Kobling mellom fettfordeling og prognose ved livmorkreft

Det indre magefettet, også kalt visceralt fett, er koblet til økt risiko for en rekke livsstils- og kreftsykdommer. Dette magefettet legger seg rundt de indre organene og lar seg ikke alltid måle med midjemål:

– Man kan ha normal BMI (body mass index) men høy andel visceralt fett. Derfor er det vanskelig å se på utsiden om man har mye indre magefett, sier postdoktor Kristine Fasmer, som forsker på livmorkreft ved Universitetet i Bergen.

Det tas rutinemessig CT-bilder av magen til pasienter som får livmorkreft. Disse bildene kan man bruke til å måle volumet av det viscerale fettet. Med dette som utgangspunkt har forskningsgruppen (Bergen Cancer Imaging Group) undersøkt om det er en sammenheng mellom fettfordelingsmønsteret i mageregionen, og sykdomsforløpet hos pasientene. I studien inngår pasienter behandlet for livmorkreft ved Haukeland Universitetssjukehus i perioden 2016 til 2020.

I en tidligere studie fra 2017, har den samme forskningsgruppen funnet at pasienter med høy andel visceralt fett har økt risiko for død av livmorkreft. I den nye studien har de samlet CT-bilder av flere pasienter og sammenlignet bilder fra diagnosetidspunktet med bilder tatt hos samme pasient ett år etter.

– Vi var nysgjerrige på hva som skjer med fettfordelingen i mageregionen i løpet av kreftbehandlingen og om det viscerale fettet fortsetter å spille en rolle for sykdomsutviklingen, forteller Fasmer.

Sterk kobling mellom magefettet og sykdomsutviklingen

De utførte studien ved å ta i bruk CT-bilder fra om lag 300 livmorkreftpasienter på diagnosetidspunktet. Istedenfor å analysere hver av disse manuelt, så lastet de bildene inn i en halvautomatisert programvare. Ved hjelp av en såkalt "segmenteringsalgoritme" beregnet programmet fettfordelingen hos de ulike pasientene.

På denne måten fikk de bekreftet funnene fra den tidligere studien.

– Pasienter med høy andel visceralt fett ved diagnosetidspunkt hadde dårligst prognose. Det er ikke så mange andre som har studert dette internasjonalt tidligere, og derfor var det ekstra viktig for oss å få bekreftet dette funnet, forteller forskeren.

De fant også at pasienter med en høy andel visceralt fett også hadde en mer fremskreden kreftsykdom, der svulsten hadde vokst inn i omkringliggende strukturer. 

– I tillegg til å få bekreftet funnene fra vår tidligere studie, fant vi en sterkere kobling mellom fettfordelingsmønsteret og en aggressiv kreftutvikling, sier forskeren. 

De sykeste hadde størst magefettnedgang

For å se nærmere på hvordan fettfordelingen utviklet seg gjennom behandlingen, hentet de inn CT-bilder av alle pasientene som hadde tatt bilder rundt et år etter primærbehandling:

– De som blir kurert ved operasjon og som har minimal risiko for tilbakefall, blir som regel ikke fulgt opp med CT-undersøkelser. De 150 pasientene vi hadde bilde av ett år etter behandling har med andre ord generelt en litt høyere forventet risiko for tilbakefall, sier Fasmer.

Når man sammenligner fettfordelingen før og etter behandling, hadde alle pasientene en nedgang i mengden visceralt fett. Størst nedgang fant man i pasienter med progressiv sykdom, altså de sykeste pasientene.

Først trodde forskerne at årsaken til dette var behandlingen i seg selv. Pasienter med høyere risiko for tilbakefall får nemlig rutinemessig cellegift (kjemoterapi) i tillegg til den kirurgiske behandlingen hvor livmor og eggstokker- og eggledere fjernes:

– Vi fant imidlertid det samme mønsteret innad i pasientgruppen med kjemoterapi. Derfor tror vi at det er en sammenheng mellom sykdommen i seg selv og reduksjonen i magefettet, og at denne endringen ikke bare er en konsekvens av behandlingen, sier forskeren.

– En liten puslespillbrikke

Hun understreker at de fortsatt vet lite om årsakssammenhengen, og at samspillet mellom fedme og kreftutvikling er styrt av mange biologiske faktorer som det trengs mer kunnskap om:

– Vi vet ingenting om kausaliteten bak denne koblingen, sier Fasmer.

Fasmer mener imidlertid at funnene utgjør en liten puslespillbrikke i forsøket på å forstå hvordan kreftcellene samspiller med det omkringliggende vevet:

– Det er et forsøk på å belyse en liten del av det. Vi trenger en bedre biologisk forståelse av dette samspillet, understreker forskeren.

Hun mener at det er mye som tyder på at fettfordelingsmønsteret avdekker viktig informasjon som BMI og vekt ikke kan si noe om, og at denne nye kunnskapen kanskje også kan benyttes for å kunne forutsi hvem som har dårligst prognose:

– Kombinert med andre viktige faktorer, som vevsprøveanalyser og radiologiske bildefunn, kan magefett være en indikator på økt risiko for progresjon. Da kan man planlegge behandlingsløpet deretter, foreslår forskeren.

Les artikkelen her: https://bmccancer.biomedcentral.com/articles/10.1186/s12885-025-14155-3

Kristine Fasmer disputerte ved Klinisk institutt 1, UiB, 20. januar. 

Saken er også publisert i Forskning.no