Spillet om ordene; fra tradisjonell kunnskap til globale avtaler

Representantene fra verdens land ser på klokken som tikker raskt mot 3:00 PM; dagens andre offisielle tre-timers forhandlingsrunde. Bølger av diplomatisk aktivitet skyller frem og tilbake i det store konferanserommet i FNs hovedkvarter i New York, der diplomater fra mesteparten av FNs 193 medlemsland og et stort mangfold av andre delegater og observatører er samlet. «Om dere godtar denne formuleringen om «X», så skal vi ikke motsette oss deres formulering om «Y»». Spillet om ordene er intens og hektisk. Diplomatene leser notatene de har fått på bordet, og gjør seg klar til å fremføre de nøye formulerte budskapene fra sine egne lands plass i salen. Forhandlingenes presidentskap bearbeider innleggene fortløpende, med det mål å laste opp dagens reviderte utkast til traktat-tekst utpå kvelden, mens diplomater og deres rådgivere jobber videre på det som ofte er 18-timers arbeidsdager. Kanskje noen viktige ord fra dagens nærmest utallige innlegg har funnet veien inn i traktatutkastet som gjerne foreligger i ni-tiden på kvelden? 

Midt i mylderet finner vi professor Edvard Hviding ved Universitetet i Bergen, som delegat for Stillehavsstaten Palau og rådgiver om tradisjonell havkunnskap. Kontrasten er stor mellom hans sosialantropologiske feltarbeid i FN-systemet, som del av prosjektet OceanStates (2018-2025), og feltarbeidet han begynte på i Marovo-lagunen som hovedfagsstudent i 1986. Det var starten et yrkesmessig livsprosjekt på Salomonøyene i Stillehavet, etter hvert med mange tilleggsspor til andre deler av regionen.

Traktaten om det åpne hav

OceanState-prosjektets innflytelse kom tydelig til syne i de mangeårige forhandlingene om den historiske avtalen om verdenshavet utenfor nasjonale jurisdiksjoner (Biodiversity Beyond National Jurisdiction, BBNJ). Avtalen, gjerne kalt traktaten om det åpne hav, ble godkjent i FN i 2023, og trådte i kraft i januar 2026. Formålet er å sikre vern og bærekraftig forvaltning av de deler av verdenshavet som er menneskehetens fellesarv, i tråd med globale mål om å verne 30 prosent av havet innen 2030.

I forhandlingene deltok mesteparten av FNs medlemsland, hvert med sine argumenter og synspunkter. I tillegg var et stort mangfold av representanter for andre deler av FN-systemet og observatører fra forskningsinstitusjoner og sivilsamfunn til stede.

Spillet om ordene

Hvem sin kunnskap teller, når verdenssamfunnet skal bli enige om hvordan det åpne hav skal forvaltes?

For folket i øystater som Palau og de 11 andre Pacific Small Island Developing States (PSIDS) som Hviding jobbet tett med, var det viktig at deres tradisjonelle kunnskap om havet og havets ressurser, bygget opp gjennom flere tusen år, skulle bli inkludert i forhandlingene som har med deres havområder å gjøre.

Vi innså at vi kunne bidra til forhandlingene med nettopp å produsere det vitenskapelige grunnlaget som var etterspurt.

Edvard Hviding

Ifølge Hviding ser stillehavsfolkene seg som forvaltere av et hav fylt av mening - tett knyttet til tradisjoner og liv gjennom generasjoner, og langt fra knyttet bare til de nåværende Stillehavsstatenes havrettsdefinerte økonomiske soner. Øyfolkene har svært mye erfaringsbasert kunnskap om livet i havet og bærekraftig forvaltning av ressursene, og Stillehavslandene sier gjerne at denne tradisjonelle kunnskapen deres dekker hele det tropiske Stillehavet, uavhengig av staters maritime grenser og jurisdiksjoner.

Andre nasjoner har motstridende interesser - og Stillehavsstatene ble fra begynnelsen av forhandlingene i 2018 møtt med motargumenter om at slik tradisjonell kunnskap ikke var tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert, virket å være «anekdotisk» og dermed ikke relevant, og i alle fall ikke kunne måle seg med vitenskapelige modeller.

