– Det er medlemsstatene, og ikke FN, man må kritisere

– Hvilken rolle spiller FN-pakten i dag?

– FN-pakten kalles gjerne verdenssamfunnets grunnlov, og det er en treffende betegnelse. Den er det mest internasjonale vi har, da praktisk talt alle stater har sluttet seg til den.

– Hvordan må statene forholde seg til den?

– Alle må forholde seg til FN-pakten. I prinsippet.

– Hva er formålet med FN-pakten?

– Formålet med FN-pakten er angitt i de innledende bestemmelsene. Hovedsakelig er det å sikre internasjonal fred og sikkerhet, respekt for territorielle grenser, og respekt for menneskerettighetene. Dette må forstås i lys av at erfaringen man bygget FN-på, var andre verdenskrig. Det var stor enighet om at man for fremtiden måtte lage en organisasjon som i best mulig grad sikret at ingen stater tar seg egenrådig til rette overfor en annen stat.

– Har pakten fungert etter formålet?

– Det avhenger nok av hvilket øye som ser. Noen er nok veldig skuffet over at man ikke har klart å stoppe en del svært dramatiske begivenheter, men det er nok ganske sikkert at det ville vært flere slike dersom man ikke hadde hatt FN. For FN har oppnådd mye i tilfeller hvor det ikke har vært nødvendig å bruke makt, men hvor det viktige har vært å samarbeide med, og legge til rette for samarbeid mellom, stater. Vi kjenner ikke den alternative historien, men jeg tror vi har vært bedre tjent med det systemet vi har, selv om det er ukomplett.

– Hva er det som gjør systemet ukomplett?

– En svakhet ved FN er at dets mektigste organ sikkerhetsrådet ofte blir handlingslammet fordi stormaktene der har veto-rett. Dette var en ufullstendighet og et dilemma man var klar over fra begynnelsen, men man aksepterte det fordi dette var så langt det var mulig å komme. Man hadde ikke fått noen FN-pakt om man ikke aksepterte den begrensningen. Og til syvende og sist var det bedre enn ingenting.

Et annet poeng er at i tilfellene hvor sikkerhetsrådet har kommet frem til vedtak, sist gang i Libya, blir det diskusjon om hvorvidt aksjonen sett under ett faktisk var vellykket. Jeg vil si at slik saken stod var vedtaket riktig, men så manglet det – som så ofte – på oppfølging i ettertid. Man hadde ingen enighet om at dersom man fikk stoppet Gadaffi, så skulle det internasjonale samfunnet ta ansvar for å følge opp og legge til rette for demokrati og menneskerettigheter.

I slike tilfeller har FN ofte kommet til kort, men det har igjen med hvilke muligheter FN har. FN har ikke noe som ligner på systemet i nasjonalstatene med politimyndigheter og velferdssystemer. Det internasjonale samfunnet er så mye mer ufullstendig når det gjelder slike makt- og myndighetsstrykturer.

– Hvorfor har man ikke et bedre system for oppfølging på plass, for eksempel som krav for inngrep etter pakten?

– Da FN ble grunnlagt var målet at sikkerhetsrådet skulle ha kompetansen til å bestemme alt som var nødvendig for å sikre internasjonal fred og sikkerhet, da også militæraksjoner. For å få til dette skulle FN disponere en egen militærstyrke, men det ble aldri noe av. Av samme grunn som man fikk begrensningen med veto-rett: statene var ikke villige til å avstå egne ressurser til det. Så jeg tror det er rett å si at å kritisere FN egentlig er å rette baker for smed. FN kan aldri bli noe mer enn det medlemsstatene er villig til å gjøre det til. Så det er medlemsstatene, og ikke FN som sådan, man må kritisere.

–Tror du man hadde klart å etablere FN i dag?

– Det er vel ikke det aller beste klimaet for bredt internasjonalt samarbeid for tiden. America first i USA.  Russland som bryter med det mest grunnleggende formålet i FN – respekt for andre lands grenser. Og Kina (og mange andre lands) omfattende menneskerettkrenkelser. Den som klarer å kutte den gordiske knuten det er at stormaktene, som ofte ser det slik at de har egeninteresser i strid med FNs formål, har vetorett i det organ som skal sikre dette formålet, fortjener en nobelpris eller to.