tidsskriftsbarn "Naturen" og "Foredrag for hvermansen" .
Videre ble Holmboe og Osebergutgravingen (1904) belyst som en hjørnestein i det Kaland kaller "botanikkuppet", et samarbeid mellom arkeologer, botanikere og geologer, som i aller beste velgående lever den dag i dag.

Avslutningsvis snakket Kaland varmt om 60- og 70-årene som botanikkens gullalder, hvor vi fikk en eksplosiv interesse for flora og naturlandskap. Foredraget endte med sæterbrukets historie, hvor blant annet erbeidet BIOs egne forskerstjerner, John og Hilary Birks og Aage Paus, hadde en sentral rolle.

Frede Thingstad, Fra skogplanting på Vestlandet til virus i havet. 

Sistemann ut før første lunsjpause var Frede Thingstad, og hans tilbakeblikk på mikrobiologiens historie i forbindelse med Universitetet. 

Det hele startet med "skogsaken", en diskusjon mellom fagmiljøene om hvorvidt det Vestlandske klimaet egner seg til skogplanting eller ei. Videre trakk han frem alle de teknologiske nyvinningene og dippeduttene som har blitt produsert i Jahnebakken. 

Videre ble studentrevolusjonene i blant annet Paris trukket i sammenheng med økt demokrati på instituttet. Allmøter med vedaksrett hos alle førte ifølge Thingstad til "meget interessante debatter, og en ekstremt ineffektiv styreform".

Denne overgangen fra botanikk, via plantefysiologi og til slutt til mikrobiologi førte til at de to disiplinene til slutt ble slått sammen til IMP, Institutt for Mikrobiologi og Plantefysiologi. Mikrobiologien ble stadig fremtredende, og Sælenvannet blir dratt frem som et eldorado for mikrobiologer, hvor man kan finne alle økologiske nijser, sjikt og grupper representert på ett sted. Marin mikronbiologi ble også viktigere i industrien, etter Bravo-utblåsningen i '77, hvor det etterhvert kom frem at det eksisterer bakterier som stortrives på olje. 

Etter lunsj var det tid for Harald Kryvi, vinner av Bonnevie-prisen og årets foreleser, og zoologiens historie, slik han husket det.

Kryvi fortalte levende om sin tid som "barnearbeider" (spesielt interessert ungdom) på vepse- og humlesorteriet på Museet. Erindringer om avtrekksløse arbeidsrom med enkeltokularbaserte mikroskop og studiesamlinger med tvilsom opprinnelse kom som perler på en snor, til publikums store glede. 

Kryvi forteller om et i utgangspunktet fragmentert miljø, med lite samarbeid og kanskje litt overskygget av enkeltmannforetak, og veien videre fra spredte småbygg og inn på Realfagbbygget, som han klassifiserer som "brutal betong". 

Av røverhistorier drar han frem en riktig så underholdende historie om "Hvalrosstriden" på åttitallet, hvor en behullet hvalross ble skutt av dyrevelferdsårsaker. Ved nærmere inspeksjon viste det seg at disse hullene man først antok var en skade, egentlig bare var kjønnsåpninger. 

Kryvi avsluttet foredraget med en oppfordring til videre samarbeid mellom disiplinene, og takket for seg ved å erklære ringen for sluttet. 

Dag Møller, "Fra IFM til BIO"

BIO består i dag av en rekke forskjellige forskningsgrupper, men slik har det ikke alltid vært. En av grunnene til at vi i år feirer 10 år er for å hylle sammenslåingen av alle disse gruppene, og Møller forteller om sin opplevelse på det tidligere Institutt for Fiskeribiologi, og videre til Institutt for Marinbiologi. 

Han skildrer oppstarten av Espegrend Marinbiologiske stasjon, en pr i dag velkjent og kjær feltstasjon blant både studenter og ansatte. Anskaffelsen av forskningsbåten Hans Brattstrøm, dødsulykken i Sognefjorden og opprettelsen av profesjonsstudiet i fiskehelse ble også dratt frem som viktige hendelser gjennom perioden før opprettelsen av BIO. 

Dag W. Aksnes og UIBs bibliometri 

Etter en liten pause fikk BIOs artikkelpublisering en grundig gjennomgang av Dag W. Aksnes. Han påpekte hvor viktig publikasjoner er for å spre kunnskap til folket. Dessverre ligger MATNAT etter både våre kollegaer i hovedstaden, og Norge generelt ligger bak våre naboer på kontinentet. 

På den positive siden dro han frem at artikkelproduksjonen på MATNAT har økt siden 2005, og at over 70 % av artiklene har samarbeidspartnere fra andre institusjoner. 

Anders Goksøyr, oppsummering av jubilanten, og fremtidsutsikter

Siste taler før runde to med mat var instituttleder Anders Goksøyr, som presenterte de forskjellige SFx-ene (Senter for Fremragende - ettellerannet, fullstendig liste finner du nederst på denne siden), samt forskjellige planer som legges for BIOs fremtid. Det trekkes blant annet frem at båtbesetingen er under oppgradering, og at det jobbes med å få en ny marin stasjon innen 2020. 

Et annet prosjekt som trekkes frem som en viktig nyskaping i BIO-sammenheng er Tunicol-prosjektet, i tillegg til utsiktene for en marin forskningspark på Marineholmen. 

Goksøyt avsluttet det hele med å ønske vår nytilsatte professor Hans Tore Rapp velkommen, til applaus fra salen, samt at han påpekte at BIO skal jobbe mot mer samarbeid mellom enkeltindivider, grupper og ikke minst samfunnet

Siste punkt på det faglige programmet: Horisontforedrag med Kathy Willis

Introduksjonen ble stått for av postdoc Alistair Seddon, med hans betraktninger rundt sitt første møte med Willis. 

Willis selv startet med en hyllest til sine mange samarbeidspartnere ved BIO. Videre takket hun overraskende nok Statoil, som faktisk kom med spørsmålet som senere ble tittelen på foredraget hennes: "Where can we damage?"

Spørsmålet kan kanskje ved første øyekast virke enkelt å svare på, men viser seg å være vanskelig i det man beveger seg utenom beskyttede områder. Willis legger i sitt arbeid vekt på kompleksiteten i gitte områder, og påpeker at vi ikke bare må se på biodiversitet, men også kulturell og økologisk verdi, for å nevne noen. 

Kvelden ble avsluttet med middag og foredrag på Cornelius på Holmen.