– Med denne bakgrunnen hadde jeg tidlig i 2019 noen intense diskusjoner med diplomaten Clement Yow Mulalap, juridisk rådgiver for Federated States of Micronesia (FSM) og ekspert på urfolksrettigheter og immaterielle verdier. Vi innså at vi kunne bidra til forhandlingene med nettopp å produsere det vitenskapelige grunnlaget som var etterspurt, rett og slett ved å følge retningslinjene til FNs klimapanel om fagfellevurdert publisert litteratur, sier Hviding. 

De samlet raskt et internasjonalt skriveteam av diplomater og forskere, produserte utover sommeren 2019 en syntese av store mengder tilgjengelig litteratur om tradisjonell havkunnskap, og fikk publisert en fagfellevurdert artikkel i tidsskriftet Marine Policy i 2020.

– Parallelt med skriveprosjektet arbeidet Mulalap, jeg og andre Stillehavsdiplomater med å rekruttere et antall stater verden over, deriblant Norge, til en uformell FN-gruppe under navnet «Friends of Traditional Knowledge». Under neste forhandlingsrunde høsten 2019 leverte PSIDS, Norge, New Zealand, Australia, og Maldivene på vegne av denne «vennegruppen» et konsist tekstforslag om temaet, mens vi samtidig fra PSIDS sin skrivegruppe kunne melde om, og sitere, en fagfellevurdert artikkel under snarlig publisering, sier Hviding.

Tradisjonell kunnskap nevnt 29 ganger

Den publiserte artikkelen «Traditional knowledge and the BBNJ instrument» dokumenterer og eksemplifiserer tradisjonell havkunnskap med tanke på artsmangfold, bærekraftig bruk av ressurser, navigasjon, havstrømmer, undervannstopografi og så videre, med særlig vekt på Stillehavet – og analyserer både nytteverdien og den juridiske legitimiteten av å ha med denne kunnskapen i avtalene som avgjør havets fremtid.

– Jeg husker fortsatt summingen i rommet da disse argumentene ble fremført, ikke minst med siteringer fra en fagfellevurdert artikkel under publisering. Og av kommentarene vi fikk i korridorene utenfor forhandlingsrommet og i de mer uformelle samtalene senere på kvelden, skjønte vi at formuleringene om tradisjonell kunnskap var på god vei inn i traktatutkastet, nå med fagfellevurdert tyngde bak seg, minnes Hviding.

Da avtaleteksten endelig ble banket gjennom i FN i juni 2023, var tradisjonell kunnskap nevnt 29 ganger, ofte i sammenheng med vitenskap, typisk i formuleringer som «the best available science and traditional knowledge». Stillehavsfolkenes synspunkter hadde blitt hørt, og verdens land hadde forpliktet seg til å ta hensyn til deres tradisjonelle kunnskap i den globale avtalen.

Det var en stor diplomatisk seier for øystatene, godt hjulpet av den forskningsbaserte kunnskapen OceanStates hadde bidratt med.

Jeg husker fortsatt summingen i rommet da disse argumentene ble fremført.

Edvard Hviding

Når landet forsvinner

De senere årene har flere øystater i Stillehavet fått økt oppmerksomhet grunnet en usedvanlig problemstilling, som Hviding og kollegaene ønsket å se på i prosjektet.

– Menneskene som bor på disse øystatene bidrar minst til klimagassutslipp, men er samtidig blant de som er mest utsatt for de lokale effektene av globale klimaendringer, sier Hviding.

Mens vi i vestlige land snakker mest om fremtidige konsekvenser, står stillehavsøyene midt i endringene akkurat nå; mennesker må flytte når havet stiger og landområder forsvinner, katastrofale sykloner og oversvømmelser preger regionen, og selve livsgrunnlaget er i spill.

– Et stort spørsmål vi ønsket å følge var hva som vil skje når hele nasjoner forsvinner i det stigende havet, som flere av øystatene står i fare for å gjøre.

