Kjempemaraboustorken
For rundt 50 000 år siden var øya Flores i Indonesia hjemsted for en art av kjempemaraboustork som har fått navnet Leptoptilos robustus. Disse ekstremt store, kjøttetende fuglene hadde et vingespenn på omtrent 4 meter, veide 16 – 20 kg og ville oppreist vært rundt 1,8 m høye!
Main content
Tekst: Siri Skretting Jansen
Den utdødde kjempemaraboustorken fra Flores!
I dag er den største fuglen som lever på øya Flores i Øst Indonesia hvitbukhavørn med vingespenn på ca 2 m, vekt 3 kg og høyde 90 cm. Men for rundt rundt 50 000 år siden var Flores hjemsted for en art av kjempemaraboustork som har fått navnet Leptoptilos robustus. Disse ekstremt store, kjøttetende fuglene hadde et vingespenn på omtrent 4 meter, veide 16 – 20 kg og ville oppreist vært rundt 1,8 m høye!
At disse fuglene en gang eksisterte på Flores ble først oppdaget i 2010, da førsteamanuensis Hanneke Meijer (Universitetsmuseet i Bergen, Universitetet i Bergen, Norge) og avdøde Rokus Due Awe (Pusat Penelitian Arkeologi Nasional, Indonesia) identifiserte 4 store fuglebein som ble funnet under arkeologiske utgravninger i Liang Bua, en kalksteinsgrotte på øya. Forskerne trodde opprinnelig at Leptoptilos robustus kunne ha vært en landfugl som ikke kunne fly. Men nå, 12 år senere, er det funnet tilsammen 41 bein av denne arten og dette gir et mer fullstendig bilde av biologien og livsførsel til disse fantastiske dyrene.
De 4 første beina av kjempemariboustork.
I en ny artikkel publisert i tidsskriftet Royal Society Open Science skriver Meijer og hennes kollegaer fra Indonesia og Canada at beina fra Liang Bua grotten representer flere kjempemaraboustorker, inkludert voksne hanner og hunner samt en ungfugl. Mer komplette ben- og vingebein viser tydelig at Leptoptilos robustus var en aktiv flyger med fullt funksjonelle vinger. På samme måte som andre store flygende fugler, brukte Leptoptilos robustus sannsynligvis søylene av stigende luft forårsaket av soloppvarming, til å fly opp og sveve i store høyder over øya Flores.
Fra store høyder ville disse kjempemaraboustorkene ha speidet etter kadaver, mest sannsynlig av det eneste store planteetende pattedyret som var kjent på Flores fra den tiden, Stegodon florensis insularis, en elefantart på størrelse med store kyr. Stegodon var også en primærkilde til mat for komododrager, gribber og muligens også den lille homininen Homo floresiensis. Bein av alle disse artene er funnet ved Liang Bua, og man kan bare forestille seg hvordan det ville vært å besøke Flores da alle disse artene fortsatt var i live.
Hvorfor alle disse fascinerende dyrene forsvant samtidig fra Liang Bua for rundt 50 000 år siden, er fortsatt uklart, men ankomsten av moderne mennesker (Homo sapiens) til øya omtrent på samme tiden, er absolutt blant de mulige årsakene.
Den nye forskningen til Meijer og kollegaene, viser at kjempemaraboustorken sannsynligvis hekket i kolonier i toppen av store trær i området rundt Liang Bua. Hyppig flom av den nærliggende Wae Racang elven ville ha etterlatt stående dammer i hulen og skapt en sval og skyggefull oase for dyr å drikke i. Dette ville gitt gode muligheter for jakt og bakholdsangrep for komododrager. Tilstedeværelsen av Stegodon kadaver ville ha tiltrukket seg åtseletere som kjempemaraboustorker og gribber.
Bildet viser grotten Liang Bua hvor tilsammen 41 bein fra flere individ av kjempemarabustorken ble funnet over en periode på 12 år.
Mellomfotsben (tibiotarsus) av Leptoptilos robustus ligner veldig på tilsvarende bein fra Leptoptilos titan, en kjempestork fra Watoealang på Java. Begge disse beinene ligner igjen veldig på Leptoptilos falconeri, en annen utdødd kjempemaraboustork kjent fra Afrika og Eurasia. Dr. Meijer sier “Dette tyder på at disse artene var nært beslektet og at kjempemaraboustorker på sørøstasiatiske øyer stammer fra Leptoptilos falconeri. Så langt ser det ut til at Flores og Øst-Java har bevart de siste gjenlevende medlemmene av denne interessante avstamningen.”
Andre medlemmer av forskerteamet inkluderer Dr. Thomas Sutikna (Universitetet i Wollongong og Nasjonalt forskningssenter for arkeologi i Jakarta), Wahyu Saptomo, tidligere sjef for bevaring og arkeometri ved det nasjonale forskningssenteret for arkeologi i Jakarta, og Dr. Matt Tocheri ( Canada Chair i Human Origins ved Lakehead University og forskningsassistent ved Smithsonian Institution's Human Origins Program).
Hele beinmateriale til kjempestorkene tilhører Indonesia og oppbevares ved Nasjonalt forskningssenter for arkeologi i Jakarta.
Artikkelen kan leses her:
Meijer, H.J.M., Sutikna, T., Wahyu Saptomo, E., & Tocheri M.W. 2022. More bones of Leptoptilos robustus from Flores reveal new insights into giant marabou stork paleobiology and biogeography. Royal Society Open Science. https://dx.doi.org/10.1098/rsos.220435.
Møte med
Hanneke J.M. Meijer
"I am a vertebrate paleontologist with an interest in avian evolution, (island) biogeography, Quaternary paleoecology and extinction. I use fossil and archaeologial bird remains from Island Southeast Asia and Scandinavia to study long-term patterns in avian biodiversity and the processes that have shaped modern bird distributions.
I am also the curator for the modern osteological collections at the University Museum. Our osteological collection contains >14.000 skeletal specimens, making it one of the largest collections in Scandinavia.The collection has a geographical focus on Scandinavia but contains specimens from other areas of the world as well. Highlights of our collection include a large collections of Norwegian horse breeds and marine mammals from the North Atlantic region. A searchable database lives here."
Hanneke Meijer
Video
Se video der Hanneke Meijer forteller om funnet: Oppdager veldig store bein - en kjempestork
"Hva forsker du på?"
I serien vår "Møt forskningen - hva forsker du på?" følger vi forskningen og forskerne ved museet i deres mange og ulike forskningsprosjekter, forskningssamarbeid og publikasjoner. Følg serien her >
