Professoren som finner lys i middelalderen

Professoren sitter på kontoret sitt omgitt av stabler av bøker og papirer. Han har nettopp kommet tilbake fra en av sine mange turer, men er allerede i gang med neste prosjekt og nye mysterier. Et slikt mysterium er et bygningskapitél, eller et dekorert søylehode i teglstein, fra middelalderen. 

Kapitélet som ikke fortalte noe om Bergen 

- Hva forteller dette kapitélet om middelalderens Bergen, og om menneskene som levde her? 

- Ingenting, svarer Hommedal kontant. 

Han smiler bredt og utdyper. 

- Absolutt ingenting! Og det er jo det som gjør det så spennende, sier han. 

Kapitélet står nå utstilt i Universitetsmuseets 1. etasje, men tankene hans vender stadig tilbake til det. Han beskriver hvordan det lå lenge i et av museets gjenstandsmagasin, men uten at noen så på det med nye øyne. 

- Jeg tenkte: "Oi, dette er en arkitektur vi ikke tidligere har sett i Bergen. Dette er spennende!" Her er noe nytt. Dette forteller om arkitektur i Bergen som vi ikke har sett spor av. Og jeg så paralleller til Oslo, forklarer han. 

Han forteller hvordan likheten mellom kapitélet i Bergen og et kapitél i Oslo ble begynnelsen på et mysterium. 

- Det var så likt at jeg tenkte at her må det være en sammenheng. De kapitélene jeg visste om i Oslo, var del av dominikanerklosteret der. Og det lå et dominikanerkloster her i Bergen også. Men vi vet ingenting om det bergenske klosterets arkitektur, bare at det lå på Holmen – dagens Bergenhus, der også vårt kapitél i Bergen skal være funnet. 

Professoren smiler forsiktig før han fortsetter. 

- Jeg begynte å lage hypoteser. Og jeg visste at dominikanerne kunne være opptatt av teglsteinsarkitektur. Det passet. Men det som gjorde dette så spesielt, var at kapitélet hadde en form som var helt ukjent ellers i Bergen. Vi har ikke sett noe lignende. Men i Oslo var slike bygningsdeler velkjente. 

Han legger hodet lett på skakke. 

- Så da måtte jeg begynne å lete, sier han. 

Jakten på mysteriet 

Mysteriet begynner gradvis å løsne når han studerer fotografier.

- Da jeg begynte å sammenligne, ser du, det var altså så likt at jeg fant ut at det måtte være støpt på helt samme måte. Helt samme form. 

Han peker mot et fotografi han holder i hendene. 

- Jeg fant et bilde tatt i Oslo i 1933. Kapitélet der var identisk med vårt. Ikke bare samme form, men samme skader. Samme korn i steinen. Alt. Det var umulig. 

Han reiste til Kulturhistorisk museum i Oslo for å finne «tvillingen» som skulle være der. 

- Kapitélet på fotoet fra Oslo måtte jo ligge i samlingen, men det gjorde det ikke. Det var borte, forklarer han. 

Det viste seg at et annet kapitél fra samme sted, var blitt stjålet i Oslo da gjenstandene lå i et bygg i Gamlebyen på 1930-tallet. I 1950-årene kom dette andre kapitélet til rette igjen. 

- Og da skjønte jeg det. Kapitélet vi hadde i Bergen var også stjålet fra Oslo. Det må ha blitt stjålet to kapitél en gang etter at de var blitt fotografert i 1933, men før «vårt» kapitél ble levert inn til museet i Bergen i 1938. 

Så blir han stille et øyeblikk, før han presiserer at ingenting kunne vært gjor annerledes i prosessen. 

- Den som katalogiserte gjenstanden her i Bergen, gjorde jobben sin og forholdt seg til de funnopplysningene som ble gitt da kapitélet ble levert inn til daværende Bergens Museum. Kanskje har også den som leverte gjenstanden til museet i Bergen handlet i god tro ut ifra at gjenstanden skulle være «funnet i Bergen». Men den som skapte disse falske funnopplysningene, enten han eller hun er syndebukken i denne lille kriminalhistorien. Kapitélet ble etter 1938 liggende trygt og godt, men altså i feil museumsmagasin, i Bergen og ikke i Oslo. Slik er det med spor fra fortiden. De venter. Helt stille. Til noen ser dem. 

Gravhaugen under huset 

Når Hommedal forteller om hvor interessen for arkeologi begynte blir stemmen roligere. 

- Jeg tror det første som fascinerte meg som gutt, var fortellingen om da oldefaren min fant en grav, sier han. Da oldefar i 1890-årene bygde huset der også min mor ble født, på Hove i Vik i Sogn, fant han en jernaldergrav. Tunet hadde nemlig alt lenge ligget på en stor gravhaug, kalt Guhaugen. 

Hommedal ler hjertelig før han fortsetter. 

- I dag hadde vi jo aldri fått lov til noe slikt. Men den gangen var det ingen fredningslover som satte slike grenser. 

Det var altså tanken på at huset til familien sto på fortiden, at jorden under oss skjuler mennesker som hadde levd lenge før, som startet professorens fascinasjon for arkeologi. Han forteller også at det var ekstra kjekt da han som voksen kunne lese brevet som oldefaren skrev om funnet, et brev som nå ligger i Universitetsmuseets arkiver. 