Juridisk innovasjon

Havrettskonvensjonen slår fast at en kyststat har suverene rettigheter til å utnytte ressurser innenfor en økonomisk sone på 200 nautiske mil fra kysten. Men hva med rettighetene, for eksempel til fiskeri av den verdifulle tunfisken i området, om havet oversvømmer landet?

En hovedhypotese i OceanStates var at man måtte omskrive havretten for å løse denne nye og hittil udokumenterte problemstillingen.

Men; i 2021 publiserte øystatenes egne jurister, gjennom det mellomstatlige Pacific Islands Forum, en erklæring der de slo fast at de hadde funnet grunnlag i havretten for å si deres maritime grenser er knyttet til GPS-koordinater, og i denne forstand gjelder for alltid, uavhengig av den fysiske – og foranderlige – kysten. Denne deklarasjonen fikk også støtte i folkerettskommisjonen i Genève og fra en serie toppmøter om havrett og havnivåstigning i FN-regi.

– De som kunne ha blitt ofre, slo voldsomt tilbake. Gjennom en imponerende juridisk innovasjon, nullet stillehavsfolkene selv ut vår hovedhypotese, fastslår Hviding.

Dette er et av mange eksempler på at problemstillingene Hviding og kollegaene ville utforske i prosjektet, var et konstant bevegelig mål.

– Vår hovedjobb ble å følge problemstillingene og diskusjonene på «den store scenen», å frembringe forskningsbasert kunnskap - og gjennom direkte tilstedeværelse og gode kontakter sørge for at kunnskapen nådde frem i de diplomatiske kanalene, sier han.

Kollaps og gjenreising

OceanStates ble historien om et prosjekt som kollapset, men som reiste seg igjen. Etter grundige forberedelser og lovende funn på tidlige stadier, var planen at deltakerne skulle spre seg ut i verden på feltarbeid ved inngangen til 2020 – utover i Stillehavets landsbyer og hovedsteder, i FN og på alle slags internasjonale møter om hav og klima. Så ble Norge, som store deler av verden, stengt ned som følge av Covid 19-pandemien. For et internasjonalt rettet og felt-basert prosjekt, så fremtiden bekmørk ut.

Men nedstengingen førte også med seg noe annet - digitale møter ble den nye normen, også i FN. I løpet av 2020-2022 fulgte prosjektet over 300 diplomatiske møter digitalt, og bidro aktivt med innlegg i en lang rekke av dem. Slik kunne de faktisk samle stor innsikt og følge prosessene på en langt mer effektiv måte enn de kunne gjort fysisk.

En del av midlene som skulle brukes til feltarbeid ble omdirigert til prosjektbaserte aktiviteter hos lokale partnere i Stillehavet, som også var isolert av pandemien; blant annet dokumentasjon av konsekvenser av klimaendringer, marine arter sine bevegelser, og havets kulturelle betydning for folket i hele Stillehavsregionen.

Etter hvert som samfunnet sakte åpnet opp igjen, fikk også prosjektet gradvis den fysiske avslutningen de ønsket seg. Deltakerne har deltatt på – og ledet – mange offisielle sidearrangementer i FN-sammenheng, de deltok på Our Ocean på Palau, og på jordomseilingen med seilskuten Statsraad Lehmkuhl i 2021-2023 ble det gjennomført kurs og arrangementer - blant annet et treukers kurs for norske og europeiske studenter på Fiji. Kurset var i regi av Camilla Borrevik, som var postdoktorstipendiat i prosjektet, mens prosjektleder Hviding tok med seg 28 studenter fra Fiji og andre Stillehavsland om bord for krysskulturell historiefortelling om havet. Begge disse aktivitetene var organisert gjennom UiBs langvarige, nære samarbeid med University of the South Pacific.

Som del av jordomseilingen fikk Hviding og kollegaene også gjennomført prosjektets avsluttende konferanse før Statsraad Lehmkuhl forlot Fiji, med stor stemning og post-pandemisk energi; toppmøtet «Our one blue future» som fant sted i juli 2022 i Suva, Fiji. Toppmøtet var organisert av OceanStates og UiB sammen med University of South Pacific, Pacific Islands Forum, Office of the Pacific Ocean Commissioner, The Pacific Community, og Norges ambassade i Canberra, representert ved ambassadør Paul G. Larsen selv.

