– Dere er eksperter på selvledelse

Kjære alle nye masters!

For en bragd. Gratulerer med å ha fullført mastergraden under særdeles utfordrende omstendigheter. Siden jeg fikk dette ærefulle oppdraget, som jeg takker for, har jeg prøvd å tenke tilbake til mine egne studieår ved UiB, prøvd å tenke på hvem jeg selv var da jeg sto, eller satt, der dere sitter nå. Det er syv år siden, og mye er allerede forandret.

En ting jeg har tenkt er at det å gjennomleve sine første voksenår innenfor universitetet på mange måter er fint, men det er også en øvelse i desillusjonering. Ikke bare fordi man går på universitetet, det er nok litt sånn for alle å bli voksen, men jeg tenker at de som begynner på en høyere utdannelse, og i hvert fall på HF er mennesker som er nysgjerrige, som vil komme til bunns i ting, og som har høye forventninger til hva universitetet kan levere. Jeg husker skuffelsen da jeg en eller annen gang mellom bachelor og master oppdaget at det var ikke noe sånn hemmelig innsikt som man etter hvert kunne få innpass i. Når det viste seg at det ikke var noen voksne hjemme som visste hvordan ting egentlig var eller hang sammen.

Ja, selvsagt var jeg naiv. Så hvordan håndterer man denne desillusjonen, denne skuffelsen over verden? For mange er det jo kynismen som blir forsvarsverket mot en verden som er sårende i kraft av sin irrasjonalitet, i sin ondskap og dumhet. Men samtidig som idealisme og naivitet gjør deg blåøyd gir kynismen deg en trollsplint i øyet. Selv om denne verdenen ikke er «den beste av alle mulige verdener», for å sitere Voltaires Candide, (eller snarere Voltaires parafrase av Leibniz), så er den heller ikke den verste av alle mulige verdener. Som antikkfilosof synes jeg det er passende å minne om Aristoteles gylne middelvei: I forsøket på å komme opp av en grøftekant er det om å gjøre å ikke havne i den på andre siden.

Så hva skal man gjøre her i denne halvgode verdenen? Mange av dere skal ut i det sagnomsuste arbeidslivet. Noen av dere har en fot innenfor allerede, noen står helt på bar bakke. Noen av dere vil gå for en doktorgrad og en forskerkarriere. Noen av dere har så vidt klart å tyne ut en mastergrad og det å sette i gang med et stort prosjekt virker helt uaktuelt. Noen av dere igjen vil likevel ta fatt på det arbeidet om noen år. Og noen av dere som ønsker det sterkt nå vil kanskje ombestemme dere. Livet forandrer seg, og dere forandrer dere.

Vi sitter tross alt hver og en av oss bare med en liten del av den samlede menneskelige kunnskap.

Men det kan dere tenke på i morgen. Dette er en festdag. Mange av dere sitter nå med en god og berettiget følelse av seier, av stolthet og mestring. Det er dere vel unt. Men statistikken sier også at rundt halvparten av dere som sitter der med en fersk mastergrad føler i noen grad at dere ikke kan noe eller nok. Det høres jo nesten absurd ut. Men bedragersyndromet, imposter syndrom, er en ekte ting. Litt epistemisk ydmykhet kan nok være bra. Vi sitter tross alt hver og en av oss bare med en liten del av den samlede menneskelige kunnskap. Men dere tar feil når dere tror at alle de andre kan mer.

Dere kan for eksempel så utrolig mye mer enn dere kunne da dere tok Ex. Phil., for fem år siden eller mer. Det er bare vanskelig å få øye på luften man puster i. Og hver gang dere fikk til noe, så hevet universitetet bare standarden og sa: Hopp høyere. Nå er tiden for å ta et steg tilbake, prøve å få perspektiv på egen kompetanse. Arbeidslivet har en litt annen diskurs enn den akademiske, og for de av dere som skal ut i det vil dere oppdage at det er stor etterspørsel etter nettopp den kompetansen som HF-erene kan by på, når man bare får avkodet hva man skal kalle det man kan. For eksempel er dere alle eksperter på selvledelse og på prosjektutvikling. Diskursanalyse er dere jo gode på, så det har jeg ingen tvil om at dere får til.

Slik blir det dere som skal fylle morgendagens biblioteker, kulturhus, avisspalter, tenketanker og universiteter med innhold. Blant annet. Dette avgangskullet fra det Humanistiske Fakultet 2022 har allerede vist ufattelig evne til utholdenhet og forpliktelse, og jeg har ingen tvil om at dere vil bidra til å bringe denne halvgode verden et lite steg nærmere den beste av alle mulige verdener. Lykke til og sørg for å gi dere selv den anerkjennelsen dere fortjener.