Ut av isen

Det er kaldt der oppe på Aurlandsfjellet. En stille, uforstyrret kulde som ikke stikker. Luften er så klar at man nesten kan høre den. Over 1400 meter over havet, i Aurland kommune i Vestland ligger et landskap preget av snø og spor av tidligere liv.

I og rundt en isfonn er det funnet mange hundre tilhugde trestokker som er rester etter et stort fangstanlegg. Konstruksjonen til den mest intakte delen av anlegget består av to gjerder av trestaur, disse har ledet reinsdyrene inn i en bås bygget av massive trestokker hvor de har blitt avlivet.

-Dette er første gang et massefangstanlegg av tre har smeltet frem fra isen i Norge. Å finne et 1500 år gammelt fangstanlegg bestående av trestokker som er i ferd med å smelte ut av isen er trolig unikt i norsk og europeisk sammenheng, sier forsker og arkeolog, Leif Inge Åstveit ved Universitetsmuseet i Bergen.

Det er sjeldent man finner så godt bevart materiale. Forholdet under isen har vært optimal for bevaring i 1500 år.

Under isen

Åstveit leder prosjektet med utgravingen på Aurlandsfjellet og peker på foto som viser felt av mørke trestubber som stikker opp fra snøen.

- Her ser du fangstbåsen. Dyrene kom nedover her, ble ledet inn mellom stokkene og fanget der inne, sier Åstveit.

Området ved og under isbreen er massivt.

- Det er her vi finner spydspissene, gevirene og alt det andre. Rundt isfonnen ligger mange trekonstruksjoner, stokker og rester som dekker store deler av området, sier han.

Fortellingen høres nesten mytologisk ut. Et massefangstanlegg i tre, smeltet fram fra isen, dokumentert, datert og godt bevart. Et håndverkfra eldre jernalder som ikke skulle ha overlevd, men som nå ligger fremme i dagslys.

Smeltet frem

De første funnene ble gjort av en lokal fjellvandrer, en pensjonist som løper i fjellet, på jakt etter historiske spor. Han kjenner landskapet oghar interesse for arkeologi. Det var han som oppdaget de første stokkene som stakk ut av snøen.

Deretter overtok arkeologer fra Universitetsmuseet.

- Vi har vært på plass hele høsten. Vi ønsker ikke å si nøyaktig hvor vi er for vi må beskytte stedet, forteller Åstveit.

- Dette hadde jo ikke skjedd uten klimaendringene. Det er både tragisk og fascinerende, sier Åstveit stille.

Han viser frem ett foto av en spydspiss, perfekt bevart.

- Se her. Du kan fortsatt se tilhoggingen. Det er nesten umulig å finne noe i så god stand, sier forskeren.

Omkring anlegget er det også funnet en rekke andre godt bevarte gjenstander som forteller om fangstens karakter,

blant annet et stort antall bearbeidete tregjenstander. Det er foreløpig usikkert hvilken funksjon disse gjenstandene har hatt, men det antas at de representerer redskaper som er brukt i forbindelse med fangsten.

Å finne et1500 år gammelt fangstanlegg bestående av trestokker som er i ferd med å smelte ut av isen er trolig unikt i norsk og europeisk sammenheng

Øyeblikk i isen

- Vi ser at det har vært massefangst. Dette var ikke tilfeldig jakt. Dyrene ble ledet inn i båsen, fanget og avlivet systematisk, sier Åstveit.

Men det finnes nesten ingen beinrester.

- Hadde de slaktet der oppe, ville vi funnet mer. Det tyder på at de bare tok det de trengte og fraktet det videre, forteller forskeren.

Mest overraskende er funnet av en eller flere årer med sirlig ornamentikk, hva disse er brukt til og hvorfor de ble tatt med til fjells for 1500 år siden, er foreløpig usikkert. Det er også funn av gjenstander som direkte kan knyttes til fangsten, som flere spydspisser av jern, spydskaft og pilskaft av tre, og deler av buer.

I tillegg er det funnet en fantastisk flott utformet draktnål laget av gevir. Denne er trolig mistet av en fangstmann i kampens hete.

- Dette er gjenstander vi aldri finner på ordinære utgravinger, helt spesielle funn, sier Åstveit.

Når fortiden smelter

Nå smelter det frem igjen, sakte, men uunngåelig.

- I løpet av de to målingene vi gjorde her i høst, har isen trukket seg tilbake ti meter, forteller Åstveit.

Han peker på fotoet av isbreen igjen.

- Der oppe ligger det mer under isen. Kanskje resten av anlegget. Kanskje gjenstander vi ikke engang vet at vi kan finne, sier han.

Det er et løp mot tiden med dokumentasjon, konservering, prøvetaking. Hver eneste dag teller, men nå blir det kaldt igjen og funnstedet glir inn igjen i mørket hvor det er trygt og kaldt, frem til våren.

Fangst og fellesskap

Det er ikke bare konstruksjonen som er interessant, men tanken på menneskene bak. Familiene, jaktlagene og fellesskapet som måtte til for å bygge noe så massivt i et klima så uregjerlig.

- Alt tyder på at det må ha vært organisert, sier forskeren.

Selv i noe så brutalt som en fangstbås finnes det respekt for håndtverket, som viser seg i måten stokkene er satt sammen på.

En fortid som våkner

Vinden fra fjellet bærer med seg lukt av snø, jord, tid og nå lukten av beinrester som møter frisk luft.

Årsaken til de unike bevaringsforholdene er at anlegget var i bruk ved inngangen til en kuldeperiode ca. midt på 500-tallet. Kaldere temperatur førte til at anlegget ble dekket av snø året rundt, og sannsynligvis var ikke dette lenger funksjonelt. Anlegget ble etter hvert innkapslet i isen, og de svært godt bevarte gevirene viser at dette må ha skjedd ganske kort tid etter at anlegget var i bruk.

I mer enn 1500 år har disse gjenstandene hatt optimale bevaringsforhold, nede i isen det har vært kaldt, mørkt og passe fuktig. Nå smelter de igjen fram i dagen som følge av et varmere klima.

- Vi har aldri funnet noe lignende. Dette åpner opp for helt nye tolkninger av hvordan slike anlegg faktisk fungerte i praksis. Og det gir oss et glimt av hvilken rolle reinsdyrfangsten kan ha hatt i samfunnet i eldre jernalder, sier forskeren.

Dette er ikke bare et funn. Det er et møte med oss selv.

- Dette er helt unikt. Det minner oss om at fortiden ikke er borte. Den ligger bare og venter, under isen, sier Åstveit.