Hviding fremhever sine kollegers roller i de mange fasene av OceanStates: Camilla Borrevik, som i sitt doktorgradsarbeid hadde utviklet innovative feltarbeidsmetoder i det globale klimadiplomatiet og dets lokale manifestasjoner i Palau, et arbeid som inspirerte hele prosjektets metodikk, ph.d.-stipendiat Miriam Ladstein som startet som vitenskapelig assistent i OceanStates og allerede i begynnelsen bidro med viktig bakgrunnsinformasjon om Stilllehavets myter og folklore til den vitenskapelige rådgivningen om havtraktaten, masterstudent i geografi Levi Westerveld som i sin oppgave gav en oppsiktsvekkende ny framskriving av stigende havnivå og maritime grenser i Stillehavet, noe som også ble en del av den vitenskapelige rådgivningen, og Håkon Larsen, som med en mastergrad i sosialantropologi basert på feltabeid i Fiji tok over som vitenskapelig assistent etter Ladstein, utviklet prosjektets kommunikasjonskanaler, og nå er ph.d.-stipendiat.

Jusprofessor Ernst Nordtveit (UiB) og meteorologiprofessor Noel Keenlyside (UiB og Bjerknessenteret), ledet hver sin faglige pilar i prosjektet og gjorde, sammen med postdoktorene Joanna Siekiera og Vandhna Kumar, banebrytende arbeid rundt raskt omskiftelige juridiske prosesser og ulike klimatiske drivere av havnivåstigning. I tillegg gjennomførte den fijianske meteorologoen Ashneel Kumar doktorgraden sin ved UiB og Bjerknessenteret sammen med Keenlyside og som en del av OceanStates-teamet. Flere internasjonale gjesteforskere fra prosjektets nettverk tilbrakte også tid i Bergen etter pandemien.

For Hviding har et viktig mål for OceanStates vært å utvikle det han kaller en genuin tverrfaglighet. I prosjektet finner vi klimavitenskap, jus, og statsvitenskap, med sosialantropologi som den sentrale, integrerende disiplinen – men der stillehavsfolkenes egen dype kunnskap, erfaringer og strategier innen tematikker som klima, hav, jus og diplomati har en likestilt rolle.

Spørsmål videreføres i unikt karriereprogram

– Geopolitiske spenninger og nye konfliktlinjer i Stillehavet, fiskeri av den verdifulle tunfisken, og store mengder dyphavsmineraler. Havet vil fortsette å stige, et varmere hav gjør at marine arter må finne nye områder, og forsuring av havet dreper korallrevene. Alt dette trenger vi mer kunnskap om, ifølge Hviding.

Derfor er han glad for at flere av problemstillingene nå følges av stipendiater fra The Norway-Pacific Ocean-Climate Scholarship Programme (N-POC) et unikt felles doktorgradsprogram mellom UiB og det Fiji-baserte University of the South Pacific, finansiert av Norad for perioden 2020-2027.

N-POC ble initiert og opprettet i prosjektperioden til OceanStates, og er plukket ut av FN som en godkjent Ocean Decade Action; et offisielt bidrag til FNs havforskningstiår. Programmet har i dag 18 stipendiater fra syv land og er dermed en annen innovativ og viktig innvirkning direkte fra OceanStates-prosjektet. N-POC ble faktisk utviklet i forkant av pandemien, med daværende vitenskapelig assistent Miriam Ladstein som en sentral aktør under søknadsutforming i løpende dialog med University of the South Pacific.

– OceanStates sine hovedspørsmål er langt fra løste. Jeg er glad for at vi med N-POC har sørget for en videreføring og frembringelse av ny kunnskap - som igjen vil spre seg langt ut over prosjektet sine egne rammer. Kunnskapen vil bidra til å utvikle både forskningsfelt, diplomatiske prosesser og lokalsamfunn både i Stillehavet og andre steder - i mange år fremover, avslutter Hviding.