Hommedal forteller videre at like ved Guhaugen ligger Hove kirke, som ble kjøpt og restaurert av arkitekten og arkeologen Peter Blix. Han reddet både steinkirken på Hove og stavkirken på Hopperstad for Vik. 

- Peter Blix var en av de første som kombinerte arkitektur og arkeologi, altså til det vi i dag ville kalle bygningsarkeologi, mitt eget fagfelt. Blix var effektiv i sine handlinger, men neppe alltid sympatisk i sin væremåte. 

Han rister lett på hodet. 

- Jeg har aldri hatt lyst til å møte ham, men jeg har alltid vært fascinert av ham. Kanskje fordi jeg hørte om ham hele tiden da jeg vokste opp. Han ble en del av fortellingen. 

Det er åpenbart at professoren ikke bare ble arkeolog for å grave, men for å forstå. 

Den lyse middelalderen 

- Middelalderen blir ofte omtalt som mørk, men du beskriver den som rik, kompleks og lys. Hvorfor det? 

- Jeg har alltid syntes det var feil å omtale den tiden som mørk. Da jeg underviste, pleide jeg å begynne med en forelesning jeg kalte "Den lyse og lystige middelalderen". 

Han ser opp, som om han fortsatt står foran studentene. 

- Det at vi kaller den mørk, kommer jo fra renessansen. De mente at middelalderen var en slags pause mellom antikken og dem selv, sier professoren. 

Han forklarer videre at det er jo nettopp i middelalderen at veldig mye av dagens samfunn tar form. 

- "Norge" oppstår fullt ut og blir formet som en del av Europa. En infrastruktur og identitet blir utviklet. Veier, byer, kirker, lovverk, skriftkultur og alt det vi tar som selvsagt, kommer i hovedsak derfra. 

Det er ikke alltid enkelt å huske på hvor ulike ting startet, som infrastruktur. 

- Jeg pleier å si at middelalderen ikke er et mørke mellom to lys, men på en måte står dagens Norge på skuldrene til middelalderen, sier han. 

Når fortiden sier: Her er jeg 

- Jeg føler jo ofte at jeg møter middelalderen. Jeg møter den hele tiden. Men jeg står alltid litt utenfor og er den observerende. Aldri den deltakende, sier Hommedal. 

Han smiler igjen. 

- Unger spør meg ofte hva som er det fineste jeg har funnet. Da pleier jeg å si at alt er fint. Gull, skosåler, keramikk, en bit av et leirkar. Alt forteller noe. 

Professoren finner glede i alle funn han fordyper seg i. 

- Men hvis jeg skal velge noe spesielt, så er det en halv mynt fra Selja. På størrelse med et lillefingernegl. 

Han måler størrelsen mellom fingrene. 

- Den er fra 1000-tallet, fra kong Olav Kyrres tid. På den tiden klipte man mynter, rett av, hvis man trengte bare halvparten av verdien. 

I dag er det ikke lenger behov for hverken å klippe mynter i to eller 50-øringer. 

- Det som gjør den spesiell, er at kong Olav Kyrre ifølge skriftlige kilder var sentral i utviklingen av middelalderanlegget på Selja. Så når vi finner denne halve mynten, er det nesten som et fysisk avtrykk - et lite metallstykke som sier: Her er jeg. Her var jeg, på Olav Kyrres tid, avslutter han. 

Fri forskning og fascinasjonens gave 

- Hvis du skal gi råd til studenter som nylig har oppdaget egen fascinasjon for middelalderen, hva ville du gitt av råd til dem?

Hommedal ser ut i luften. Taklyset treffer brillene hans. 

- Teknologien får stadig bedre vilkår, og det er bra, sier han stille. – Men vi må passe på at forskningen forblir fri. 

Han retter blikket. 

- Noe av det farligste som finnes, er når makten begynner å styre hvordan fortiden skal forstås. Hvis du definerer fortiden ut fra ideologi, mister du friheten til å forstå. 

Hommedal er ikke alene om å være bekymret for at vi skal få en historieforståelse preget av ideologi og ikke av kunnskap. Det blir ofte diskutert at slik påvirkning er en trussel mot demokratiet. 

- Men til studenter som nettopp har oppdaget middelalderen, vil jeg si at de må glede seg over interessen. Nyt at du kan yte til fellesskapet gjennom din intensjonelt objektive kunnskapsproduksjon, sier han. 

Han tenker seg om før han legger til: 

- Du er heldig som har funnet noe som fascinerer deg. Det kan være bronsealder, biler, samfunn, hva som helst. Men at du har funnet en så sterk fascinasjon, det er stort. 

Professoren ser frem til å møte alle som besøker museet på Arkeologisk dag og alle spørsmålene han får. 

- Kapitélet er en fin måte å fortelle en god historie til både barn og voksne, sier han. 

Kanskje noen kan bidra som detektiver på museet. 

- Jeg pleier å si at Universitetsmuseet burde hatt Hercule Poirot (red.anm: en eldre kjent TV-etterforsker). For det trengtes faktisk en detektiv her på museet for å finne ut av alt. 

Arkeologisk dag arrangeres på Universitetsmuseet i Bergen søndag 19. oktober fra klokken 12.00 - 15.00.

Les mer og kjøp billetter til arrangementet her: Arkeologisk dag